Sommeren 1966 ble den første letebrønnen boret på norsk sokkel. Brønnen var tørr, men markerte starten på et industrieventyr få kunne forestille seg omfanget av.
60 år senere representerer olje og gass fortsatt Norges største næring, og myndigheter og industri planlegger for aktivitet i flere tiår fremover.
Norsk sokkel er nemlig langt fra tømt. Under Arendalsuka handlet én av debattene om ressursene som gjenstår, og hvordan de kan omsettes til fremtidig produksjon og verdiskaping.
Sokkeldirektoratets (Sodir) direktør for sokkelutvikling Kjersti Dahle innledet med å legge frem de overordnede tallene: 57 prosent av ressursene er produsert og solgt, 21 prosent er funnet (reserver/betingede ressurser), mens 22 prosent av ressursene anslås å være uoppdaget.
Hun understreket at mye av det gjenværende potensialet ligger i Barentshavet, som først ble åpnet for leting i 1980.
Mens Nordsjøen etter 60 år med aktivitet har om lag 1 400 letebrønner og 69 produserende felt, finnes det kun rundt 180 letebrønner og 3 felt i produksjon i Barentshavet. Samtidig er havområdet betydelig større enn Nordsjøen.
geo365.no: Fremtiden ligger i nord
Dahle minnet også om at produksjonen på norsk sokkel vil falle fram mot 2050 i alle direktoratets mulighetsbilder. Hvor stort fallet blir, avhenger blant annet av leteinnsats, investeringer og teknologiutvikling og -anvendelse.
Vil ha mer leting
Energiminister Terje Aasland var tydelig på at regjeringen ønsker videre utvikling av norsk sokkel, og at Norge skal fortsette å være en stabil, forutsigbar leverandør av energi til Europa. Han gjentok budskapet om å «utvikle, ikke avvikle».
Han mente at industrien bør være mer offensiv i letingen.
– Selskapene kan ta mer risiko og bore mer, spesielt i Barentshavet, sa Aasland.
Han ønsket at ressursgrunnlaget i nord avklares raskere, ikke minst med hensyn på gass.
Dagens infrastruktur i Barentshavet setter nemlig en begrensning for hvor mye gass som kan produseres. Eksportmulighetene er i praksis begrenset til LNG-anlegget på Melkøya, der kapasiteten dekkes av gass fra Snøhvit og etter hvert også Goliat.
Derfor vil nye gassfunn være avgjørende for å kunne forsvare investeringer i ny infrastruktur, for eksempel en gassrørledning sørover mot Norskehavet med kobling til Polarled-rørledningen.
geo365.no: Vil lete etter gass – for første gang
– Grunnlaget for en rørledning må være kommersielt. Derfor er det viktig med en mer aggressiv letepolitikk i Barentshavet, sa Aasland.
Også Dahle var tydelig på at Sokkeldirektoratets mest optimistiske produksjonsbane frem mot 2050 forutsetter at det etableres ny eksportkapasitet for gass fra Barentshavet for å unngå at for mange gassforekomster blir «låst inne».
Aasland trakk samtidig frem Wisting som et viktig prosjekt for den videre utviklingen av Barentshavet. Han håpet utbyggingen blir realisert, og pekte på at feltet kan fungere som et nytt produksjonssenter som gjør området mer attraktivt for videre leting og utvikling.
Oppfordringen om økt leteaktivitet fikk støtte fra både Høyres Aleksander Stokkebø og Fremskrittspartiets Kristoffer Sivertsen.
Stokkebø utfordret oljeselskapene til å være mer offensive i jakten på større funn.
– Det er mye feltnær leting, og det er bra. Men vi trenger også selskaper som er sultne på nye områder og store funn, sa han.
Nærfeltsleting har dominert på norsk sokkel de senere årene. Selv om slike funn ofte er svært lønnsomme og bidrar til å forlenge levetiden til eksisterende felt, gir de sjelden de store ressurstilvekstene som kan bremse det langsiktige produksjonsfallet.
Sivertsen etterlyste på sin side tydeligere signaler fra næringen om hvilke områder den ønsker tilgang til, og understreket at Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for mer aktivitet og tilgang til nye arealer, som også er viktig for den norske leverandørindustrien.
– Ikke mette
Fra industrien, representert ved Vår Energi og Equinor, kom det imidlertid klare signaler om at appetitten fortsatt er stor.
Vår Energis driftsdirektør Torger Rød viste til at selskapet har doblet produksjonen siden 2023, og fremhevet de langsiktige mulighetene på norsk sokkel.
– Vi har stor tro på Barentshavet og har eierandeler i de fleste lisenser der. Vi er ikke mette, vi er fokuserte, sa han.
Equinors konserndirektør Irene Rummelhoff avviste samtidig at selskapene har blitt mindre offensive.
– Jeg føler Equinor er nokså aggressive. Vi borer rundt 25 letebrønner hvert år, 20 prosent av dem i nye områder, sa hun.
Hun viste også til at Equinor de neste ti årene planlegger investeringer på om lag 70 milliarder kroner årlig på norsk sokkel.
Debatten viste stor grad av enighet om at norsk sokkel fortsatt har et betydelig ressursgrunnlag. Skal ressursene omsettes til verdiskaping, må det letes mer, påviste funn må utvikles raskere og eksisterende infrastruktur må utnyttes best mulig.
Samtidig synes Barentshavet å få en stadig mer sentral rolle i diskusjonen om norsk sokkels fremtid. Det er her mye av de gjenværende ressursene antas å ligge, selv om en betydelig andel befinner seg i Barentshavet nord, som kan være politisk krevende å åpne for petroleumsaktivitet.
I takt med at Nordsjøen modnes, rettes oppmerksomheten i økende grad mot nord. Det er her mye av grunnlaget kan ligge for fortsatt aktivitet, verdiskaping og norske energileveranser til Europa i tiårene som kommer.
Debatten ble arrangert av Sokkeldirektoratet, Vår Energi, Aker BP, Equinor, IKM og Næringsforeningen i Stavanger-regionen.