Det var stinn brakke. Interessen for steinalderen ligger latent. Det er bare å servere den på et fat, så kommer folk.
Endelig. Steinalderkvinnen Sol har nå fått sin rettmessige plass på Historisk museum i Oslo. Etter nærmere 30 år i dvale vier nå museet en dedikert, permanent utstilling til det eldste skjelettet som hittil er funnet her til lands. Generasjon Steinalder er derfor et svært velkomment tilskudd til vår museumsverden, og utstillingen har heldigvis fått en sentral beliggenhet i museets ærverdige lokaler. Du finner den innenfor butikken.
Ikke bare Sol, forresten, steinalderen profileres gjennom tre mennesker som forteller hver sin historie om hvordan livet var på den tiden de levde.
I en tid hvor vikingene får det meste av vår førhistoriske oppmerksomhet, er det lett å glemme at de første europeerne kom til det som senere skulle bli Norge allerede tidlig i steinalderen (rett etter yngre dryas). Arkeologene har nemlig gode bevis for at innvandringen fra sør startet rett etter Istidens slutt (geo365.no: «Det siste kaldgufset»), for 11 700 år siden (geo365.no: «De første nordmennene»).
Jeg registrerer at vi skandinaver ikke er veldig stolte av menneskene som vandret inn i landet i eldre steinalder. Vikingene med sine erobringer, handelsvirksomhet, røvere, voldtektsmenn og mordere får mye større oppmerksomhet i alle tre landene. Historier om terror fascinerer mer enn livet som sankere, fiskere og jegere. (https://geo365.no/ti-tusen-ar-og-nesten-glemt/)
Sol (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett») er et stykke norgeshistorie. Intet mindre. Hun var ikke den første som vandret inn, men hun nedstammet fra sankere, fiskere og jegere som reiste fra Nord-Europa i søken etter et nytt liv. Hun er det absolutt tidligste vitnesbyrd om de menneskene som først utnyttet landets ressurser: planter, fisk, sjøpattedyr og landdyr som for eksempel rein, elg, bever og villsvin.
Jeg tillater meg å sette et lite spørsmålstegn med hvordan innvandringen til Norge presenteres. På et stort kart ser vi to innvandringsruter: én fra sør langs Sveriges vestkyst, og én fra nord gjennom Russland og Finland. Begge er udiskutable. Men hva med Doggerland (geo365.no: «Fra mammutsteppe til skoglandskap»)? Kan noen dristige jegere ha kommet over Skagerrak og strandet i Rogaland som gjennom hele yngre dryas og tiden etter var tilgjengelig for jakt? På isen om vinteren eller i kano om sommeren? Dette har lenge vært et diskusjonstema blant arkeologer, og så langt jeg har erfart, er det flere som fortsatt er åpne for at det fantes en «tredje» innvandringsrute.
Sol var ikke som oss nordmenn i dag, lyse i huden, i stedet hadde hun høyst sannsynlig mørkt hår og mørk øyenfarge, kanskje blå, samt mørk hudfarge. Årsaken er at hun tilhørte en gruppe mennesker paleoantropologene kaller Scandianvian hunter-gatherers (SHG). Det betyr at de hadde forfedre både i Vest- og Sentral-Europa ved slutten av siste istid (Western hunter-gatherers, WHG), og folk som levde lenger øst i det nåværende Baltikum, Russland og Finland (Eastern hunter-gatherers, EHG). Det er derfor viktig å huske på at Sol ikke hører med til våre forfedre. Dagens nordmenn nedstammer i stedet fra den senere bondesteinalderen (neolitikum).
Sol har fått selskap av to andre steinaldermennesker, kalt Svane og Rav, som representerer senere kulturer og nye skikker. Svane representerer en epoke der menneskene langt på vei var bofaste, men fortsatt sanket, fisket og jaktet som sine forfedre, mens Rav representerer overgangen fra jegersteinalder til bondesteinalder.
Den nye utstillingen Generasjon Steinalder har fine portretter av både Sol, Svane og Rav. Endelig har vi fått en steinalderutstilling som setter menneskene (og ikke pilspissene) i sentrum. Den burde derfor appellere til mange av oss som ga opp arkeologi på en tid da faget for meg kun ble assosiert med redskaper og potteskår. For alle som er interessert i norsk historie generelt og steinalderen spesielt, anbefaler jeg derfor sterkt et besøk på Historisk museum.
Sols navn
På en plakat kan vi lese dette: «Sols navn kom like etter oppdagelsen i 1994. En lokalhistoriker foreslo «Sol», inspirert av navnet til hovedpersonen i en barnebok om steinalderen.» Jeg kan supplere med at lokalhistorikeren heter Jostein Andreassen, og at det også er han som har forfattet barneboken (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett».)
Hvordan døde Sol
Og hvorfor? Det vet ikke arkeologene. Det er umulig å vite. Men i utstillingen blir vi presentert for en spennende hypotese i poetiske ordelag:
Sol og en venninne padler sakte langs skjærgården. Havet er stille, og dagene begynner å bli lysere. Fugler flakser rundt dem, og fisken leker i det kalde vannet. I båten ligger fiskesnøre, harpun og hakapik. Sol får øye på en sel som stikker snuten opp av vannflaten. Hun gjør klar redskapene og nærmer seg stille. Nå gjelder det! I det samme øyeblikk bryter noen spekkhoggere vannflaten. De har oppdaget selflokken og kommer jagende. I oppstyret kantrer båten og redskapene forsvinner i vannet. Venninnen klarer å snu farkosten. Men hvor er Sol?
Besøkende blir overlatt til fantasien, og de aller fleste vil nok gjette på at hun druknet, for deretter å drive inn til land og ende opp som strandvasker[1]. Men at hun skulle ha druknet, for så å «manøvrere» seg inn i bukta i et virvar av holmer og skjær, helt uten kart (!), virker lite sannsynlig. Dertil antyder ny, upublisert forskning at Sol har blitt deponert i en myr (jeg kommer tilbake til dette i en senere artikkel) og derfor døde av andre årsaker.
Uansett, Sol omgir seg med mange mysterier, og utstillingen adresserer noen av dem. Det aller viktigste er likevel at hun som Norges eldste skjelett nå har fått sin rettmessige plass på Historisk museum.
Sverige eldste skjelett: Koelbjergmanden
Danmarks eldste skjelett: Österödskvinnan
Englands eldste skjelett: Cheddarmannen
Jeg har i flere artikler skrevet om hendelser i steinalderen som handler om innvandringen til Norge i lys av klimaendringene etter siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Artikler i denne serien finner du her.
[1] Lik av en person som har druknet og blitt skylt i land av strømmen.