Nordens eldste spor etter mennesker

Kalde vinder fra nord feier over den golde tundraen. Den uendelige iskappen som gjennom mange tusen år hadde dekket hele Norden, og vel så det (geo365.no. «Siste istids maksimum»), har forsvunnet.

Vi er i Danmark for mer enn 14 700 år siden, inne i den perioden som botanikerne og geologene kaller eldste dryas (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker»). Den har navn etter blomsten Dryas octopetala, og om somrene var bakken dekket av tuer med de hvite og gule blomstene som vi til daglig kaller reinrose (geo365.no: «Pionerplantene»). Klimaet var ideelt for dem. Vi må tro det var et vakkert skue.

Det var likevel fortsatt kaldt, svært kaldt, sommer som vinter, og tundraen med mose, lav, gress, starr, lyng og noen få blomsterplanter (pionerarter) dominerte. Rein kan imidlertid ha funnet et utkomme på den sparsomme vegetasjonen. Og der det var reinsdyr, var det også rovdyr. Helt øde var det derfor ikke.  Men – så langt arkeologene vet – var ingen mennesker ennå fristet til å utforske det som senere skulle bli Danmark. Reinjegere fra Frankrike var imidlertid på vei nordover som følge av et stadig bedre klima (geo365.no: «Kalksteinshuler ble redningen»). En ny tid var på gang.

Nytt land

Eldste dryas var også begynnelsen på «fastlandstiden», da et stort landområde dukket opp i takt med at innlandsisen forsvant over havområdene vi i dag kjenner som Nordsjøen og Kattegat.

Kartet under illustrerer hva som menes. Fordi det globale havnivået var 100 m lavere mot slutten av eldste dryas enn i dag, utgjorde Nord-Europa et sammenhengende landskap. Steinaldermenneskene kunne bevege seg fritt mellom det senere Storbritannia i vest og Russland i øst. Det var likevel betydelige hindre. Flomstore elver fylt opp med enorme mengder smeltevann kunne være svært vanskelige – om ikke umulige – å krysse. Kanskje også reinens trekkruter var styrt av disse vannveiene?

Det skulle gå mer enn 5 000 år – og global havnivåstigning gjennom flere tusen år – før Danmark fikk det nåværende geografiske uttrykket med sine mange øyer (Sjælland, Fyn, Lolland, Falster, Langeland og mange flere).

De første danskene

Av grunner klimatologene ikke kjenner, oppstod et dramatisk klimaskifte for 14 700 år siden (geo365.no: «Temperaturkurve»). På bare noen få tiår steg temperaturen med hele ti grader. I dag tilsvarer det forskjellen mellom Nuuk (i Grønland) og København[1]. Samtidig kom det mer regn om sommeren og mer snø om vinteren.

Endringen definerer overgangen til perioden bølling (eller også bølling-allerød). Planter og dyr begynte å vandre inn fra sør. Etter hvert klarte både bjørk og furu å etablere seg. På tundraen trivdes reinen godt. Litt spesielt var det at brunbjørn lusket i de sørjyske skogene, mens isbjørn streifet omkring i Nord-Jylland.

Noen modige jegere, som holdt til lenger sør, benyttet mulighetene som det nye klimaet tillot. Om sommeren og høsten foretok de streiftog innover den danske tundraen. Reinen var da på sitt feteste.

Jaktet langs trekkruten

De første menneskene kom til Norge først etter at Istiden var slutt for 11 700 år siden (geo365.no: «De første nordmennene»). Først da – etter at kuldeperioden yngre dryas var over – var det levelig for mennesker her i landet. Somrene var blitt lengre og vintrene kortere, og innlandsisen trakk seg stadig lenger tilbake og frigjorde landarealer (geo365.no: «Langsomt ble landet levende» / «Da isbjørnen herjet på Sør-Vestlandet»).

For Danmark stiller det seg helt annerledes. Gjennom bølling-allerød var det et mildt klima gjennom nærmere 3 000 år. Riktig nok var det gjennom hele perioden markante endringer, fra kaldt til varmt og varmt til kaldt (se grafen over), men i det store og det hele var klimaet mye bedre enn i eldre dryas. Reinsdyrene trivdes og gjorde sine sesongmessige trekk fra vinterbeiter til sommerbeiter – og omvendt.

De første menneskene som kom til Danmark, var derfor reinsdyrjegere. De tilhørte Hamburgkulturen (geo365.no: «Danske, senglasiale kulturer») som gjennom bølling tid var utbredt på den nordeuropeiske tundraen og mammutsteppen i Nederland, Tyskland, Polen, Danmark og ganske sannsynlig Doggerland.

Under den åpne himmelen ligger landskapet bredt og nakent. Tundraen med sitt korte gress, stusselige busker og lave blomster gir ingen beskyttelse. Det er heller ingen trær som gir ly. Tre–fire reinjegere sitter på bakken. Halvveis skjult bak en stor steinblokk speider de tålmodig. Ingen sier noe. Bare suset fra vinden forstyrrer stillheten.

En av reinens trekkruter i det sørlige Danmark passerte gjennom en tunneldal hvor Jels Sø i dag ligger. På en høyderygg over dalen var det god utsikt. Det var en ideell plass å vokte på byttedyr. En sen høstkveld for 14 200 år siden hadde de hellet med seg. Fangsten var elleve fullvoksne dyr hvor bein og gevirer ble kastet ut i et lite vann etter at dyrene var slaktet. Vi må gjette på at det var full fest med fråtsing i blod, hjerter, beinmarg og kjøtt.

Ingen menneskeknokler

Funnene ved Jels Sø kan ikke kalles spektakulære i seg selv. Det er for eksempel ikke funnet tenner eller knokler etter mennesker. Det er bare funnet flintavslag, flintredskaper, pilespisser og reinsdyrknokler som det finnes en uendelighet av i Danmark. Noen av knoklene har fortsatt pilespisser i beinet. Funnstedene har derfor blitt tolket å være jakt- og slakteplasser.

Det er alderen på funnene som gjør stedet så spesielt. De forteller at Danmarks tundra ble utnyttet av steinaldermennesker, mens innlandsisen fortsatt dekket det meste av vårt eget land. Bare noen kystområder var isfrie (geo365.no: «Blomvågfunnet».)

Arkeologene har tolket funnene som at jegerne kun hadde oppholdt seg på denne spesielle plassen et par somre. Men etter all sannsynlighet har steinaldermennesker jaktet i dette terrenget over lang tid, gjennom mange generasjoner, og er slik sett representanter for de aller første menneskene i Norden.

Et overdådig blomsterhav

Jels Sø ligger i en tunneldal der det i dag er tett vegetasjon, og sjøen med omgivelser er et populært rekreasjonsområde. Vi må derfor sette fantasien i sving for å leve oss inn i forholdene gjennom bølling for mer enn 14 200 år siden. Det viktigste er å fjerne det meste av trærne og bare la det stå igjen gress og lavtvoksende busker.

Pollen og planterester fra vandhullet ved Slotseng giver os et billede af et træløst landskab med et væld af blomsterplanter: Tundraen har om foråret været et overdådigt blomsterhav.

Nationalmuseet.

Da er det lett å forstå at jegerne hadde vidt utsyn over tunneldalen som i dag dekkes av flere sjøer, og at de lett kunne følge reinsdyrene når de løp gjennom dalen. Og angripe når tiden var inne.

Tunneldal

Hele den østlige delen av Jylland var dekket av is en god stund etter siste istids maksimum. Vekten av isen var så stor at trykket fikk iskappen til å smelte i bunnen. Store mengder smeltevann samlet seg dermed i enorme elver som gravde i underlaget og skapte langstrakte daler under isen (tunneldaler). Smeltevannet rant så ut over det flate Vest-Jylland. Senere er tunneldalene helt eller delvis fylt opp med sedimenter, og de aller fleste er derfor fullstendig begravd, uten at det er spor etter dem på overflaten. Geofysiske undersøkelser har imidlertid avdekket et stort antall «underjordiske» daler. Karakteristisk for tunneldalene er at de (etter dansk målestokk) har bratte kanter. Et stort nettverk av slike daler er gjenfunnet på Jylland. De største jyske tunneldalene er over én km brede og har 50-100 m høye dalsider som kan følges flere titalls km gjennom landskapet[2]. Arkeologene har vist at reinen brukte dem som trekkveier, og at steinalderfolket hadde dem som gode jaktmarker. Begrepet tunneldal er lite kjent i Norge. Det er for eksempel ikke nevnt i boka Landet blir til (Norsk Geologisk Forening, 2013), og heller ikke av Bjørn G. Andersens bok Istider i Norge (2000).

[1] Istiden sluttede på få årtier – men vendte tilbage

[2] Kaj Sand-Jensen (red.) Naturen i Danmark. Geologien. 2006.