100-åring i dødskampStore Norske kan markere 100 år den 30. november. Da bør det samtidig presiseres at det er kullgruvedriften som har lagt grunnlaget for samfunnet i Longyearbyen. Turisme, utdannelse og forskning er et resultat av manges slit i mørke gruveganger.

100-åring i dødskamp

Det har gått 100 år siden oppstarten av kulldriften på Svalbard. Ressurssituasjon, konjunkturer og storpolitikk avgjør fremtiden.

Kullforekomstene på Svalbard har vært kjent helt siden 1610, i over 400 år, men kulldrift i industriell målestokk kom ikke i gang før 1906. Arctic Coal Company etablerte seg da i det området som senere skulle bli Longyearbyen.
Amerikanerne medvirket til en ganske livlig aktivitet i årene før første verdenskrig (1914-18). Samtidig bidro Svalbards manglende statsrettslige status til at forholdene var usikre. Den nødvendige avklaringen kom ikke før Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 og Norges senere overtagelse av Svalbard den 14. august 1925.
Prospekteringsaktiviteten, som kulminerte mot slutten av første verdenskrig og årene like etter, førte til igangsettelse av drift i flere nye gruver: Sveagruva, Ny Ålesund, Barentsburg, Grumant og på Bjørnøya. Depresjonen i midten av 1920-årene førte imidlertid til at virksomheten ved samtlige av disse driftsstedene opphørte 1925-26.

Svalbardtraktaten
Traktaten slår fast Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over Svalbard, inklusive Bjørnøya, og norske lover og regler gjelder for området. Samtidig er det full anledning for borgere av alle signatarlandene til å bosette seg og å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske i området. (snl.no)

Kull fra fire perioder
Alle de geologiske periodene er representert på Svalbard. Langs vestkysten og i nord finnes det metamorfe bergarter som er mer enn 400 millioner år gamle og tilhører Den kaledonske fjellkjeden. I lokal terminologi omtales disse som Hecla Hoekformasjonen.
Innenfor området av metamorfe bergarter finnes det mektige avsetninger av sedimentære bergarter. På Spitsbergen danner disse et stort. Disse bergartene inneholder kull, gass, olje og marmor.
De viktigste kullfeltene på Svalbard ligger på øya Spitsbergen. Et mindre felt har også vært drevet på Bjørnøya.
Det finnes kullforekomster fra flere geologiske perioder på Svalbard. På Bjørnøya var det drift på kull avsatt i devon tid mellom 1916 og 1925, og innerst i Adventfjorden forsøkte et engelsk selskap tidlig å drive på kull fra kritt i årene 1904 til 1908. I tillegg ble det drevet ut kull fra karbon i Pyramiden mellom 1956 og 1998. De største kullforekomstene er midlertid av paleogen alder.
Allerede i midten av 1920-årene var de fleste kullforekomstene vi kjenner i dag oppdaget eller i ferd med å bli oppdaget. De eneste kullfeltene av betydning som på denne tiden ikke var oppdaget lå inne i landet, dvs. feltene som senere ga grunnlag for Svea Nord (GEO 06/2008; «Kullgruve med suksess») og Lunckefjell (GEO 01/2012; «Klart for Lunckefjell»).
Selskaper som har drevet på Svalbard inkluderer foruten Store Norske Bjørnøen AS på Bjørnøya, Spitzbergen Coal & Trading Ltd. på nordøstsiden av Adventfjorden og Trust Arktikugols virksomhet i Pyramiden og i Barentsburg, for å nevne noen.

Store Norske og kulldriften
I dag er det bare Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS («Store Norske») og Trust Arktikugol som har bergverksvirksomhet på øygruppen, og ved Store Norskes anlegg i Longyearbyen har driften foregått uavbrutt siden 1906, om enn med unntak av krigsårene 1941-45.
Store Norske overtok amerikanernes kullfelter og anlegget ved Longyearbyen (Adventfjorden) i 1916, og selskapet videreførte gruvedriften uavbrutt frem til høsten 1941. Som en følge av krigen ble anleggene evakuert og senere ødelagt. Etter krigen ble gruveanleggene gjenreist, og gruvedriften fortsatte i selskapets Gruve 1 og Gruve 2 inne i selve Longyeardalen.
I løpet av 1950-årene ble det klart at kullforekomstene i Longyeardalen gikk mot slutten. Selskapet måtte se seg om etter nye kullfelter andre steder. Forekomstene i Adventdalen hadde vært kjent lenge, og omkring midten av 1950-årene begynte selskapet oppfaring av det som skulle bli Gruve 5. Denne gruva kom i ordinær drift i 1959 og var selskapets største produsent frem til inngangen av 1970-årene. Gruva var utdrevet våren 1972. Senere fulgte Gruve 6 (1969-1981). Oppfaringen av Gruve 7 startet i midten av 1960-årene og kom i produksjon omkring 1975. Denne gruva er i dag den eneste gruva som er i drift i Adventdalen. I tillegg til disse gruvene har selskapet hatt drift i Gruve 4, innerst i Longyeardalen og Gruve 3 ovenfor flyplassen. Gruve 4 var i drift i avbrutte perioder i tidsrommet 1960-1970, mens Gruve 3 var i ordinær produksjon i perioden 1972-1996.
Store Norske overtok Sveagruva i 1934. Fra 1934 og frem til 1936 ble det gjennomført undersøkelser på nordsiden av Van Mijenfjorden. Sommeren 1939 ble det satt i gang større undersøkelser med tanke på drift. Imidlertid førte evakueringen i begynnelsen av september 1941 til at undersøkelsene ble innstilt. Også her ble anleggene ødelagt gjennom krigshandlinger. Etter at de var gjenreist, var det drift en kort periode fra 1945 til 1949. Undersøkelser ble imidlertid satt i gang igjen i 1970, og etter hvert ble en mindre drift satt i gang.
Utover i 1980- og 1990-årene ble det gjennomført en omfattende leteaktivitet i området, noe som førte til at Svea Nord-forekomsten ble påvist og nærmere kartlagt.
Svea Nord ble åpnet og satt i gang omkring 2001. Store mektigheter kombinert med mekanisert drift la grunnlag for en lønnsom kulldrift i årene frem mot 2010. Fallende kullpriser, kombinert med at de lettest tilgjengelige områdene var utdrevet, førte imidlertid til at selskapet i 2016 valgte å legge virksomheten i Svea Nord i driftshvile i påvente av bedre priser, foreløpig for en periode av tre år (GEO 01/2016; «Ja til driftshvile», GEO 05/2016; «Driftshvile i tre år»).

Det har vært gruvedrift på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet. De fleste gruvene ligger i tilknytning til Adventfjorden. Unntakene er Pyramiden, Svea, Svea Nord og Lunckefjell. Kartografi: Bernt Holst, Store Norske

Det har vært gruvedrift på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet. De fleste gruvene ligger i tilknytning til Adventfjorden. Unntakene er Pyramiden, Svea, Svea Nord og Lunckefjell.
Kartografi: Bernt Holst, Store Norske

83 millioner tonn
I løpet av de litt over 100 årene som er gått siden kulldrift i industriell målestokk startet på Svalbard, har det vært en rivende utvikling. Mens Arctic Coal Co., ifølge den offisielle statistikken fra 1907, skipet ut ca. 1 500 tonn kull, kan denne kullmengden i våre dager produseres i løpet av en halv times tid.
Til sammen er det per utgangen av 2015 skipet ut ca. 83 millioner tonn kull fra Svalbard. Dette kan høres mye ut, men den britiske kullproduksjonen var med sine 287 millioner tonn i 1913 nesten tre og en halv ganger denne tonnasjen. Verdens kullproduksjon var i 2015 til sammenligning nesten 8000 millioner tonn.
Totalt har Store Norske siden starten i 1916 og frem til utgangen av 2014 skipet ut 56 millioner tonn kull. Over halvparten av dette volumet er skipet fra Svea Nord etter 2000.

kullpriser-15-ar

Kullprisen gjennom de siste 15 år. Det tilsvarer den perioden Svea Nord var i drift.

Har kulldriften noen fremtid?
Flere forhold vil spille inn med hensyn på hvorvidt den norske kulldriften vil være forunt 100 nye år på Svalbard, herunder tilgang på nye ressurser, prisutviklingen på kull, rammebetingelser for videre drift og behovet for tilstedeværelse av tunge industrielle aktører på Svalbard. Et sentralt spørsmål i så måte er om kulldriften virkelig er en ønsket virksomhet på Svalbard (GEO 03/2015; «Skjebnetid for gruvesamfunnet»).
Fra en ressursmessig side er det neppe noe i veien for en videreføring av kulldriften i en årrekke fremover. Store Norskes årsberetning for 2015 oppgir at selskapet har sikre og sannsynlige reserver i størrelsesorden 11,9 millioner tonn kull, og indikerte ressurser i størrelsesorden 28,2 millioner tonn kull innenfor sine rettighetsområder. En videreføring av driften vil trolig også medføre økt kartlegging som forhåpentligvis vil avdekke nye forekomster.
En fortsettelse av kulldriften, herunder utvikling av nye områder, vil imidlertid være sterkt avhengig av prisutviklingen på kull, men i høyeste grad også hvilke rammebetingelser kulldriften vil bli underlagt. Dette gjelder blant annet mulighetene til å drive undersøkelser for å finne nye forekomster, samt for å bringe indikerte ressurser over i kategorien sikre og sannsynlige reserver.
Dersom kullvirksomheten på Svalbard nedtrappes – og eventuelt avvikles – vil den neppe bli tatt opp igjen i overskuelig fremtid. Avvikling av det industrielle miljøet som kulldriften representerer vil på kort sikt sannsynligvis være en irreversibel prosess.
Peter Brugmans er avdelingsdirektør for Svalbard ved Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard.

2 store ulykker
Siden 1916 har til sammen 124 mann omkommet i forbindelse med kulldriften i Store Norske. Dette tilsvarer 1 mann pr. 466 000 tonn produsert. Den største enkeltulykken i Store Norskes gruver var eksplosjonen i gruve 1a natt til 3. januar 1920 da 26 mann omkom. Ulykken i Kings Bay-gruven Ny-Ålesund høsten 1962 var nesten like ille. 21 mann omkom.
Skrevet av Peter J. Brugmans

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X