Deponering av gruveavgang i sjø er sjelden i global sammenheng, men har gjennom flere tiår vært benyttet ved flere norske gruver. Samtidig har temaet vært blant de mest omstridte spørsmålene i norsk gruvedebatt, med sterke motforestillinger fra miljøorganisasjoner.
Gjennom aktive og historiske sjødeponier har Norge opparbeidet seg erfaringer få andre land kan vise til. De siste årene har også omfattende forskningsinnsats, som gjennom programmet NYKOS (Ny kunnskap om sjødeponering), bidratt til økt forståelse av hvordan deponering av gruveavgang påvirker marine miljøer, og hvordan slike deponier kan planlegges, modelleres og overvåkes.
Resultatene fra NYKOS bidro blant annet til bedre modeller for partikkelspredning, nye metoder for miljøovervåking og økt kunnskap om hvordan gruveavgang oppfører seg på sjøbunnen.
Norske fagpersoner har ved flere anledninger pekt på at enkelte norske fjorder, med stor dybde, terskler og stabile bunnforhold, kan gi gode forutsetninger for sikker lagring av overskuddsmasser.
Forskningen gir imidlertid ikke noe entydig svar på hvor gruveavgang bør deponeres. Valget mellom landdeponi, sjødeponi eller tilbakefylling må vurderes for hvert enkelt prosjekt, basert på blant annet geologi, topografi, miljøforhold og lokal arealbruk.
Veileder for beste praksis
Nå foreligger en ny publikasjon som samler norske og internasjonale erfaringer og anbefalinger for såkalt dypvannsdeponering (fjorder og dype havområder) av gruveavgang.
Publikasjonen er utgitt som første nummer i serien Mineralproduksjon Special Publications, som gis ut av Norsk Bergforening, med Craig Vogt, Ricardo Katz og Jens Skei som gjesteredaktører.
Skei er marin geokjemiker. Han har gjennom flere tiår vært blant Norges mest sentrale fagpersoner innen forskning på marine sedimenter og sjødeponering.
Flere norske forskningsmiljøer og bedrifter har bidratt i arbeidet, inkludert NIVA, SINTEF, Sibelco, Sweco og The Quartz Corp.
Publikasjonen beskriver beste praksis for de tilfellene der sjødeponi vurderes som en aktuell løsning for håndtering av gruveavgang.
Forfatterne understreker samtidig at publikasjonen ikke er ment å promotere deponering i sjø, men å etablere et faglig rammeverk for hvordan slike prosjekter bør vurderes, planlegges, overvåkes og avsluttes.
Blant temaene som behandles er sammenligning av land- og sjødeponi, miljøkonsekvenser, risikovurdering, modellering av partikkelspredning, overvåkingsprogrammer og krav til konsekvensutredninger.
Veilederen beskriver også anbefalte prosedyrer for valg av deponilokasjon, innsamling av miljødata før oppstart, overvåking under drift og oppfølging etter at deponeringen er avsluttet. Målet er å etablere et felles faglig grunnlag for myndigheter, forskere og gruveselskaper som vurderer slike løsninger.
Ifølge forfatterne er en viktig bakgrunn for arbeidet at etterspørselen etter mineraler ventes å øke betydelig i årene som kommer, samtidig som tilgang på egnede områder for landdeponi mange steder blir mer begrenset.
Publikasjonen peker på at flere nye gruveprosjekter internasjonalt allerede har vurdert sjødeponi, og at flere sannsynligvis vil følge etter. De peker dertil på at det kan bli aktuelt med sjødeponi i forbindelse med fremtidige havbunnsmineralprosjekter der marin malm tas til land for prosessering.
Aktuelt i Norge
Publikasjonen kommer på et tidspunkt der spørsmålet om sjødeponi igjen preger norsk gruvedebatt.
Ved Engebø deponerer Nordic Mining gruveavgang i Førdefjorden, mens Nussir planlegger deponering i Repparfjorden. Også Sydvaranger gruve har historisk benyttet sjødeponering i Bøkfjorden, og dette deponiet inngår fortsatt blant alternativene som vurderes ved gjenoppstart.
Sjødeponi har også blitt gjenstand for omfattende juridiske og politiske diskusjoner knyttet til EUs vanndirektiv. EFTAs overvåkingsorgan ESA har åpnet sak mot Norge og stilt spørsmål ved begrunnelsen for tillatelsene knyttet til både Førdefjorden og Repparfjorden.
Tidligere i år kom Høyesterett frem til at grunnlaget for statens tillatelse til sjødeponi ved Engebø ikke oppfylte kravene i vannforskriften. Dommen var imidlertid kun formelt bindende for staten, som nå må vurdere grunnlaget for tillatelsen på nytt. En avklaring ventes tidlig i 2027. Nordic Mining fikk nylig innvilget en midlertidig utslippstillatelse med tre års varighet.
Den nye publikasjonen tar imidlertid ikke stilling til slike juridiske spørsmål. Derimot beskriver den hvilke faglige vurderinger, miljøundersøkelser, risikovurderinger og overvåkingsprogrammer som bør ligge til grunn dersom sjødeponi vurderes som et aktuelt alternativ.
Forfatterne understreker samtidig at sjødeponi alltid bør vurderes opp mot andre løsninger, og at beslutninger må bygge på et solid kunnskapsgrunnlag gjennom hele prosjektets levetid.
Publikasjonen peker også på flere gjenværende kunnskapshull og etterlyser videre forskning, bedre modeller og åpen deling av erfaringer mellom forskere, myndigheter og industri.
Selv om publikasjonen neppe vil sette punktum for debatten om sjødeponi, kan den bli et nytt faglig referanseverk når fremtidige mineralprosjekter skal vurdere hvordan gruveavgang best kan håndteres.