Derfor tillater Norge sjødeponi for gruveavfall.
I en artikkel publisert på Faktisk.no svarer bergeksperter, Klima- og miljødepartementet og én havforsker på spørsmål knyttet til den norske praksisen med deponering av restmasser fra gruvedrift i sjø.
Temaet er mye omdiskutert fordi to kommende norske gruveprosjekter planlegger å benytte sjødeponi.
Nordic Mining: Bekrefter driftstillatelse – Venter snarlig avklaring om sjødeponi
Nussir: Et grønt kobberprosjekt – Opphevet gruvetillatelse
Rolf Arne Kleiv, professor i mineralteknikk ved NTNU, forklarer at de norske fjordene er en viktig grunn til at deponering i sjø er et alternativ i Norge.
Fjordene er gjerne dype forsenkninger, og avgangsmassene som deponeres der, blir gjerne værende. Det er ikke tilfellet om deponeringen skjer på en strand, i grunt hav eller på en flat havbunn.
Førsteamanuensis Kurt Aasly ved Institutt for geovitenskap og petroleum ved NTNU påpeker i samme artikkel at avgangsmassene består av de samme mineralene som bergartene i fjellet der forekomsten befinner seg (minus de som blir utvunnet). De samme mineralene blir også tilført fjorden naturlig via bekker og elver, dog over mye lengre tid.
Alternativet til sjødeponi er deponering på land. Aasly forteller at landdeponi er svært arealkrevende og det må bygges høye demninger for å holde massene på plass.
I 2019 kunne deltakerne i det fem år lange prosjektet NYKOS (Ny kunnskap om sjødeponering) presentere resultatene av den grundige forskningen rundt hvilke miljøkonsekvenser deponering av gruveavgang kan ha på det marine miljøet.
Geoforskning.no: Et kvantesprang for sjødeponi
I den forbindelse ble det holdt et seminar der forskere og aktører fra mineralbransjen og fra statlige organisasjoner deltok.
Roar Sandøy, sjefgeolog i Sibelco Nordic, ga de fremmøtte et innblikk i generelle fordeler og ulemper med deponering på land og i sjø.
Blant de faktorene som favoriserer landdeponi trakk Sandøy for eksempel fram minimal partikkelspredning til sjø, selv om avrenning representerer en risiko, mulig gjenbruk av masser og enklere overvåking.
Faktorer som favoriserer sjødeponi inkluderer ingen visuell landskapspåvirkning, ingen effekter på elver og vann, ingen risiko for dambrudd, ingen støvproblematikk, samt liten sjanse for utlekking av metaller. Sjødeponi scorer selvsagt også bedre når det gjelder rehabilitering av de benyttede arealene.
– Utlekking av metaller fra landdeponi representerer en av de største truslene mot miljø og helse, og årlig leder dambrudd til 3 – 5 alvorlige ulykker,
Titanias landdeponi i Rogaland har lenge blitt trukket fram som et eksempel på hvordan deponering ikke bør gjøres. Ett av problemene er at deponiet lekker forurenset, nikkelholdig vann.
– Utlekkingen fra landdeponiet er 20 ganger så høy (7-8 kg nikkel per dag) som tilsvarende lekkasjer av nikkel fra de tidligere benyttede sjødeponiene i Jøssingfjorden (390 gram nikkel per dag), fortalte Morten Schaanning i NIVA.
Geo365.no: Frykter destabilisering av landdeponi
– Uansett om sjødeponi foretrekkes, plikter enhver ny gruve å utrede landdeponi gjennom en egen konsekvensutredning, opplyste Sandøy.
Både Nussir og Nordic Mining har derfor gjort dette.
– I Nussir gjorde vi en helhetlig vurdering basert på de tekniske, økonomiske og miljømessige utfordringene ved både land- og sjødeponi, og sjødeponi kom klart best ut, fortalte Øystein Rushfeldt, adm. dir. i Nussir.
Forskning har også vist at saltvann er nyttig for Nussirs avgangsmasser fordi den høye pH-verdien i vannet i kombinasjon med organisk materiale i de marine sedimentene hindrer oppløsning og oksidering av kobbersulfider og reduserer dermed mobiliteten og biotilgjengeligheten av kobber. Den lave temperaturen i vannet i Repparfjorden bidrar også til mer stabilitet av sulfidmineralene.
Også Sandøy trakk frem Norges unike topografi (fjordene) som et klart fortrinn.
– Dype fjorder med stillestående vann i dypet og terskel i enden gir gode forutsetninger for å lagre avgang trygt og stabilt, påpeker han.
Sandøy påpekte også at andre land i Europa, til tross for forbud mot deponering, de facto avsetter masser i havet.
– Storbritannia og Nederland er to land som driver betydelig uttak av grus og sand («marine aggregate extraction») i grunne, marine områder. Under transport blir en del av massene sluppet ut, og finere masser som det ikke er bruk for blir deponert.
– Dette er i praksis sjødeponering, med mange av de samme mulige konsekvenser for miljøet, mener geologen.
Et tredje alternativ til deponering er tilbakefylling av massene i gruvene.
Aasly opplyser at det er mulig, men at man da er avhengig av at man har startet jobben med å hente ut malmen og hvordan man velger å ta den ut.
– Likevel må man midlertidig lagre overskuddsmassene et sted i den tidlige fasen av gruvedriften.
Både Kleiv og Aasly sier til Faktisk.no at Norge ikke bør forby all bruk av sjødeponi. Det handler om å finne den beste løsningen for hvert enkelt prosjekt.
Faktisk.no har også kontaktet havforsker Terje van der Meeren i Havforskningsinstituttet (HI).
Van der Meeren forklarer at deponering i sjø kan ha en negativ effekt på det marine livet, men opplyser også at hver gruve har sin unike signatur når det kommer til mineraler og at det er vanskelig å sammenlikne ulike sjødeponier.
Havforskeren tror skadene på økosystemet ved det planlagte deponiet i Førdefjorden ikke vil kunne rettes opp før deponiet er avsluttet og avfallet er dekket av naturlig bunnsediment. Undersøkelser viser at det kan ta opp til flere hundre år, ifølge van der Meeren.