Vi er på Aukra vest for Molde. Helt ute ved kysten, nede i strandkanten. Tidlig på 2000-tallet stod NTNU for Norgeshistoriens aller største arkeologiske utgravning. Til sammen ble 375 000 (!) gjenstander fra steinalderen og yngre jernalder lirket fram av jorda. Bakgrunnen var utbyggingen av det landbaserte prosessanlegget for gassen fra Ormen Lange-feltet.
Kom med isen
Hvor kom steinen fra? Enorme mengder med flint. Våpen, redskaper og avfall. Basert på et råstoff som ikke finnes på Nord-Vestlandet. Den finnes jo ikke naturlig i dette landet. Vi må faktisk helt til Danmark for å finne naturlig forekommende flint. Det er bare to mulige forklaringer på at det finnes «fremmedsteiner» her. Enten lå de innefrosset i isen som kom drivende sørfra gjennom Kattegat, og deretter videre langs norskekysten, for så å smelte ut da isflakene havnet på strendene. Eller de kan også ha vært handelsvare, og i så tilfelle må det ha vært trafikk mellom sør og nord på dette tidspunktet i norgeshistorien (tidlig holocen/preboreal tid). Men det siste er vanskelig å forestille seg med de primitive farkostene de hadde til rådighet.
Utgravningene viser at det bodde folk her for 11 200 år siden. Det som er spesielt på Aukra er alle ildstedene. Tolv stykker er funnet, og det er mer enn det er funnet i hele landet ellers. Grunnen til at boplassene er så godt bevart, har å gjøre med at de ligger under tykke torvlag, og derfor ikke har blitt forstyrret av bønder som dyrker jorda.
Redskapene fra Aukra forteller at menneskene som brukte stedet tilhører Fosna–Hensbacka‑kulturen (geo365.no: «Den eldste norske kulturen»), noe som knytter bosetningen til den tidlige innvandringen i eldre steinalder.
Gjennom funnene på blant annet Aukra, er det nå grundig dokumentert at datidens immigranter forflyttet seg langs kysten, samtidig som isen smeltet bort i etterkant av istiden. Å reise langs land – traske over fjellene, gjennom daler og langt inne i fjordbunnene, samtidig som smeltevannet gjorde elvene flomstore i store deler av året – virker som en vanskelig, for ikke å si umulig, oppgave. Over fjellet fra øst (for eksempel områdene som vi i dag kaller Hardangervidda, Jotunheimen og Breheimen) kan de heller ikke ha vandret. Der lå fortsatt en stor rest av innlandsisen som sperret veien. De må derfor ha kommet i båter, enten fra nord eller sør.
Nyere forskning gir støtte til at de, eller forfedrene deres, kom fra Nord-Europa. Det er teknikken som de har bearbeidet flint på som viser at det er de gamle reinjegerne fra Tyskland, Danmark og Doggerland (?) som er på vei oppover langs kysten. Teknikken bestod i at såkalte flekker[1] ble slått av en steinblokk ved bruk av en hammer av stein, horn eller tre. Først tusen år etter at de første menneskene bosatte seg i Sør-Norge, begynte steinaldermenneskene å lage redskaper på en helt ny måte. Innvandrere fra øst brukte en trykkstokk til å presse flekkene av med.
[1] Flekker utgjorde emnene for de fleste steinredskaper i eldre steinalder, og flekkene er altså avslaget fra steinen.