Bunnmorene: Vår mest utbredte jordart

Bildet over: Oppstikkende grunnfjell i tynn bunnmorene på Dovre. I dette fjell-landskapet er det et nesten sammenhengende dekke av bunnmorene mellom fjelltoppene. Det samme gjelder Rondane, Hardangervidda og Finnmarksvidda. Sammenhengende flater av bunnmorene har gjerne en rolig, jevn overflate, men tykkelsen er sjelden så stor at morenen jevner ut hovedstrukturen i den underliggende berggrunnen. Bare unntaksvis vil berggrunnen i slike områder komme i dagen (Sylvi Haldorsen, Morener: Dannelse, klassifikasjon og egenskaper, 1997). Betydelige jordbruksområder på Jæren, Lista, Hedmark og Toten ligger også på tykke avsetninger med bunnmorene. Foto: Halfdan Carstens

Morenene i det norske landskapet forteller med all tydelighet at Norge har vært nediset. De ble dannet fordi isbreene rev med seg forvitringsmateriale og annet løsmateriale fra underlaget, og senere – da isen smeltet – la fra seg det innefryste steinmaterialet i form av bunnmorener, randmorener (midtmorener, sidemorener, endemorener) eller dødismorener.

Bunnmorener er den absolutt mest utbredte jordarten i Norge. De er spesielt vanlige i skogs- og høyfjellsområder, og det meste av løsmassene over marin grense er bunnmorene. Store deler av morenelandskapet er imidlertid dødis- eller ablasjonsmorene som består av grovere materiale utsmeltet fra de siste isrestene etter istiden.

Vidstrakte jordbruksområder er anlagt der det er bunnmorene. De består av leire, sand, grus, stein og blokker.

Det er underlaget – berggrunnen – som i all hovedsak gir bunnmorenene sine geologiske og biologiske karakteristika. Der det er harde grunnfjellsbergarter som granitt og gneis, vil den være blokkrik og næringsfattig. Der det er næringsrike bergarter, kalkstein, skifer og fyllitt som lett forvitrer, vil den kunne gi et jordsmonn med mye næringsrikt finstoff. Områdene rundt Mjøsa og Jæren er gode eksempler på dette (Bjørn G. Andersen, Istider i Norge, 2000).

Det ser også ut til å være en sammenheng mellom bunnmorenens mektighet og underlaget. Bunnmorenene er gjerne sammenhengende og tykke der underlaget består av kambro-silurbergarter som lett forvitrer, mens de er tynnere der det består av harde bergarter.

Materialet i bunnmorener er vanligvis korttransportert, gjerne mindre enn noen få kilometer, og særlig gjelder dette der morenedekket er tynt. Det vanligste er også at bunnmorenene er ganske tynne – under én meter i snitt – i høyereliggende områder. Det betyr at morenematerialet er konsentrert til forsenkninger, mens betydelige arealer av berggrunnen er blottet.

Der dekket er flere meter tykt, kan en del av materialet være tatt opp langt fra avsetningsstedet, ofte ti kilometer eller mer. Bunnmorenene i Norge er imidlertid sjelden tykkere enn fem meter i snitt over større områder. I Sverige, Danmark, Finland, Nord-Tyskland, Polen og Estland er avsetningene gjennomgående tykkere.

Takk til Lars Olsen, NGU, for faglige bidrag.