Dårlige nyheter – igjen

Olje-Norge er i bakrus. Statoil fant bare små mengder gass i boringen på prospektet Korpfjell i Barentshavet sørøst (Nedtur for Korpfjell). Det leder Jez Averty, Statoils letedirektør i Norge og UK, til noen refleksjoner.
– Det er viktig å huske på at man sjelden treffer på første forsøk i et helt nytt område. Det ble boret 33 brønner før man gjorde det første kommersielle funnet i norsk del av Nordsjøen. Selv om vi har lært mye siden 1969, er leting slik at vi ikke kan forvente at den første brønnen gir alle svarene. Så hva dette resultatet betyr for det totale ressurspotensialet i Barentshavet sørøst kan vi si først etter videre utforskning, sier Averty, i en kommentar til det skuffende resultatet på Korpfjell.
Han har selvsagt helt rett i at «man sjelden treffer på første forsøk i et helt nytt område», og ingen mener vel at vi «kan forvente at den første brønnen gir alle svarene». Men det blir helt galt når han i samme åndedrag sammenligner med det som skjedde i Nordsjøen for 50 år siden. At det fra den første letebrønnen i 1966 (En god start) ble «boret 33 brønner før man gjorde det første kommersielle funnet i norsk del av Nordsjøen» er irrelevant. Vi skriver 2017. Mye har skjedd. Også innen oljeleting.
Det er mildt sagt misvisende å sammenligne kunnskapsnivået i Nordsjøen i 1969 med kunnskapsnivået i Barentshavet i 2017. Uendelige mengder med 2D og 3D seismikk, av betydelig bedre kvalitet enn for 50 år siden, gjør at vår forståelse av Barentshavet (sørøst) er langt bedre enn den var for sentrale deler av Nordsjøen i 1969. Og selv om Korpfjell ligger 250 km fra nærmeste brønn, må vi ikke glemme at det har blitt boret 130 letebrønner i Barentshavet. De har – tross avstanden – gitt mye kunnskap, som også er relevant inn mot russergrensen.
Vi må heller ikke glemme at det teknologiske nivået er skyhøyt over hva det var da Ekofisk ble funnet (Nesten en utblåsing – deretter et gigantfunn). I første omgang har vi mer og bedre seismikk, og det har heldigvis skjedd en liten revolusjon i datakvalitet på de 50 årene som har gått siden seismikk ble samlet inn med én streamer. Alle som har fulgt med i den geofaglige debatten i forkant av Korpfjell-brønnen kjenner også til at EM-data (fra både EMGS og PGS) ga klare indikasjoner på at det ikke ville bli gjort et stort funn (Sår tvil om jura. Trias derimot …; «Bad news for Korpfjell«). EM, samt flere andre geofysiske og geokjemiske verktøy, var heller ikke tilgjengelige i 1969.
Det blir i det hele tatt litt kjedelig og defensivt når Statoil (på samme måte som Oljedirektoratet ofte gjør) konkluderer med at det er nødvendig med «videre utforskning» for å forstå hva resultatet av brønnen betyr for «det totale ressurspotensialet i Barentshavet sørøst». Selvsagt er det nødvendig med flere brønner. Men når den gigantiske Korpfjell-strukturen (Forventer milliarder av fat) ikke inneholder kommersielle mengder med gass eller olje, vet vi samtidig at ressurspotensialet i Barentshavet sørøst er kraftig redusert. Milliarder av fat «har forsvunnet» på kreditsiden i ressursregnskapet. Det hjalp heller ikke at reservoarkvaliteten i trias sandsteiner (Snadd- og Kobbeformasjonene) ikke var spesielt god. Det reduserer også muligheten for gode trias-prospekter i denne delen av Barentshavet.
Den gode nyheten var at reservoarkvaliteten i Støformasjonen er god. Noe PGS hadde påvist i forkant gjennom detaljerte analyser av sine seismiske data (Barents-Sea South East: What’s next?).
Men finnes det ikke en god kildebergart for olje, eller har oljen en gang vært der, og deretter lekket ut (Tror på kildebergart)? Det vil vi gjerne vite, men vi må nok belage oss på å være tålmodige. Slike vurderinger kommer aldri rett i etterkant av en boring, og de blir uansett ikke kringkastet til den gemene hop.
Vi må kalle en spade en spade. Korpfjell var en gedigen skuffelse. Og selv om det vil bli boret flere brønner over hele Barentshavet, må vi stikke fingeren i jorda og innse at ressurspotensialet er kraftig redusert for denne delen av norsk sokkel.
Trist. Trist som f…