Letingen etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen startet med noen få seismiske undersøkelser i første halvdel av 1960-tallet. Noen få år senere, i 1966, ble den første letebrønnen boret, og tre år etter ble det gigantiske oljefeltet Ekofisk funnet (GEO 07, 2009). Dette er kjent stoff i oljemiljøet. Allmennheten er også inneforstått med at Ekofisk markerte begynnelsen på norsk oljehistorie.
Vi må imidlertid ikke glemme mange interessante hendelser som utspant seg på Svalbard mellom 1910 og 1926. Norsk oljehistorie starter nemlig på denne øygruppen langt mot nord, slik Peter Brugmans har dokumentert grundig i en bok han har skrevet og gitt ut i samarbeid med Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S (Store Norske) i 2008. Det ble riktig nok ikke gjort funn av hydrokarboner i kommersielle mengder den gangen, men to erfarne geologer fant frem til to mulige borelokaliteter.
Noen få menn og to selskaper spilte hovedrollene i denne nok så ukjente biten av norsk oljehistorie. Peter Brugmans skal ha ros for at han har gjort jobben med å dokumentere disse hendelsene.
Påviste kildebergart
I 1827 og -28 besøkte Balthazar Mathias Keilhau (1797–1858) Svalbard. Keilhau var på det tidspunkt lektor i geologi ved Universitetet i Christiania, senere – i 1834 – ble han professor, og i løpet av seks uker utførte han det som senere er blitt kalt ”banebrytende geologiske, paleontologiske og botaniske undersøkelser” på Svalbard. Slik ble han den første geologen som gjorde vitenskapelige studier på øygruppen. Arbeidet og ekspedisjonen er skildret i boken «Rejse i Øst- og Vest-Finnmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i aarene 1827 og 1828». [Kilde: polarhistorie.no].
Det var likevel svenskene som dominerte de geologiske undersøkelsene senere på 1800-tallet, og i en avhandling om Spitsbergens geologi fra 1910 nevner geologen Alfred Gabriel Nathorst at det siver ut svart, seig olje fra triassiske lag. Dette var en god og riktig observasjon, for i dag vet vi at midtre trias skifre har et kildebergartspotensial (GEO 02, 2007). Mer spesifikt vet vi nå at dette er svarte skifre som tilhører Botneheiaformasjonen fra midtre trias, og vi vet nå også at tilsvarende skifre er har dannet olje over store deler av Barentshavet. Geologene antar i tillegg at de er kilde for oljen i Goliat-feltet.
Vi kan derfor i år feire et slags 100-årsjubileum. Det er nemlig så lenge siden det for første gang ble nevnt i skrifts form at Svalbard har bergarter med et oljepotensial. Det var likevel ingen som den gang grep muligheten og begynte å lete etter olje. I stedet skulle nordmenn og briter barke sammen i en heftig – om enn kortvarig – konflikt bare ti år senere. Fordi det lakk litt metan opp fra bakken.
”Discovered oil claim”
Allerede året etter publiseringen av Nathorsts vitenskapelige artikkel, i 1911, oppdaget en våken maskinist på telegrafstasjonen på Finneset på østsiden av Grønfjorden at det boblet gass opp fra en vannpytt. Funnet forble en hemmelighet i mange år inntil Morgenbladet i 1918 brakte nyheten om ”at man på Svalbard … hadde oppdaget en petroleumskilde”. Store Norske var imidlertid skeptisk, og direktør Karl Bay uttalte at funnet kunne ha lokal betydning som gasskilde, men at det ikke hadde noen ”vidtrækkende betydning”. Det siste stemte, for i ettertid vet vi med ganske stor sikkerhet at gassen kommer fra tertiære kull, og at de ikke har noen med et underliggende gass- eller oljefelt å gjøre fra eldre formasjoner.
Men entusiaster lar seg vanskelig stoppe. Ingeniør Birger Jacobsen fra firmaet Arvid Jacobsen A/S sikret seg rettighetene til en mulig gassforekomst på funnstedet, og i 1919 sørget han for å gjøre krav på den i regi av det britiske selskapet Northern Exploration Company som han hadde inngått en avtale med. Kravet ble markert med to merker med teksten ”Discovered Oil Claim 1918, claimed by Arctic Oil Comp. – prospected by Birger Jacobsen July 1919”. Gleden ble kortvarig, for skiltene ble fjernet samme dag av Store Norske. De så ikke med blide øyne på denne okkupasjonen av det som beviselig var deres eiendom.
Britene lot seg imidlertid ikke stoppe av den grunn. Neste år var Northern Exploration tilbake, og den 20. august 1920 (samme år som Svalbardtraktaten ble undertegnet og ga Norge overhøyhet), for 90 år siden, begynte de å sette opp en rigg for å bore ved siden av gasskilden i Grønfjorden.
Store Norske reagerte prompte. Med direktør Bay i spissen dro en delegasjon til lokaliteten samme dag som engelskmennene begynte å rigge. Hensikten var å stoppe operasjonen, om enn med makt. Britene forstod raskt at de var i mindretall (de var bare 5 mann, mens nordmennene var 17, verkslege, pastor og revisor inklusive) og kastet kortene etter noen fåfengte forsøk på muntlige protester. Riggen ble demontert, utstyret lastet om bord i båten deres, så allerede samme kveld var okkupantene ”kastet på sjøen”. Slik endte det første forsøket på å bore en letebrønn på Svalbard. Det var over før det kom i gang.
Borelokaliteten i Grønfjorden var ikke nødvendigvis noe dårlig valg. Riktignok var det gasslekkasje fra tertiære kull-lag som trigget interessen, men flere selskaper har boret brønner i dette geologiske landskapet i moderne tid.
Første oljerapport
Maskinistens funn av gass, og det mildt sagt klønete forsøket på å bore etter olje på annen manns eiendom, satte Svalbard på kartet over mulige oljeprovinser. Øygruppens strategiske beliggenhet medvirket til interessen.
Store Norske, som på 1920-tallet drev Gruve 1 og Gruve 2 i Longyeardalen, og i tillegg hadde sikret seg eiendommer mellom Sassendalen og vestkysten, på sørsiden av Isfjorden, ba i 1926 svalbardveteranen cand.real. og dosent Adolf Hoel (1879—1964) om en orientering om muligheten for å finne olje på eiendommene de rådet over.
Hoel var geolog, og gjennom tallrike ekspedisjoner til Svalbard hadde han opparbeidet solid kunnskap om den sedimentære lagrekken og de mange forskjellige bergartene. Han var på 1910- og 1920-tallet drivkraften bak den norske forskningsinnsatsen i de polare strøk, og i 1928 lyktes det han å få etablert Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) som var forløperen til det som i 1948 ble Norsk Polarinstitutt. [Kilde: adolfhoel.no].
På forespørselen ga Hoel i april 1926 en orientering for styret der han ga uttrykk for at det kunne finnes drivverdige forekomster av olje rundt Grønfjorden. To måneder senere leverte han også en skriftlig rapport der hans utlegninger ble begrunnet med utgangspunkt i hva som skal til for at det skal dannes og lagres olje i undergrunnen. De store mektighetene med sedimentære bergarter og muligheten for strukturelle feller i form av antiklinaler ble fremhevet som positivt for oljepotensialet.
Adolf Hoel ble på denne måten den aller første geologen som ga en vurdering av mulighetene for å finne olje og gass på Svalbard.
Trias mest lovende
Hoel anbefalte på bakgrunn av sine studier at Store Norske utrustet en ekskursjon med to geologer med oppdrag om å gjøre grundige feltundersøkelser. De to geologene han anbefalte, bergingeniør Gunnar Horn (1894-1946) og cand.min. Anders K. Orvin (1889-1980), senere dr.philos, hadde også lang erfaring fra feltarbeid på Svalbard. Horn hadde, så underlig det enn kan høres, utdannelse i oljegeologi fra London’s Royal School of Mines i England, og med praksis fra de rike oljeprovinsene i Venezuela og Trinidad, samt besøk til oljefeltene i Det kaspiske hav, var han godt skikket til oppdraget. Arbeidet startet i august samme år, så her var det ingen som somlet.
Allerede første dag i felten ble metanoppkommet (”gas seep”), som det seks år tidligere hadde blitt forsøkt boret på, undersøkt. Prøver av gassen ble tatt og senere analysert. Konklusjonen var, som anført ovenfor, at gassen etter all sannsynlighet stammet fra tynne lag av kull. Kull i tertiær var allerede godt kjent fra bl.a. Longyeardalen lenger øst der Store Norske altså hadde drift i to gruver på den tiden. Observasjonen av at lagene danner en liten antiklinal under oppkommet ga støtte til hypotesen om at gassen kom fra kull.
Funnet av olje som de to geologene senere gjorde i lag fra trias mellom Festningen og Kapp Starostin var mye viktigere enn metanoppkommet med hensyn på å vurdere oljepotensialet i området. Tyktflytende olje som siver opp av bakken (”oil seep”) er svært vanlig mange steder rundt omkring i verden der det er små og store oljeforekomster, og mange oljefunn er gjort nettopp ved å bore i nærheten av slike. Dette kjente selvsagt Horn godt til etter sine mange år i Mellom-Amerika, der det er vanlig at olje pipler opp av bakken. Som en kuriositet kan vi også nevne at oberst Drake boret sin berømte brønn – Drake # 1 i 1859 – i nærheten av slike oljelekkasjer (GEO 04, 2009, side 34-37: ”Oljefunnet som forandret verden”).
Horn og Orvin endte opp med en anbefaling om å bore. I Grønfjorden hadde de kartlagt en antiklinal, og de mente at det kunne finnes reservoarbergarter, om enn med lav porøsitet. At det fantes kildebergart, tok de sannsynligvis for gitt, etter som de faktisk hadde påvist at det sev ut olje fra lag av trias alder.
De to geologene foreslo sågar to borelokaliteter, én på østsiden av Grønfjorden og én sør for Grønfjorddalen, og begge brønnene skulle bores til 1100-1200 meter, ble det anbefalt. I henhold til rapporten de to skrev, var de optimistiske med hensyn til å finne olje, men ville ikke på noen som helst måte garantere at det ville være nok til et drivverdig funn.
Store Norske fattet interesse for ideen om å bore, og ledelsen hadde nok visse ønsker om å fortsette oljeletingen. Men etter å ha undersøkt hva det ville koste å bore en brønn, ble planene lagt på is. Det var viktigere for selskapet å konsentrere seg om kulldriften som på den tiden slett ikke var problemfri.
Norsk oljehistorie starter i 1926
I dag kan vi derfor slå fast at geologene Hoel, Horn og Orvin var de første som gjorde undersøkelser av oljepotensialet på norsk territorium. Dette var på en tid da ingen andre snakket om at det var mulig å finne hydrokarboner på norsk jord.
Initiativet kom fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og statsselskapet finansierte også disse første petroleumsgeologiske studiene. Det burde de få ros for.
Hendelsene våren, sommeren og høsten 1926 må kunne sies å være starten på norsk oljehistorie. Det skulle imidlertid gå 35 år før den første letebrønnen ble boret på Svalbard. I neste utgave av GEO skal vi høre mer om det pågangsmotet og den entusiasmen som lå til grunn. Forspillet var den utortodokse ideen om å bygge en flyplass på Svalbard til bruk i sivil luftfart.
Svalbards geologi
Svalbards geologi kan litt forenklet deles i tre enheter: magmatiske og metamorfe bergarter fra prekambrium til silur (”grunnfjellet”; Hecla Hoek) som ble tektonisert unde Den kaledonske fjellkjedefoldningen mot slutten av silur for ca. 400 millioner år siden, sedimentære bergarter avsatt fra devon til tertiær, samt fluviale og glasiale løsmasser fra kvartær. Det er de sedimentære bergartene petroleumsgeologene er interessert i.
På Svalbard har det etter fjellkjedefoldningen i silur vært en veksling mellom kontinentale og marine avsetningsmiljøer. Sedimentære bergarter som sandstein, skifer og kalkstein har blitt dannet, og den langt på vei sammenhengende lagrekken, med en total tykkelse på nesten sju kilometer, viser at det på Svalbard finnes rester etter de fleste geologiske periodene i Jordens historie. Det aller meste av lagrekken består av klastiske bergarter, og det er kun i sen karbon og tidlig perm at det ble avsatt karbonater.
Det er påvist gode kildebergarter for olje i skifre avsatt i trias. Mulige reservoarbergarter er også funnet, men hittil er det ikke påvist verken sandsteiner eller kalksteiner med god porøsitet og permeabilitet.