Et dramatisk døgn

Gjennom 19 artikler har jeg etter beste evne forsøkt å oppsummere vår kunnskap om klimaet og klimaendringene gjennom kvartær tid (Istiden), samt formidlet høydepunkter i den rådende kunnskap om menneskenes utvikling der klimaendringene er bakteppet. I denne artikkelen oppsummerer jeg noe av kunnskapen ved bruk av en tidsmaskin.

Tenk deg at temperaturen synker tre-fire grader i løpet av et døgn …

Da opplever du nedkjølingen gjennom kvartær direkte på kroppen («Klimaets gåtefulle variasjoner»).

Tenk deg du i løpet av det samme døgnet opplever god sommervarme som veksler med iskulde, gang på gang, med temperaturforskjeller på mer enn 80 ^oC mellom det varmeste og det kaldeste, og at disse voldsomme endringene skjer i løpet av bare en times tid[1] …

Da opplever du noen av de mest ekstreme vær- og klimaendringene som skjedde gjennom kvartær på den tiden det tar å spise en god middag («Et langvarig og gigantisk klimakaos»).

Tenk deg at temperaturen en tilfeldig sommerdag øker med mer enn ti grader i løpet av et sekund eller to, og at den deretter avtar like mye som den har steget, i løpet av de neste ti til tolv sekundene[2] …

Da opplever du endringer i Jordas klima som forskerne ikke kan gi deg årsaken til («Et langvarig og gigantisk klimakaos»).

Et møte med isen

Tenk deg at et tjukt isteppe legger seg over landet i løpet av noen titalls minutter, og deretter forsvinner i løpet av mindre enn ti minutter, og at den samme oppbyggingen og nedsmeltingen gjentar seg hver eneste time i den siste halvparten av døgnet[3] …

Da har du opplevd flere istider med tilhørende nedkjøling og oppvarming.

Tenk deg at innlandsisen strekker seg langt ned i Tyskland, men at den en knapp time senere er fullstendig borte og du kan stå på Nordkapp og skue ut over et isfritt hav …

Da har du opplevd siste istids maksimum da isen ikke bare dekket Norden, men strakk seg langt nedover England, Tyskland og Polen.

Tenk deg at du bor i en kalksteinshule i et iskaldt Frankrike, der den karrige tundraen med flokker av mammut, ullhåret neshorn, bison, moskus, hest, rein, bjørn og sabeltanntigre dominerer, men at du en drøy halvtime senere, på det samme stedet, nyter vakker fuglesang og jakter på hjort i et frodig skoglandskap …

Da har du opplevd Europa slik som våre forfedre gjorde like etter at de kom vandrende inn fra øst.

 … og hvis du opplever alle disse endringene i landskapet, om og om igjen i løpet av ett døgn, har tidsmaskinen latt deg gjennomleve kvartær tid (Istiden).

Kvartær i løpet av 24 timer

I denne historien er forutsetningen at hver time utgjør 100 000 år, og da blir hvert minutt 1 700 år, mens hvert sekund blir 28 år. Samlet sett utgjør da 24 timer nesten hele kvartær (Istiden).

Et møte med dyr og mennesker

Tenk deg at du er i Den afrikanske riftdalen helt i begynnelsen av Istiden.

Det er tidlig på natten. Døgnet har bare så vidt begynt. Du hører banking. Som om noen slår på en stein. Og riktig nok. I den uttørkede elva, bak noen puslete busker, sitter et menneske som ligner på deg og slår en stein mot en annen. Han er betydelig mindre enn deg, omtrent som en guttunge før tenårene, men har ellers mange likhetstrekk. Du har møtt Homo habilis. Det første mennesket som tilvirket redskaper av stein. Du har vært vitne til et stort sprang i menneskets utvikling («Da steinalderen festet grepet»).

Tenk deg at du er på vandring i Nord-Europa gjennom siste del av Istiden.

Klokka er rundt sju om kvelden, og den siste snaue timen har det vært svært kaldt og tørt. Du har kommet til et flatt landskap med sparsom vegetasjon. Du har kommet til mammutsteppene med den pleistocene megafauna[4]. Store beitedyr, alle med tjukk pels og isolerende fettlag, finner her et godt og sikkert utkomme på sparsom vegetasjon, mens rovdyrene igjen kan meske seg med de forsvarsløse vegetarianerne.

Tenk deg at du går sørover på de nordtyske slettene i retning Harzfjellene.

Klokka er omtrent ni på kvelden. Det har brått blitt ganske varmt. Foran deg ligger mengdevis av huler i et spektakulært karstlandskap. I det fjerne stiger røyk opp fra skogen. Med ett dukker en fremmed skapning opp. Han er nesten like høy som deg, men virker sterkere og kraftigere, og kan lett forveksles med enkelte av slektningene dine. Tettere innpå ser du at nesen er uvanlig stor, at han har markante øyenbrynsbuer, et utstikkende bakhode og en litt puslete hake. Du har møtt en neandertaler. Han er tydelig redd, men ikke aggressiv, og du forstår at han inviterer deg inn i hulen der storfamilien holder til. Der venter friskt vann og mat som er stekt på glørne fra bålet. Du vil gjerne bli der, men før klokka er halv tolv forsvinner de. De er borte, men du forstår ikke hvorfor («Istidsmennesket. Vær nærmeste slektning»).

Tenk deg at du vandrer videre sørover etter at neandertalerne har forsvunnet, og at du kommer inn i dagens Sør-Frankrike.

Klokka har blitt ti over halv-tolv. Det har blitt skikkelig kaldt. På de få minuttene du har til rådighet, blir det bare enda kaldere. Den frodige skogen du gikk gjennom tidligere på kvelden er borte. Det er nesten ikke vegetasjon. Bare hardt gress og noen busker. Også her møter du et kupert landskap med huler og grotter i fleng. Én av disse grottene, der inngangen ligger vakkert med utsikt til en stor elv som gir rikelig tilgang på vann, vekker spesiell oppmerksomhet. Det som møter deg, er en «kunstutstilling». Veggene dekorert med en mengde malerier av dyr. Vi kjenner igjen dyr fra den pleistocene megafaunaen, som for eksempel ullhåret neshorn, hest, bison, huleløve, bjørn, kjempehjort og – ikke minst – mammut.

Det er snart midnatt, og du må rekke hjem før døgnet er omme. Derfor fortsetter ferden i motsatt retning. Til landet du kommer fra. Så rekker ikke klokka å bli mer enn kvart på tolv før du – på vei gjennom Danmark – treffer innlandsisen som stadig spiser av landet på sin vei sørover. I fem-seks minutter går du på isen før den begynner å smelte. Bare sju minutter på tolv er den helt borte. Fem minutter på tolv hører du et øredøvende brak og store vannmasser kommer veltende mot deg. Isdemningen som skapte Jutulhogget har nettopp bristet.

Istiden (de siste 2,6 millioner år) og siste istid (117 000-11 700 år siden) er definitivt over.

Epilog

De siste seks til sju minuttene (holocen) ville skilt seg ut ved at du ville opplevd temperaturen som ganske stabil. De siste fem sekundene (antropocen) ville du imidlertid kjent at det raskt ble varmere og tatt av deg genseren.

For å overleve et døgn med værendringer svarende til 2,6 millioner år (Istiden), måtte garderoben din vært ganske omfattende, og klesskiftene måtte til tider ha skjedd veldig raskt. For presis da du hadde kledd deg godt fordi dagen var kald, var det nødvendig å ta av seg det meste.

Du ville aldri kunne vendt deg til de korte periodene med varmt vær, bare så vidt registrere det, før det igjen gradvis ble kaldere. De som bodde nedover i Europa ville også opplevd at kulden ga tørke. Tilgangen til vann ble dårligere. Kalksteinshuler med oppkommer var derfor kjærkomne boplasser.

Hva venter oss når en ny dag renner?

[1] Under Istiden var det på det varmeste (mellomistidene) varmere enn det er i dag. Temperaturen kunne derfor vært over 30 ^oC på gode sommerdager, mens den kunne synke til under -40-50 ^oC på de kaldeste vinterdagene.

[2] Dette speiler de såkalte Dansgaard-Oeschger-hendelsene («Et langvarig og gigantisk klimakaos»).

[3] Innlandsisen la seg over Norden og Nord-Europa flere ganger under Istiden. Isdekkene var spesielt store og tykke i siste del av denne perioden.

[4] Store pattedyr (> 44 kg) som mammut, moskus, dovendyr, ullhåret neshorn, brunbjørn og sabeltannkatt. De aller fleste tilhørende den pleistocene megafauna (65 prosent) er utdødd.