Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendighetene rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Bare 14 år gammel døde han. Men forskerne vet ikke hvorfor. Tilsynelatende var han frisk og rask. Han hadde i alle fall ingen spor etter ytre skader som følge av ulykke eller vold. Derfor er han et aldri så lite mysterium. Vi kjenner ham som Vistegutten. Oppkalt etter stedet han ble funnet, Vistehola[1], eller Svart(e)håla/Svarthola, som stedet kalles lokalt.
I Viste i Randaberg nord for Stavanger har sjøen formet en hule i to etasjer. I dag ligger den et par hundre meter fra Vistevika, men i steinalderen lå den mye nærmere sjøen. Årsaken er at Vistegutten levde midt under tapestransgresjonen, da havnivået flere steder langs kysten steg raskere enn den samtidige landhevningen (geo365.no: «Havnivåstigning fordrev kystfolket»). I generasjonene før og etter ham ble det derfor stadig kortere avstand ned til stranden.
Kan steinaldermenneskene ha spekulert på om hulen en gang kom til å bli oversvømmet? At en av de få hulene som fantes i dette området måtte forlates? Ofret de til gudene i håp om å blidgjøre dem?
Standarden var så som så, sett i et moderne perspektiv, veldig stor var den heller ikke, åtte-ni meter dyp og fire-fem meter bred. Ved å dekke til åpningen med selskinn, fikk huleboerne ly når uværet satte inn. Med selskinn, både under og over seg, var de også forskånet fra å fryse. Med flammene fra bålet som både varmet og lyste opp, kunne det nok være det vi i vår tid kaller koselig.
Er det mulig å finne et bedre sted å bo for fangstfolk?
Bang-Andersen, 1983
Et område på 100 kvadratmeter har blitt gravd ut. Laget (egentlig flere lag) var opptil 1,6 meter dypt med avfall av forskjellig slag, herunder matrester, redskaper, fiskekroker og harpuner, i det hele tatt en skikkelig arkeologisk skattkiste. Årsaken er at den har vært i bruk gjennom flere tusen år, helt fram til folkevandringstiden, men mest intenst et par tusen i år i eldre steinalder.
Spesielt interessant er det at det har blitt funnet redskaper (for eksempel fiskekroker, harpuner) av knokler. For det er slett ikke hverdagskost for arkeologene å finne etterlatenskaper fra steinalderen laget av organisk materiale. Flintredskaper (økser, kniver, pilspisser, skrapere) er det imidlertid uendelige mengder av over hele landet.
Boplass for mange
Vistegutten er det best bevarte skjelett fra steinalderen i Norge. Så til tross for at han bare var 125 cm høy, rager han høyt som informasjonskilde til våre tidligste forfedre. Han ble funnet under en arkeologisk utgraving i 1907. Senere har hulen blitt undersøkt ved fire anledninger: 1907, 1910, 1939 og 1941.
Senere dateringer har vist at gutten levde for mellom 8 000 og 8 300 år siden.
Hulen ligger i dag 16 m o.h., men forskerne regner med at åpningen lå nært datidens havnivå, og at strandlinjen lå i en avstand av bare 30-40 meter. Når stormene traff kysten, kunne det derfor være nyttig å klatre opp i hulens andreetasje. Slik sett må den ha vært unik og et populært sted å slå seg til. Den har da også vært brukt intensivt gjennom 2 200 år (8 900- 6 700 år siden). Hvor mange som brukte den til gitte tidspunkter er umulig å si, men arkeologene tror den kan ha huset 10-20 mennesker. Mye tyder på at det var mest brukt om høsten, vinteren og våren, fra november til mai, altså når det var som kaldest, og når det meste av uværet råket rogalandskysten.
Skjelettet ble funnet i tørre, skjellholdige og kalkrike jordmasser og har blitt usedvanlig godt bevart helt opp til vår tid. Ikke nok med det, arkeologene tror han ble gravlagt i en «kompost» som var dominert av kalkskall fra østers, muslinger og skjell (blåskjell, strandsnegle, albueskjell og hjertemusling). Danskene kaller slike avfallshauger kjøkkenmødding. Det er litt underlig å tenke på at de som bodde i hulen ikke skilte mellom bosted og gravsted. Kan det finnes en annen forklaring på hvorfor en ung gutt ble forlatt blant alskens rester fra kjøkkenet? Det er jo ikke funnet spor av andre mennesker i den samme komposten.
Innkapslet i kulturlaget lå foruten en rekke oldsaker av bein, horn, flint og bergart også bevart kjøkken- og måltidsavfall i form av ubrente og brente pattedyr-, fugl- og fiskebein. Menneskene som en gang holdt til her har med andre ord kastet søppelet sitt på det samme golvet som de bodde, arbeidet, spiste og sov. Etter hvert oppsto det en avfallsdynge som økte i tykkelse ettersom årene gikk.
Bang-Andersen, 1983
Kjøkkenmøddingen inneholdt også flintredskaper (skrapere, kniver, bor) og flintavslag. Presis som vi kan forvente i en boplass fra steinalderen. Når det gjelder bergarter for øvrig, ble grønnstein fra Hespriholmen[2] («Norges eldste steinbrudd») mye brukt[3].
Botanikerne kan fortelle oss at Jæren på den tiden Vistegutten levde var kledd med store skoger. Temperaturen var trolig høyere enn i dag. Det var også mindre regn. Overgangen fra furuskog til blandingsskog endret etter hvert jaktgrunnlaget.
Sunt kosthold
Komposten forteller mye om kostholdet på Visteguttens tid. Knokler fra mer enn 50 dyrearter har blitt påvist. Fra sjøen fikk de sel (grønlandssel og gråsel), mens torsk var mest vanlig av den fisken de trakk. Til å fiske og fange benyttet de fiskekroker av bein, snarer og pil og bue.
Fugl var også populært i matfatet. Vanligst var Lomvi, geirfugl og skarv, men det eneste innslaget av skogsfugl i komposten er tiur. Skikkelig kjøttmat fikk de spesielt fra villsvin, foruten sel, men også fra elg , oter, hjort og mer enn 15 andre arter. Med temperaturer som var varmere enn i dag, hadde reinen for lenge siden trukket til fjells. Om høsten plukket de hasselnøtter. Sikkert en delikatesse når de ble ristet i glørne fra bålet.
Det var først senere i steinalderen at huleboerne i Vistehola valgte å spe på måltidene med skjell.
Svarthåla er et bra utgangspunkt for både fantasi og ettertanke. – Så hvorfor ikke dra en tur ut dit for å finne forklaringen på noe av det arkeologene mener vi ennå ikke vet? Hulen venter også på deg.
Bang-Andersen (1983)
Pelskledd bestevenn
Utgravningene har også vist at steinalderens mennesker hadde hunden som god venn. Hunden hadde blitt domestisert allerede i senglasial tid, men når den kom i bruk i Norge vet vi ikke. Men at den var nyttig både som vakthund og jaktassistent kan vi være trygge på. Dertil også et kosedyr for både barn og voksne. Kanskje var det kamp mellom barna om hvem som skulle ha den som sengekamerat og nyte godt av den lune varmen, for ikke å si kosen?
Både skjelettene, det allsidige måltidsavfallet på de best bevarte boplassene, og det vi nå vet om klima- og naturforhold i eldre steinalder, slår bein under myten om den sultne og frysende halvnakne steinalderjegeren. Tvert imot ser det ut til at jegerfolket i Svarthåla har levd sunnere, bedre og lengre enn de seinere årtuseners jordbruksbefolkninger på Jæren.
Bang-Andersen (1983)
Nyere undersøkelser
For geologer var teorien om platetektonikk et paradigmeskifte da den kom på 1960-tallet. For arkeologene er C14-, isotop- og DNA-analyser det samme. Faget arkeologi har derfor gjennom siste halvdel av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fått ny og oppklarende kunnskap. Så også for Vistegutten.
DNA-analyser har framfor alt bekreftet at Vistegutten faktisk var en gutt. Tidligere usikkerhet er føyd til side. Videre viser DNA-analysene at han tilhørte en gruppe mennesker med røtter sør i Europa (Western Hunter-Gatherers), og at han derfor har en annen genetisk bakgrunn enn menneskene i bondesteinalderen som kom til landet mye senere. Dertil har DNA lært oss at han antagelig hadde mørk hud og blå-grå øyne. DNA kan imidlertid ikke kaste lys over dødsårsaken.
Isotopanalysene (13C) viser et dominerende marint kosthold, og dette stemmer jo utmerket med funnene av matrester i komposten. Isotopen 15N viser at maten kom fra høyt opp i næringskjeden, noe som også stemmer i forhold til innholdet i komposten (stort innslag av sel).
Det høye innholdet av marine arter i kostholdet hadde også betydning for den «endelige» aldersbestemmelsen. Med fratrekk for marin reservoareffekt antar arkeologene nå at han døde for 8 200 år siden.
Referanser:
Sveinung Bang-Andersen. Svarthåla på Viste. Boplass i 6000 år. 1983.
Rick J. Schulting, Chelsea Budd og Sean Denham. Re-visiting the Viste skeleton, western Norway. 2016.
https://www.forskning.no/arkeologi-steinalder/slik-sa-en-norsk-gutt-ut-for-8000-ar-siden/2168942
https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0114-en-huleboergutt-og-hans-samtidige.html
[1] Viste er navnet på det nærmeste tettstedet. Bang-Andersen (1983) skriver at ordet vist i old-norsk kan ha blitt brukt om «et eldre veidefolk».
[2] Hespriholmen tilhører en øygruppe flere km utenfor Bømlo. Aktiviteten her forteller oss at menneskene gjennom eldre steinalder hadde gode båter.
[3] Bruddaktivitetene på Hespriholmen startet opp alt 10 000 før nå (BP), og fortsatte til 4 300 før nå, i til sammen 5 700 år. Dette er en bemerkelsesverdig lang periode med økseproduksjon, også i internasjonal sammenheng.