Det gamle, velbrukte skoleatlaset mitt er fra 1953 («Cappelens Atlas større utgave for hjem og skole»). Det var det som i sin tid ga meg den første, spede interessen for geografi, og som introduserte oss barn til en ukjent verden som vi bare kunne fantasere om, i mangel av døgnkontinuerlige fjernsynssendinger med visuelle inntrykk.
De første sidene av atlaset viser et Norge i gult, oransje og brunt, med overgang til grønt langt øst og sørover i Sverige. Beskjeden kartet gir er utvetydig: Norge er et fjell-land.
Inntrykket blir fullt ut bekreftet på de to kartene på de påfølgende sidene. Der blir Norge presentert i et europeisk perspektiv, og vi ser at det finns en rekke fjellkjeder nedover i Europa: Alpene, Pyreneene, Karpatene, Appenninene og Kaukasus, for å nevne noen. Flotte og klingende navn som har satt seg fast i hjernebarken, og som fortsatt gjør oss drømmende i blikket med tanke på kalde, snødekte tinder og frodige, grønne daler.
Over Den skandinaviske halvøya står det skrevet, ja nettopp – Den skandinaviske halvøya – som altså er et samlebegrep på Norge og Sverige. Og selv om kartet levner liten tvil om det går en lang fjellkjede gjennom Norge, og som også brer seg inn i det nordlige Sverige, har den ikke fått sin egen identitet som skoleungdommene kunne være stolte av. Årsaken er enkel: Den har aldri hatt et navn, verken på noe skoleatlas eller på folkemunne. Også med tanke på at vår egen fjellkjede er Europas lengste, er dette ganske merkelig.
Er det ikke på tide at vi tar rev i seilene og viser all verden at vi er en kulturnasjon, og ikke bare skryter av et storslagent naturlandskap?
Noen med vage kunnskaper i geologi vil protestere og insistere på at fjellkjeden har et navn: Kaledonidene, eller Den kaledonske fjellkjeden. Vel, for det første står ikke dette navnet på et eneste geografisk kart, så da er det ikke et geografisk navn som er i bruk, og for det andre er Kaledonidene et gammelt, geologisk navn på en fjellkjede som for lengst er borte.
Fjellkjeden som forsvant
Den kaledonske fjellkjeden oppstod for omtrent 400 millioner år siden, i overgangen mellom de to geologiske periodene silur og devon, da de to gamle kontinentene Laurentia og Baltika kolliderte og smeltet sammen til ett. Det er denne dramatiske begivenheten i Jordas oldtid vi kaller Den kaledonske fjellkjedefoldningen, og det er mye som tyder på at fjellene ble løftet høyt til værs. Mange liker å sammenligne Den kaledonske fjellkjeden med dagens Himalaya. Den må ha vært et imponerende skue på en tid da planter og trær ennå ikke hadde inntatt Jorda og satt farge på den (GEO 01/2013; «Den moderne fjellkjedens dype røtter»).
Da de to kontinentene kolliderte ble svære flak med stein – opp til flere hundre kvadratkilometer store – revet løs og skjøvet inn over det gamle grunnfjellet. Disse flakene kalles skyvedekker, og fire stykker er definert. Restene etter Den kaledonske fjellkjeden finner vi derfor i for eksempel Rondane (nederste skyvedekke), Jotunheimen (mellomste skyvedekke), Meråkerfjellene (øvre skyvedekke) og Okstindan (øverste skyvedekke).
Det er ikke lett å forestille seg hvordan slike skyvedekker ble dyttet fra kysten og inn over landet. Men vi vet i alle fall at de kom svært sakte, de flyttet seg trolig ikke raskere enn noen få centimeter per år, så en forflytning på for eksempel 100 km kan ha tatt flere millioner år. Vi vet også at de var store og tunge, at de derfor kom med stor kraft, hvorpå det gamle landskapet fullstendig endret karakter. Geologene finner også bevis for at skyvedekkene gled på et sleipt lag med kambro-silurske skifre. De reduserte friksjonen betraktelig og fungerte som glideplan.
Beviset for skyvedekkens voldsomme krefter finner vi både innenfor og utenfor fjellkjeden. Eldre lag har blitt bikket slik at de står på skrå eller vertikalt, og den som studerer fjellet vil finne utallige folder som viser at lagene har blitt knadd og vridd. De ligger ikke lenger horisontalt slik de gjorde da de ble avsatt.
Tidens tann har gjennom fire hundre millioner år tæret kraftig på skyvedekkene. Den kaledonske fjellkjeden med topper på opp mot 10.000 meter er derfor borte. Restene – stein, sprekkesoner, forkastninger og folder i mange forskjellige former og farger – finner vi likevel over store deler av Norge.
Fjellkjedenes kirkegård
De fire skyvedekkene ble altså skjøvet inn over grunnfjellet i den geologiske tidsperioden silur, og store deler av fjellkjeden er bygd opp av bergartene som tilhørte disse flakene.
Men den moderne fjellkjeden har også spor etter eldre fjellkjededannelser. Det topografiske uttrykket – relieffet – etter disse er også borte, men steinen og strukturene som ble dannet er der fortsatt. Geologene sier gjerne at fjellkjedens røtter er bevart. Det betyr kort og godt at vi i dag kun ser den delen av de gamle fjellkjedene som lå dypt nede i jordskorpen da de ble dannet. Fordums storhet har forsvunnet ved at vann og is har flyttet sand, grus og stein fra fastlandet og ut i havet.
Fra urtiden (tiden før kambrium, eldre enn 541 millioner år) kjenner vi Den svekofenniske fjellkjeden (1700-1800 millioner år gammel), Den gotiske fjellkjeden (ca. 1600 millioner år gammel) og Den svekonorvegiske fjellkjeden (ca. 900-1000 millioner år gammel). Kaledonidene er altså den yngste av disse gamle fjellkjedene som landet vårt er bygd opp av.
Alt dette forteller oss at det meste av dagens fjellkjede er bygd opp av tidligere tiders fjellkjeder som senere har blitt høvlet og slitt ned, og hvor det i dag bare er noen beskjedne rester tilbake. Norge har så visst hatt en urolig fortid hvor det gjennom millioner og milliarder av år har skjedd store endringer. Sagt på en annen måte: Dagens landskap – med den lange, navnløse fjellkjeden – er unikt for vår tid. Og den trenger et eget navn.
Fjellene tar form
Senere, mye senere, etter at alle disse fjellkjedene gjennom flere hundre millioner år hadde blitt slitt ned til et peneplan og fjellene var borte for alltid, begynte de monumentale geologiske kreftene på nytt å forme landet vårt. Av årsaker som ikke fullt ut er forstått, ble landet hevet flere tusen meter, mest i vest, minst i øst.
Den skrå hevningen skjedde gjennom den geologiske perioden tertiær (tiden etter at dinosaurene døde ut for 65,5 millioner år siden). Resultatet er at vi i dag har en ny fjellkjede som strekker seg fra Agder og Rogaland i sør til Finnmark i nord. Fordi hevningen var skjev, forsvinner fjellene når vi beveger oss østover. Derfor har det meste av Sverige og Finland et flatt landskap. Den tertiære landhevningen, som er det geologiske uttrykket på denne prosessen, er således den direkte årsaken til at Norge i dag er et fjell-land. Vi må altså ikke blande kortene og tro at dagens relieff er en rest av de Den kaledonske fjellkjeden.
Skulptureringen, utmeislingen av fjellene, begynte samtidig med at hevningen startet. Rennende vann skar seg ned i fjellet og skapte V-daler. Gamle svakhetssoner, sprekker i fjellet, ble lette ofre for vannets eroderende kraft. Senere, da isen la seg over landet i den geologiske perioden kvartær (fra 2,6 millioner år siden og frem til i dag), var det isen som dominerte utformingen av landskapet. Botner skapte tinder, V-daler ble U-daler, og ut mot kysten gravde isen plass for de dype og lange fjordene på steder der millioner av år med vannerosjon hadde skapt «en vei» hvor breene kunne grave.
Den store iskappen over landet, med utallige brearmer, har satt sine markante spor i fjell-landskapet. Vi finner dem over alt. Det kan være løsmasser som morener og flyttblokker eller runde former som slipte fjellflater og skuringsstriper. Isen som smeltet da temperaturen steg på slutten av istiden har også gitt markante landskapstrekk i form av for eksempel eskere og terrasser.
Vannets og isens krefter er også årsaken til det alpine landskapet vi har flere steder i landet. Det er nok å nevne Sunnmørsalpene, Lofoten og Lyngsalpene. På den annen side finner vi også trekk i det norske fjell-landskapet som er en rest av det gamle, flate landskapet som dominerte før den tertiære landhevningen. Geologene har et eget begrep for disse viddene, den paleiske flaten, som direkte oversatt betyr den gamle flaten. Den geologiske betegnelsen sier altså noe om opprinnelsen. For folk flest blir assosiasjonene riktigere om vi bruker begrepet vidde.
Naturen ga kulturen
Paradokset er altså at alle fjellkjedene som for lengst har forsvunnet har navn, mens den moderne fjellkjeden, som oppstod for bare noen få millioner år siden, mangler et navn.
Det var geologen Henrik Svensen ved Universitetet i Oslo som først gjorde oss oppmerksom på denne merkverdigheten i boka Bergtatt (Aschehoug, 2011). Norsk Geologisk Forening (NGF) tok poenget og fattet raskt en beslutning om at fjellkjeden fortjente et navn.
Geologene har selvsagt et spesielt forhold til fjellkjeden. Den inneholder puslespillbrikkene som hjelper dem å forstå hvordan landet vårt ble til. Men i fjellene finner vi også ressurser som nordmenn har nytt godt av gjennom tusener av år. Gamle kvernsteins- og klebersteinsbrudd er velkjente. Metaller og mineraler var senere med og bygge landet vårt til et industrisamfunn. Og i dag vet vi at reservoarbergartene i noen av olje- og gassfeltene på sokkelen er bygget av sandkorn som stammer fra fjellkjeden.
Også vannkraften som Norge har blitt et rikt land på kan forklares med den tertiære landhevningen. Uten dette løftet på flere tusen meter, hadde vi vært på nivå med Finland når det gjelder vannkraft. Østlendingene på sin side kan takke den samme geologiske prosessen for at de er beskyttet mot alle lavtrykkene som kommer fra vest.
Avstemning på UT.no
Fotturistene i fjellet er ikke så veldig opptatt av slikt. De tenker mest på hvilken fjellheim de skal gå i. Det være seg Hardangervidda, Jotunheimen, Sylan, Børgefjell, Lofoten eller Lyngen. Og så er det noen få som skal traversere alle «heimene». De sier de skal gå Norge på langs. Det er ingen referanse til at de skal gå fjellkjeden på langs. Det er nesten som de glemmer dette viktige faktum. Kanskje fordi den ikke har et navn?
NGF inviterte derfor Den Norske Turistforening (DNT) til å bli med på navnsettingen av fjellkjeden. DNT lot seg ikke be to ganger, og et samarbeid ble etablert. Hensikten er edel: Den norske fjellkjeden skal få et flott navn som har klang både nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst turistnæringen burde være interessert i det.
Vi må kort og godt få et navn som fenger, på samme måte som Alpene, Andes og Himalaya.
Prosessen er i gang. Navnekåringen ble lansert tidlig i januar, og alle som vil foreslå et navn kan gå inn på nettstedet fjellkjeden.no. Mange har gjort det allerede, navnene ligger på nettstedet, og per i dag er det sendt inn nesten 5000 forslag. Det er ingen tvil om at navnespørsmålet engasjerer.
En jury på sju personer vil i slutten av august plukke ut sju kandidater. I juryen finner vi eksperter innen mange fagfelt: geologi, vitenskapshistorie, fjellvandring, turisme og språk. Deretter kan hele det norske folk stemme frem sin favoritt på nettstedet UT.no fra og med 2. september. Det endelige navnet vil så bli kunngjort på Geologiens Dag den 14. september.