Fjordene på Vestlandet

Kystlinjen i Norge strekker seg over 13 breddegrader, fra 58 til 71 grader nord, og er hele 57.000 km lang.

Fjordene er regnet for å være noen av de mest dramatiske og spektakulære landskapene på jorda. Geirangerfjorden på Sunnmøre og Nærøyfjorden i indre Sogn kom på UNESCOs verdensarvliste 14. juli 2005 og omfatter noen av de lengste, dypeste, trangeste og vakreste fjordstrekningene vi har. Verdsarvområdet består av to separate områder; Geirangerfjorden og Nærøyfjorden og omkringliggende områder, med et totalt areal på 1227 kvadratkilometer, derav 107 kvadratkilometer vann. Disse fjordene er noen av de mest ettertraktede reisemålene i Norge. National Geographic Traveller Magazine kåret de norske fjordene som de beste reisedestinasjonene i verden og den respekterte amerikanske avisa Chicago Tribune inkluderte fjordene på listen over ‘de syv naturundere’. Fjordene i Vest-Norge ble utropt som den mest populære attraksjonen på verdensarvlisten.

Det er derfor lett å skjønne at det norske ordet ‘fjord’ har blitt en del av det internasjonale språket. Den indo-europeiske opprinnelsen er (prtús fra por- eller per) og verbet ‘fara’, i betydningen ‘å fare til den andre bredd’. Det norrøne substantivet fjorðr kan omsettes til et sted man ferdes. Det skandinaviske ordet ‘fjord’ (ferþuz), er opprinnelsen til liknende europeiske ord: islandsk ‘fjörður’, svensk ‘fjärd’, engelsk ‘ford’, skotsk ‘firth’, og er relatert til gresk ‘poros’, latinsk ‘portus’ og tysk ‘Furt’.

Fjordene ligger i utkanten av de store kontinentene som var dekket av innlandsisene som dekket disse områdene gjennom de siste 2-3 millioner år. Fjordene er vanligvis flere hundre meter dype og strekker seg titalls kilometer inn i landet. Under istidene drenerte isen gjennom dype daler og fjorder. Siden elver ikke kan erodere (fjerne materiale) under havnivå, må den undersjøiske delen av fjordene være dannet av breer. En fjord er en lang, trang dal med bratte sider fylt med havvann. En fjord er også kjennetegnet av at den er dyp i de midtre og indre deler med en grunnere fjellterskel ytterst.

Fjorder er mest vanlige langs kysten av Norge, Grønland, Alaska, British Columbia, Chile, Antarktis og New Zealand. Opprinnelsen og de prosessene som har virket for å danne fjorder har blitt diskutert i omtrent hundre år. Denne diskusjonen har hovedsakelig dreid seg om de ‘klassiske’ fjordene og fjordsjøene i Norge og Canada. De fleste er enige i at breene og har gjort grovarbeidet med å grave ut fjordene. I tillegg kan tektoniske prosesser (jordskorpebevegelser), smeltevann, skred og elver bidratt.

En fjord blir anlagt der breer skjærer seg ned i en tidligere anlagt elvedal (ofte V-formet) eller en breutformet dal (vanligvis U-formet). Mange slike daler ble utformet av istidens breer når havnivået var betydelig lavere (100-120 m) enn i dag fordi store vannmengder var bundet i de store ismassene på land. Mot slutten av hver istid ble klimaet varmere og breene smeltet tilbake. Havnivået steg fordi vannet som var bundet i ismassene strømmet tilbake til havet. Under maksimum av siste istid for omtrent 20.000 år siden var det globale havnivået ca. 120 m lavere enn i dag.

Flere forskere har interessert seg for hvordan de norske fjordene har blitt dannet. De tidligste studiene tok ikke så mye hensyn til berggrunnens beskaffenhet. Noen mente at breene ikke hadde betydd så mye bortsett fra å overfordype fjordene, mens andre mente at bre-erosjonen var den mest aktive prosessen i å utforme fjordene og dalene. Andre igjen tilla smeltevannet en betydelig rolle for utformingen av fjordlandskapet. De indre og midtre delene av fjordene er sterkt overfordypet, noe som ble forklart med at flere breer strømmet sammen. I de ytre delene nær kysten var imidlertid fjordsidene så lave og gjennomskåret av tallrike sund at breene strømmet ut til sidene og mistet sin evne til å grave seg dypt ned i fjellgrunnen. På den måten ble det dannet fjellterskler i munningen av fjordene. Tallrike, V-formede daler som går nedover bratte fjordsidene har blitt foreslått dannet av løsmasseskred/snøskred og av elver/bekker i perioder da fjordene ikke var dekket av breer.

Vi skal nå se litt nærmere på hvordan Sognefjorden er dannet. Sognefjorden, som er 204 km lang og 1308 m dyp, er den nest lengste og nest dypeste fjorden på jorda. Den er imidlertid den lengste uten breer og der det bor folk langs hele fjorden.

Fjellene langs Sognefjordene stiger gradvis fra rundt 500 m i vest til over 2200 m i Jotunheimen. Det gjennomsnittlige relieffet, høydeforskjellen mellom de høyeste toppene og fjordbunnen, langs fjorden er omtrent 2000 m, med det største relieffet, 2850 m, ved fjellet Bleia sør for Sogndal. Hvis man hadde tømt Sognefjorden for vann, ville det ha vært en omtrent 3000 m lang skråning fra toppen av Bleia (1717 m o.h.) og ned til fjordbunnen. Til sammenligning er Grand Canyon i USA ‘bare’ 1600 m dyp. På begge sider av Sognefjorden er mange av fjellene svakt undulerende og nesten flate. Fra jordas mellomtid for omtrent 200 millioner siden og utover ble landskapet i Skandinavia nedtært til havnivå på den tid, til en jevn og svakt bølgete landoverflate, kalt den paléiske (betyr gammel) overflaten. For omtrent 65 millioner år siden begynte fastlandet å heve seg som et resultat av åpningen av Norskehavet og denne landhevningen hadde to sentra, ett over Jotunheimen i sør og ett over Ofotfjorden i nord. Denne gamle erosjonsflaten kan ses langs Sognefjorden som et bredt, sammenfallende nivå av fjelltopper og fjellplatå. Under og etter landhevningen ble elvedaler dannet fordi elvene fikk brattere gradient og større evne til å grave, spesielt langs sprekke- og svakhetssoner. Fjordsidene langs Sognefjorden er generelt slakere over enn under dagens havnivå. Langs fjordsidene er det også mange steder V-formede gjel og daler som går ned mot fjorden. Basert på deres form og størrelse har det blitt foreslått at de er dannet av ulike skråningsprosesser, som snø- og jordskred, av elver og ved steinsprang. Disse formene er ikke bare dannet i perioden etter siste istid som tok slutt for omtrent 10.000 år siden, men i kortere og lengre isfrie perioder under og før siste istid.

Utviklingen av Sognefjorden kan deles inn i fire hovedfaser: 1) I kritt-perioden (146-66 millioner år siden) var det som i dag er Fastlands-Norge et relativt flatt lavland, et peneplan, som i perioder var dekket av hav. 2) Landmassen i Skandinavia ble hevet etter 66 millioner år siden i forbindelse med åpningen av Norskehavet. Elver begynte å grave V-daler langs sprekke- og svakhetssoner fordi de fikk brattere gradient og større evne til å grave. 3) For omtrent 2,6 millioner år siden fikk vi den første store innlandsisen over Skandinavia. Etter det har vi hatt omtrent 40 istider. Istidens breer gravde ut dype daler og fjorder. 4) Ulike skråningsprosesser har vært medvirkende til landskapsutviklingen i kortere og lengre isfrie perioder.

Hvor mye fjell har så istidens breer fjernet fra Sognefjordens nedslagsfelt? Volumforskjellen mellom landoverflaten slik den er rekonstruert før istidene begynte og dagens landskap er 5400 kubikk-kilometer, noe som tilsvarer 96 ganger vannvolumet i Mjøsa! Fordelt over hele Sognefjordens nedslagsfelt (12.518 kvadratkilometer) utgjør dette et lag som er 440 m tykt, eller mer enn 4 ganger så mye som høyden på Hotell Plaza i Oslo. Hvis man antar at Sognefjorden har vært dekket av breer i en million år i løpet av de siste 2,6 millioner år, var den gjennomsnittlige erosjonen 0,4 mm i året. Dette er omtrent like mye som er målt under dagens norske breer.

Men har fjordene fått sin endelige utforming? Under neste istid, som er beregnet til å komme om ca. 20.000 år, vil isbreene fortsette å grave seg dypere og lenger innover i landskapet. Når isen smelter tilbake, vil fjordene følge etter flere kilometer lenger inn enn de gjør i dag. Fjordene skal rett og slett videre….

«Tveegget sverd trenger seg ned i grunnfjellet,
borrer, sprenger, finner den minste sprekk.
I kampen rundt nullpunktet
er resultatet forhåndsbestemt:
Taperen blir støv»

(Reidar Gjørven)

I Sognefjordens nedslagsfelt er det tre hovedtyper bergarter. Solund i vest er dominert av devonske sandsteiner og konglomerater. De midtre og vestlige delene tilhører det vestnorske prekambriske (>600 millioner år gamle) gneiskomplekset med øst/vest og NØ/SV-lige strukturer. Den indre, østlige delen av Sognefjorden består av bergarter fra den kaledonske fjellkjedefoldingen for omtrent 400 millioner år siden. Retningen på noen av sidefjordene er tydelig bestemt av bergartsstrukturer og noen følger foldemønsteret.

Den ytre delen av Sognefjordens nedslagsfelt er relativt smal (30-40 km bred). I de indre delene, øst for Balestrand og Vik, utvider nedslagsfeltet seg. De indre delene består av sju store sidefjorder; Fjærlandsfjorden, Sogndalsfjorden, Lustrafjorden, Årdalsfjorden, Lærdalsfjorden, Aurlandsfjorden, Nærøyfjorden.

Sognefjorden starter i Solund i vest. Der er vanndypet bare 100-150 m på grunn av at det er en fjellterskel. Denne terskelen er der på grunn av at når ‘Sognefjordbreene’ nådde de ytre delene med mange holmer og sund, spredde breene seg utover og ble tynnere, noe som førte til at breenes evne til å grave i dybden ble sterkt redusert. Øst for Solund blir fjorden markert dypere. Sør for Vadheim er Sognefjorden 1308 m dyp. I de midtre delene av Sognefjorden er det i tillegg omtrent 200 m med avleiringer fra perioden etter siste istid, så i virkeligheten er Sognefjorden vel 1500 m dyp. De fleste sidefjordene munner ‘hengende’ ut i forhold til hovedfjorden på grunn av at sidebreene til hovedbreen ikke var i stand til å grave like dypt som breene i hovedfjorden.

Skrevet av Atle Nesje