Det har lenge vært kjent at de dype delene av verdenshavene inneholder forekomster av metalliske mineraler. Noen steder er de så store at de kan være økonomisk drivverdige og derfor betraktes som malmforekomster.
Interessen for slike forekomster var en av de viktigste drivkreftene for å forhandle frem Havrettstraktaten i årene 1973–1982, der rettighetene til disse ble regulert. Mineralforekomstene deles inn i tre typer: manganknoller, manganskorper og sulfider. Alle sammen inneholder flere slags metaller, og alle ligger på store havdyp, mellom 1500 og 6000 meter, utenfor kontinentalsoklene der vi finner olje og gass.
Tre typer – mange metaller
Manganknollene (ofte kalt mangannoduler; eng: polymetallic nodules) ligger på bløt bunn på store havdyp og inneholder mye mangan og jern, samt mindre mengder kobber, nikkel, kobolt, titan og platina.
Manganskorpene (eng: ferromanganese crusts) inneholder også mest mangan og jern, med mindre mengder titan, kobolt, nikkel, cerium, zirkonium og sjeldne jordarter (REE). Disse vokser som laminerte belegg på fast fjell der slike stikker opp på havbunnen, typisk på dyp mellom 1500 og 3000 meter.
Sulfidene («sulfidskorsteiner»; eng: polymetallic sulfides) inneholder hovedsakelig bly, sink, kobber, kobolt, gull og sølv. De er knyttet til varme kilder på verdenshavenes vulkanske spredningsrygger der de danner «svarte skorsteiner» («Black Smokers»). Slike svarte skorsteiner er aktive i noen tusen år før de dør ut og etterlater seg «sulfidgrushauger» (mounds). Hovedmengden av sulfidmalmressursene ligger i disse forlatte haugene.
FNs Havrettskonvensjon sier at en kyststat har råderett over ressursene på og under havbunnen på landets kontinentalmargin, i hele dens utstrekning, også der kontinentalmarginen strekker seg utover 200 nautiske mil. Det er dette området med nasjonal råderett Havrettskonvensjonen definerer som kyststatens kontinentalsokkel – altså en juridisk definisjon av kontinentalsokkelen, ikke naturvitenskapelig. I følge denne definisjonen er derfor ikke norsk kontinentalsokkel bare de grunne områdene der det finnes olje og gass. Den omfatter også flere tusen meter dype havområder langt fra land der det er naturlig å lete etter andre typer ressurser.
Økende antall lisenser
I de internasjonale delene av verdens havbunn har det vært drevet leting etter slike ressurser i over 15 år. Leteområdene er tildelt av Den internasjonale havbunnsmyndigheten.
De første områdene ble tildelt 7 pioner-investorer på 1990-tallet, men kontraktene begynte ikke å gjelde før i 2001.Først da var regelverket for leting etter manganknoller på plass. Så skjedde det lite inntil 2012. Det året steg plutselig antall søknader om letekrontrakter betydelig og holdt seg der de neste tre – fire årene.
Økningen falt sammen med at regelverket for leting etter sulfider og manganskorper var ferdigstilt. Det falt også sammen med at Kina da var i ferd med å bli monopolist på en del strategiske mineraler som er viktige for innføringen av «den grønne teknologien». Da er det verdt å merke seg at manganskorper ansees som en fremtidig kilde til slike metaller, bl. a sjeldne jordarter (REE).
Dessuten ser det ut til at verdens kobberressurser på land begynner å bli tømt. I følge USGS er verdens kobberreserver på land omtrent 720 millioner tonn. Det holder til omtrent 40 år med dagens verdensforbruk. Men forbruket ventes å øke betydelig de nærmeste årene på grunn av den grønne teknologien. Altså er tidshorisonten mye kortere.
Da er det et poeng at USGS har beregnet de globale kobberressursene i dyphavets manganknoller til ca. 700 millioner tonn, altså i samme størrelsesorden som ressursene på land. For dyphavssulfidene har ikke USGS publisert tilsvarende tall. Andre har beregnet dem til under en tiendedel av USGS’ tall for manganknoller, men dette er antagelig et meget konservativt anslag.
I det internasjonale havbunnsområdet er det nå 27 aktive letekontrakter, fordelt på alle de tre typene mineralforekomster. De fleste kontraktørene er statseide institusjoner, som for eksempel franske IFREMER og tyske BGR. I de siste årene har også private selskaper kommet på banen, som UK Seabed Minerals, belgiske G-Tec Sea Minerals og Keppel fra Singapore. Alle kontraktørene må – etter Havrettstraktaten – ha offisiell støtte fra sitt lands regjering. Det er i dag 20 støtteregjeringer. Fem av dem er utviklingsland. De er alle må øystater Stillehavet.
Letekontraktene gjelder for 15 år, og det var opprinnelig forventet at kontraktørene da ville gå over i en utvinningsfase. Det har foreløpig ikke skjedd, og alle de 6 første letekontraktene har i stedet fått en 5 års forlengelse. Samtidig arbeider Havbunnsmyndigheten med regelverket for utvinning.
Havrettstraktaten slår fast at ressursene i det internasjonale havbunnsområdet tilhører hele menneskeheten. I disse områdene er det Den internasjonale havbunnsmyndigheten som i henhold til Havrettstraktaten har myndighet til å forvalte ressursene. Havbunnsmyndigheten har sitt sekretariat i Kingston, Jamaica, og består av alle stater som er part i Havrettstraktaten (www.isa.org.jm).
Norge er representert i Havbunnsmyndighetens Råd gjennom Utenriksdepartementet. I tillegg har Rådets tekniske og juridiske kommisjon et norsk medlem; for tiden fra Oljedirektoratet, tidligere fra NGU.
Stillehavet først
Den første utvinning i internasjonalt område vil muligens skje i løpet av de neste ti årene, og da på manganknoller.
Men lenge før det vil antagelig det canadiske selskapet Nautilus ha startet utvinning på sulfidmalm-feltet Solwara 1 som ligger på 1700 meters dyp innenfor kontinentalsokkelen til Papua Ny Guinea. Gruveutstyret er allerede konstruert og bygget, og nå venter man bare på at produksjonsskipet skal stå ferdig i 2019.
Hvordan dette går, vil kunne få stor innflytelse på utviklingen av denne industrien i resten av verden.
Mye norsk kompetanse
Hva så med norsk kontinentalsokkel? Vi vet, og har visst en stund, at havbunnsmineraler finnes i de dype delene av Norskehavet. Universitetet i Bergen (UiB) gjorde de første funnene av «svarte skorsteiner» for over ti år siden.
På grunnlag av bl. a Oljedirektoratets store datasett med multistråle-batymetri i Norskehavet (innsamlet for grensekartlegging), påviste UiB flere forekomster av sulfider (både skorsteiner og grushauger) langs den vulkanske Mohnsryggen mellom Jan Mayen og Bjørnøya, og videre nordover på Knipovichryggen.
Siden har flere forekomster av både sulfider og skorper blitt påvist og prøvetatt under kartlegging av Norskehavet i et flerårig forskningssamarbeid mellom UiB og Oljedirektoratet. Dette er et ledd i UiBs internasjonalt anerkjente forskning på de vulkanske prosessene som danner sulfidavsetningene, samt det unike dyrelivet som lever av disse. For Oljedirektoratet er undersøkelsene en del av den generelle ressurskartleggingen av norsk sokkel.
I det siste har NTNU kommet til og gjort egne undersøkelser på sulfidforekomster som tidligere er påvist av UiB.
I tillegg til forekomstene i Norskehavet forventer vi at det på norsk kontinentalsokkel finnes manganskorpe rundt Yermakplatået i Polhavet, samt rundt Bouvetøya i Sør-Atlanteren. Vi forventer ikke å finne forekomster av manganknoller på norsk sokkel (slik den defineres geologisk), med et mulig unntak av sokkelen rundt Bouvetøya.
Sjeldne jordarter
Spørsmålet er nå om disse mineralene finnes i slike mengder og kvalitet at de kan regnes som økonomiske. Å kunne svare pålitelig på dette, vil kreve betydelig mer arbeid og undersøkelser.
Som en begynnelse har Oljedirektoratet foretatt en første serie med kjemiske analyser av prøver av tykke forekomster av mangan-skorper på brattskrentene av Jan Mayen-ryggen og Vøring-utstikkeren. Resultatene viser en del meget interessante forskjeller med manganskorpene i resten av Atlanterhavet og i Stillehavet. Manganskorpene i Norskehavet faller i 2 grupper når det gjelder innholdet av lantanoidene; den ene inneholder omtrent dobbelt så mye som i Stillehavet og resten av Atlanterhavet, mens den andre har mindre. Begge gruppene inneholder betydelig mer litium (20 – 80 ganger) og scandium (4 – 7 ganger). Begge er interessante, «grønne» metaller. Gruppen med høyt innhold av lantanoider har også forhøyet innhold av yttrium og ligger dermed høyt for hele rekken av sjeldne jordarter.
Dette er foreløpig meget interessante resultater.
Nå gjelder det å finne ut hvordan disse kjemiske karaktertrekkene har oppstått, og hvordan vi kan bruke kunnskapen i den videre kartleggingen av kvalitet og utbredelse av disse ressursene. Tilsvarende undersøkelser må også gjøres for sulfidforekomstene. Dette omfatter utprøving av metoder for måling av forskjellige typer data og metoder for prøvetaking.
Først når vi har kommet et stykke på vei her, har vi grunnlag for å komme med pålitelige ressursanslag. God forvaltning krever dessuten at slike beregninger må komme fra ansvarlige institusjoner som forplikter seg på anerkjente standarder for rapportering av ressurstall. Dette er helt avgjørende for eventuelle, framtidige beslutninger, både offentlige og private.
Trenger regelverk
Selv om vi allerede har en del resultater å vise til, har norske havområder i liten grad vært utforsket med sikte på mineralforekomster. Gjeldende lovgivning er heller ikke utformet for slik aktivitet. Myndighetene arbeider derfor med utkast til en ny, moderne lov om mineralutvinning på (den juridiske) kontinentalsokkelen. Denne vil bli sendt på offentlig høring i løpet av våren.
Vedrørende utvinning av dyphavsmetaller står vi derfor nå omtrent der vi sto ved begynnelsen av petroleumsindustrien tidlig på 1960-tallet.
Norges største suksess med petroleumsaktiviteten er at vi har omgjort ressursene til verdier for hele samfunnet. Fra første stund var det klart at disse ressursene tilligger Staten og skulle forvaltes av Staten – til beste for alle. Den gang satt vi på en verftsindustri og en skipteknologisk kompetanse i verdensklasse, og vi hadde et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen. Denne kompetansen, sammen med lovgivning og regelverk, var forutsetningen for å få kontroll over forvaltningen og den økonomiske styringen av petroleumsressursene.
Teknologisk forsprang
Våre forutsetninger for å gjenta suksessen er ikke blitt mindre. Vi har videreutviklet det maritimteknologiske miljøet og ligger meget godt plassert i verdenstoppen innen maritim industri, forskning og utdanning. Norge sitter dessuten med 50 års erfaring fra alle sider av marin, geologisk kartlegging og forvaltning av kontinentalsokkelens ressurser. Norge trenger ikke bygge opp mye nytt for å ta godt vare på de eventuelle nye ressursene som finnes i dyphavet.
Fra 1. april i år overtok Olje- og energidepartementet (OED) forvaltningsansvaret for undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på kontinentalsokkelen.
Harald Brekke
Fra 1997 til 2012 (15 år) satt Harald Brekke i FNs Havrettskommisjon for kontinentalsokkelens ytre grense (CLCS). Denne kommer med anbefalinger om kyststatenes sokkelgrenser basert på den vitenskapelige og tekniske dokumentasjon som statene legger fram. Siden 2012 har han sittet i Den juridiske og tekniske kommisjon i Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Kommisjonen behandler alle søknader om leting og utvinning av havbunnsmineraler i det internasjonale havbunnsområdet.
..