Gamle sannheter står for fall

– Vi utfordrer nå gamle sannheter, sier Laurent Gernigon og Marco Brönner, forskere ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Bakgrunnen er tre sett med flymagnetiske data som NGU har samlet inn i tre omganger siden 2006.

De har begge bred bakgrunn fra akademia og industri, og i de siste ti årene har de jobbet intensivt med potensialfeltdata (flymagnetiske og gravimetriske data) på det norske fastlandet så vel som på sokkelen og ute i dyphavet. Seismikk er også brukt, slik at vi her snakker om integrerte studier.

– Vi tror nå at de gamle paleozoiske bassengene så vel som basement er orientert nordvest-sørøst i det meste av det sørvestlige Barentshavet, forteller Gernigon.

Han finner i det hele tatt ikke bevis for at verken fortsettelsen av den kaledonske fjellkjeden ute på sokkelen eller de sen-paleozoiske riftsystemene er orientert nordøst-sørvest, slik det tidligere har vært antatt.

– Tidligere tolkninger av de dype bassengene var basert på få seismiske linjer med til dels dårlig kvalitet. Moderne seismikk støtter imidlertid våre tolkninger som i stor grad er basert på flymagnetiske data, utdyper kollega Marco Brönner.

Sammen står de to bak en vitenskapelig artikkel om disse nye oppdagelsene som i løpet av første halvår blir publisert i Journal of the Geological Society of London (”Late Palaeozoic architecture and evolution of the southwestern Barents Sea: Insights from a new generation of aeromagnetic data”).

– Den generelle konklusjonen vi kan trekke, er at vi lenge har hatt mangelfull kunnskap om første ordens strukturer på kontinentalsokkelen, men at dette nå er i ferd med å bedre seg, sier Gernigon.

Nye data gjør susen

NGU har en historie i Barentshavet som strekker seg helt tilbake til 1969. Det er ti år før oljeselskapene boret sine første brønner så langt nord.

– De første flymagnetiske profilene ble fløyet med en linjeavstand på 8-20 km, og med bare noen ganske få kryssende linjer (”tie lines”), forteller Odleiv Olesen, lagleder ved NGUs geofysikkavdeling.

Olesen forteller videre at kvaliteten på flymagnetiske data samlet inn på 1960- og 1970-tallet av forskjellige årsaker hadde dårlig kvalitet, og at de ikke lenger er brukbare i moderne geologiske tolkninger.

– Vi tok derfor initiativet til innsamling av nye, moderne data i det sørvestlige Barentshavet, og fra 2006 til 2009 samlet vi inn data over 225.000 km². På den måten har vi dekket omtrent hele området fra fastlandet i sør opp til Bjørnøya i nord, og fra kontinent-oseanovergangen i vest til grensen mot tidligere omstridt område i øst, sier Olesen.

Med en linjeavstand på to km betyr dette at det til sammen er fløyet 172.000 km.

NGU har, etter å ha samlet inn flymagnetiske data også andre steder på sokkelen så vel som i dyphavet, fått svært god erfaring i tolkning av slike data.

– Konklusjonen vår er at denne type data er svært nyttige for tolkning av regionale forkastningssystemer og bruddsoner, lokale intrusjoner, saltdiapirer og dyp til basement.

– Kort sagt bidrar slike data til at vi øker den strukturgeologiske forståelsen betydelig, og vi har oljeselskapenes ord for at de er veldig nyttige i den tidlige utforskningen av bassengene, hevder Olesen.

Ny kunnskap – nytt navn

Det foreløpig viktigste resultatet i Barentshavet er en ny tektonisk modell for den geologiske utviklingen i paleozoikum. Ideene til de to forskerne Gernigon og Brönner betyr kort og godt at mange av de gamle kartene må tegnes på nytt.

– De nye magnetiske dataene avslører hvordan de kaledonske bergartene, de samme som vi finner på fastlandet, fra Rogaland i sør til Finnmark i nord, fortsetter ut i Barentshavet og videre i retning Svalbard, forklarer Brönner.

Den nye modellen innebærer at de kaledonske bergartene svinger fra en nordøstlig-sørvestlig trend, slik som på Finnmarkskysten, til en nordvestlig-sørøstlig trend under Nordkappbassenget og Bjarmelandsplattformen.

– Den nye modellen demonstrerer med andre ord et regionalt, paleozoisk riftsystem. Det skyldes en reaktivering av de gamle kaledonske strukturene som ble dannet da Norge kolliderte med Grønland for omtrent 400 millioner år siden, hevder Gernigon.

– Denne nye modellen forklarer også at de yngre mesozoiske bassengene ofte er splittet opp langs nordvest-sørøstgående strukturer, legger han til.

Ved Statoils letekontor i Harstad er de godt fornøyd med NGUs arbeid og mener det har stor nytteverdi.

– Den modellen som NGU presenterer er et spennende alternativ til de etablerte modellene, hevder Ketil Kaasli.

– Modellen deres stemmer også med de kjente strukturelementene, legger han til.

Gernigon og Brönner foreslår å gi det nye systemet av bassenger navnet Scott Hansenkomplekset. På den måten honorerer de løytnant Sigurd Scott Hansen som utførte de epokegjørende målingene av magnet- og tyngdefelt på Framferden over Polhavet i 1893-1896.

– De som er ansvarlige for nomenklaturen på norsk sokkel bør bestemt godta det nye navnet, mener Olesen, som slik sett også gir honnør til sine to kolleger som har lansert den nye modellen.

Nybrottsarbeid

Vi andre bør gi honnør til forskerne ved NGU som har forstått betydningen av flymagnetiske data. Forskerne har gått i front og tatt dataene i bruk i utforskningen av norsk sokkel.

Tolkningen har med all tydelighet vist at ny kunnskap er ervervet, og at den har sådd tvil om gamle sannheter. Oljeselskapenes og Oljedirektoratets støtte til innsamling av denne type data gjennom flere år viser også med all tydelighet at de blir satt pris på.