I løpet av de siste 50 årene har ingen næring hatt større betydning for det norske samfunnet enn olje- og gassindustrien, og knapt noen næring har bidratt så mye til den teknologiske utviklingen. Konsekvensen er at Norge er ledende i verden innenfor leting etter og produksjon av olje og gass. Dessuten kan vi skilte med «et utall» uteksaminerte studenter ved de tekniske høyskolene siden siste halvdel av 1970-tallet.
Derfor er det med store forventninger jeg en vakker julidag går inn dørene til Norsk Teknisk Museum i Oslo.
Men først et jubileum. Månelandingen den 20. juli 1969 er selvsagt hovedattraksjonen, og Apollo-kapselen har fått en sentral plass i museet. Dessverre er ikke atmosfæren godt nok tilrettelagt. Vi får ikke den «rette» følelsen når vi setter oss inn i en kopi av det setet som Neil Armstrong benyttet. Den eneste informasjonsplakaten vi får øye på inneholder en streng beskjed om å ta av skoene før vi går opp den lille trappen. Noe mer kunnskap kunne vært ønskelig. Om teknologien som da ble benyttet, for eksempel, og kontrasten til i dag. For den må være enorm. Museet har heller ikke tatt i bruk dagens teknologiske muligheter til å lage en spennende utstilling. Gammeldags er vel det ordet som passer best.
Det var likevel olje- og gassutstillingen som var undertegnedes hovedmål denne gangen. Det første som slår oss er at telleren som viser verdien av oljefondet er fullstendig gal. Rett etter åpningstid ligger verdien i et mikrosekund på 8 025 464 211 134 kroner. Senere på dagen, da jeg sjekker oljefondets markedsverdi, er den oppe i 9 252 043 534 265 kroner. Det var da voldsomt til økning (15 prosent) på noen få timer? Så jeg velger å tro at museets teller viser feil. Akkurat det er vel ikke verdig et teknisk museum? (Eller er det nettopp slikt som karakteriserer et museum?).
… artikkelen forts. under bildet
Men hvor er seismikkskipene, hvor er borestrengene som beveger seg horisontalt gjennom reservoaret, og hvor er det som trengs for å hente olje og gass opp fra undergrunnen uten bruk av bemannede plattformer? Svar: ingen steder. I stedet blir vi tydelig informert om at «utslipp fra produksjonen og forbruk av olje og gass per år forårsaker utslipp av omtrent 550 millioner tonn CO2». Og videre: «I Rapport 2013/31 fra Statistisk Sentralbyrå har forskere beregnet at en reduksjon av norsk oljeproduksjon med 1 % vil gi en reduksjon av globale klimagassutslipp på ca. én million tonn». På en annen plakat blir vi informert om «2007 Klimatoppen» – det var angivelig i 2007 at «FNs klimapanel IPCC dokumenterte at stor vitenskapelig enighet er i ferd med å gi global oppvarming». Har Norsk Teknisk Museum blitt en «klimaaktivist»?
I «olje- og gass-seksjonen» informerer museet også klokelig om at vi i Norge har vindkraft. Bare synd at informasjonen er utdatert. Det er ikke lenger vindparken på Smøla som er Norges største. Fosen Vind troner nå på toppen (GEO 04/2019: «Nåleputene på strandflaten»).
I høst er det 50 år siden funnet av Ekofisk. Dette burde vært en ypperlig anledning til å vise fram rådende teknologi i den næringen som har betydd aller meste for Norge i moderne tid. Det er veldig synd at museets personell ikke har kunnskap og innsikt til å fange opp slike øyeblikk og lage noe virkelig attraktivt.
Vi anbefaler at museets styre setter av midler slik at ledelsen kan dra på ekskursjon rundt omkring i verden og lære av andre. Så bør også styret invitere representanter for oljeselskapene og serviceindustrien og få noen tips til hvordan utstillingen kan forbedres.
Les også: