Gammelt landskap på Rødlista

Skulptureringen av det frodige landskapet på Romerike tok til for drøye 10 000 år siden. Da hadde det allerede gått langt mer enn 1000 år siden istiden tok slutt[1]. Brefronten hadde i løpet av disse årene flyttet seg nordover og lå nå på Romerike.

Det er på denne tiden vi aner begynnelsen på de karakteristiske ravinene. I et kaldere værlag hadde tykke lag med leire blitt avsatt i fjorden foran den store breen. Iskalde bekker og elver – fulle av leir, silt, sand og grus – gravde seg deretter ned i leiren og formet de karakteristiske V-dalene.

I dag er mange av dem borte. De har blitt ofre for kultiveringen av landskapet i etterkrigstiden. Men noen finnes fortsatt, og rett sør for Oslo Lufthavn på Gardermoen ligger et ravinelandskap som har blitt vernet. Her kan interesserte oppleve mye geologisk historie. I tillegg har området unike biologiske kvaliteter.

[1] Kvartærgeologene regner at holocen, tidsrommet fra siste istdis slutt og fram til i dag, begynte for 11 700 år siden.

Romerike blir til
Det er ikke tilfeldig at flyplassen på Gardermoen ligger der den gjør. De lange rullebanene krever et flatt landskap, og kvartærgeologene kan i detalj forklare hvorfor landskapet er slik nettopp her. Kunnskapen bunner i flere generasjoner med kartlegging i felt, samt nøyaktige studier av fly- og satellittbilder.

For omtrent 11 000 år siden lå brefronten like nord for Gardermoen. Isavsmeltingen var i full gang, og år for år ble det mer og mer tørt land. Det skjedde til tross for at havnivået steg på slutten av istiden som følge av at isen smeltet. Men fordi landhevningen på Østlandet skjedde fortere enn havet steg, ble stadig mer land tilgjengelig, forteller førsteamanuensis emeritus Rolf Sørensen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås i Akershus.

Klimaet hadde på den tiden endret seg fra hvordan det var under istiden.

– Jordbanen er elliptisk, og Jorda stod nå nærmest sola om sommeren (motsatt av hvordan det er i dag), og konsekvensen var varme somre og kalde vintre.

Sørensen mener sommertemperaturen antakelig var et par grader varmere enn i dag, og den tjukke iskappen over landet kan derfor ha smeltet opptil ti meter hvert eneste år, kanskje sammenhengene gjennom 100 år eller mer.

– Det var enorme mengder med smeltevann som kom fra innlandsisen, og store breelver hjalp til med å bygge et 50 km² stort delta bestående av sand og grus. På Island har de gitt navnet sandur til slike utbygninger.

Det er dette vi kaller Hauerseterdeltaet, og det er på denne toppflaten at flyplassen på Gardermoen ligger.

Havnivået var den gang 205 meter høyere enn i dag. Den delen av deltaet som lå nærmest brefronten ble imidlertid bygget opp til en maksimal høyde på 222 m o.h. Den indre delen av deltaet lå altså over havnivå, og det groveste materialet finner vi naturlig nok der subglasiale elver dukket frem under brefronten (proksimalt), mens materialet blir finere og finere jo lengre sør (distalt) vi kommer på deltaflaten.

Hele denne utviklingen da de flomstore elvene bygde Hauerseterdeltaet skjedde i løpet av mindre enn 100 år. Sørensen sier at vannmengdene kan sammenlignes med de vi ser i Amazonas i dag.

Sørensen skryter av sine kollegaer som i stor detalj har kartlagt både de gamle elveløpene og de tidligere breportene (tunneler ved fronten av en isbre der smeltevannet kommer ut). Med kartet i hånda er det faktisk mulig for interesserte amatørgeologer å spore opp disse eldgamle minnene om en dramatisk tid i Romerikes utvikling til et jordbrukslandskap.

– Utenfor Hauerseterdeltaet lå Romeriksfjorden. Den ble raskt fylt opp med leir og silt fra breelvene. Det er i disse tykke, finkornige sedimentene at bekker og elver har erodert og formet de karakteristiske – og bevaringsverdige – ravinene.

Like etter isavsmeltingen steg landet raskt, ca. fem cm pr år, og de grunneste delene av Romeriksfjorden ble tørt land der gras og urter etablerte seg. Pollenanalytikerne kan fortelle hvordan trærne senere invaderte landet og skogene vokste fram. Bjørka kom for eksempel kort tid etter at brefronten forsvant nordover. Noen hundre år seinere begynte furu og hassel å slå rot.

Jutulhogget og Romeriksmjela
For ca. 10 000 år siden fikk Romerike oppleve konsekvensene av en svært dramatisk hendelse lengre nord: nedtappingen av den bredemte innsjøen Nedre Glomsjø ved Tynset som skapte det 2,5 km lange Jutulhogget. Nedre Glomsjø var før katastrofen større enn Mjøsa.

Flomvannet fra jökulhlaupet fant veien gjennom Jutulhogget, videre ned gjennom Rendalen og møtte så havet nær Elverum. Sørensen forteller at flommen ble delt i to ved Kongsvinger. Mye vann fortsatte i retning Sverige, men det meste – med tallrike isfjell – oversvømte Romerike.

– Havet steg med inntil 35 meter, det må ha vært som en tsunami skyldte inn over landskapet, men etter bare et par-tre uker var vannstanden tilbake til gammelt nivå, forteller Sørensen.

Kvartærgeologen forklarer at denne hendelsen gjenfinnes som opptil én meter med silt, den såkalte Romeriksmjela, som har en karakteristisk lys farge og ligger under matjorda.

– Siltjordarten består nesten bare av kvarts og feltspat som kommer fra morenene i Østerdalen. Da flommen var over, dekket mjela (siltjorden) det meste av Romerike.

Brefronten hadde på det tidspunktet flyttet seg nordover og lå nå i en sone fra Elverum over mot Brumunddal og Moelv. Det var lite vegetasjon på siltjorden, og overflatevann grov seg lett ned i mjela. Det er på denne tiden vi aner begynnelsen på de karakteristiske ravinene.

Landskapet endres – traktortiden
– For om lag 5000 år siden starter en ny epoke. Menneskene begynte å kultivere landskapet, forklarer Sørensen

Det er fra den tiden pollenanalytikerne ser de første sporene etter beiting av husdyr og åkerdyrking. For landskapsmodelleringen betydde dette likevel lite. Redskapene var så enkle at inngrepene ble små. Heller ikke da moderne jernploger trukket av hester ble tatt i bruk fra midten av 1800-tallet, medførte dette store endringer i landskapet.

De virkelig store endringene skjedde i siste halvdel av det 20.århundret.

– Etter siste verdenskrig ble traktoren vanlig, og vi ser begynnelsen på det industrielle landbruket. Med betydelig mer effektivt utstyr, som for eksempel bulldosere, for å øke jordbruks-arealet, eksploderte landskapsmodelleringen.

– På begynnelsen av 1950-tallet ble bakkeplanering vanlig, og mellom 1972 og 1987 ble det gitt statsstøtte til landskapsmodellering. Store arealer på leirslettene på Østlandet og i Trøndelag ble planert i denne perioden, minnes Sørensen. Han fulgte først utviklingen fra sine foreldres landbrukseiendom i Vestfold og senere gjennom sitt arbeid ved landbrukshøgskolen på Ås.

I dag er derfor mange av de trange ravinedalene borte. Vi forstår at de har blitt ofre for kultiveringen av landskapet i etterkrigstiden. Men noen finnes heldigvis fortsatt, og rett sør for Oslo Lufthavn på Gardermoen ligger et ravinelandskap som har blitt vernet. Der er det mye geologisk historie bevart, men området har også unike biologiske kvaliteter.

Et naturlandskap
Romerike landskapsvernområde rett sør for Oslo Lufthavn blir kalt Norges mest spektakulære ravinelandskap, og med fem km² er det også det største, intakte gjenværende ravineområde.

Det som møter besøkende til landskapsvernområdet er et terreng med bratte skråninger mellom markante rygger, små bekker og tett skog– nærmest urskog – som det er vanskelig å ta seg fram i.

Om vinteren kan det virke dødt og kjedelig her inne, men om våren – etter hvert som varmen kommer, snøen slipper taket og sola slipper til – våkner livet. Og det er mange som trives, så artsmangfoldet er stort. Hele 230 ulike plantearter er registrert, hvorav mange sjeldne, mens folk flest vil glede seg over at skogbunnen farges av tettvoksende hvitveis. Sommerfugler, biller og insekter har også ideelle forhold, det samme har smågnagerne, og i skogbunnen finner snegler og sopp god næring. Da er det ikke til å undres over at det er et rikt fugleliv i den nærmest ugjennomtrengelige skogen.

I bakkant av dette bevaringsverdige landskapet ligger Gardermosletta med flyplassen. Til forskjell fra ravinelandskapet, som domineres av marin leire, består sletta altså for det meste av sand og grus, hvor de grovkornige sedimentene ble avsatt på et glasifluvialt sandurdelta der flomstore bre-elver fra innlandsisen møtte havet.

Et kulturlandskap
Det rolige, bølgende landskapet utenfor verneområdet er det mange som kjenner. På sensommeren vaier gule kornaks i vinden mens flytoget suser av gårde på snorrette strekninger. I all sin enkelhet forteller dette om den kultiveringen som mennesket har stått for gjennom de siste 5000 år.

Først kom jegerne, siden slo bøndene seg ned, der de frodige ravinedalene ga et godt livsgrunnlag. Og med utnyttingen av jorda begynte også formingen av landskapet. De bratte dalene var til hinder. Store flate områder var langt å foretrekke. Spesielt etter at maskinene tok over det meste av det manuelle arbeidet.

«Det store spranget» kom i siste halvdel av 1900-tallet. Arealet av ravinedalene ble drastisk redusert i forbindelse med bakkeplanering i den hensikt å øke jordbruksarealet.

Og ødeleggelsene fortsetter. Noe som ble ettertrykkelige demonstrert i forbindelse med leirskredet i Sørum kommune den 10. november 2016. Veibygging, planering og oppfylling hadde da foregått i stor stil over lang tid, presis der hvor skredet gikk. Om denne menneskelige aktiviteten var den direkte utløsende årsaken til skredet, gjenstår likevel å se. Vi må avvente granskningsrapporten som Sørum kommune har etterspurt.

På rødlista
Elvene graver ufortrødent. Der Sogna og Vikka møtes er det hele 70 meter opp til det platået der flyplassen ligger. Gjennom 10 000 år har de to bekkene gravd for å komme så dypt ned. Og gravingen fortsetter den dag i dag, både her og i utallige bekker og elver på Romerike, også i Sørum kommune.
Der bekkene graver kommer massene i skråningene i bevegelse, og når saltet vaskes ut av leiren, blir den kvikk. I løpet av et øyeblikk kan den gå fra fast form til flytende væske. Det er da vi får leirskred. I ravinedalene oppstår såkalte leirskredgroper.

Det er nå så få opprinnelige ravinedaler igjen at både ravinedalene og skredgropene som landskapsform faktisk er truet. De har begge kommer på «rødlista».

Romerike landskapsvernområde
Romerike landskapsvernområde ble opprettet 1. november 1985. Formålet er å bevare en del av Romerikes ravinelandskap med dets karakteristiske vegetasjonsbilde, samt å sikre elva Vikka med tilgrensende vegetasjonsfelt som et vitenskapelig referanseområde. Romerike landskapsvernområde er Norges største gjenværende ravinelandskap. Området er svært frodig og oppleves av mange som en ufremkommelig jungel. Gråorskogen trives i den fuktige leirjorda og gir et preg av urskog. Vi finner her trolig den største oreskogen i Skandinavia. Verneområdet inneholder en mosaikk av forskjellige landskapstyper: ulike skogstyper, dyrket mark og gamle beiteraviner sammen med frodige og fuktige engområder som tidligere ble brukt som slåtte- eller beitemark. Mange plante- og dyrearter, som trives i det åpne kulturlandskapet, er avhengige av at det fortsatt drives slått og at området beites.