Hverdagsgeologi ved innseilingen til Harstad Den proterozoiske porfyrgranitten på Grytøya ved Harstad tilhører grunnfjellet og er datert til å være 1,8 milliarder år gammel. Foto: Terje Solbakk

Hverdagsgeologi ved innseilingen til Harstad

Fjellrekken Topptindene på Grytøya vitner om istidens herjinger og forkastninger som har delt opp fjellet i små blokker.

På sørvestsiden av Grytøya ved Harstad, godt synlig fra Hurtigruten under innseilingen til Nord-Norges oljehovedstad, ligger en fjellrekke kalt Topptindene. På innsiden av fjellmassivet gir en veitunnel ly for farende mot naturkreftene mellom Bjørnå og Grøttavær.

Når været samarbeider, og helst bør sola skinne, kan turistene undre seg over et lite hull høyt opp i fjellsiden. Mens hullet i Torghatten ved Brønnøysund uomtvistelig er dannet pga. marin abrasjon, er dette hullet sannsynligvis blitt til ved steinsprang og utrasinger langs en forkastningssone. Forklaringen støttes av at fjellet er veldig oppsprukket og har et godt utviklet blokkhav.

Den høyeste tinden på bildet heter rett og slett Toppen og rager 759 meter over havet.

Norges geologiske undersøkelse har undersøkt bergartene rundt på Grytøya, uten å kunne påvise noen økonomisk interessante forekomster av betydning. Likevel er fjellsiden under Topptindene verdt å feste blikket ved når en seiler forbi med Hurtigruta en marsdag.

Granitten på Grytøyas sørside står taggete igjen etter istidenes herjinger. Granitten kalles porfyrittisk fordi den inneholder store korn av mineralet kalifeltspat i en mer finkornet grunnmasse av plagioklas, biotitt og kvarts.

Ras-skarene har sammenheng sammen med steile forkastninger som deler opp fjellet i små blokker med tinder på toppen.

Skredviftene nede har fanget opp små steinsprang og større skred fra tindene etter siste istids slutt. Vinterstid følger stadige snøskred opp og gjør tilværelsen ekstra sur for vegetasjonen som har klart å etablere seg på skredviftene i de slakere partiene ned mot fjorden.

X