Lauvsvehaugen

Gjøvik Historielag har bestemt å anlegge en samling med steiner på Eiktunet Museum, fra kommunen med forskjellige bergarter. Noen er allerede fraktet til museet. En stein, som er omtalt nedenfor, veier ca. 5 tonn og ligger i ville skogen, foreløpig. Planen er å frakte også denne i sommer.

Fenomen/Attraksjon

Stein

Stedsangivelse (fylke, kommune, sted)

Oppland, Gjøvik, Lauvsvehaugen i Snertingdal

Adkomst

Lauvsvehaugen, mellom Snertingdal og Biri. Denne steinen ligger avsides til, og skal fraktes til Eiktunet Museum, ved Gjøvik. Der er det tidligere fraktet inn steiner fra Snertingdal, som skal stilles ut.

Lang begrunnelse

Historien til en stein
PER KRISTENSTUEN
Stein er et kjent naturfenomen i Snertingdal. At alle steiner har sin egen historie tenker vi kanskje ikke på, men kunne steinene fortelle sin historie ville vi få høre de utroligste fortellinger.
Her er histories til en noe spesiell stein i Snertingdal. 12. og Den 13. September 2000 hadde fornminneseksjonen ved Oldsaksamlingen seminar/etterutdannelse i Snertingdal. Temaet var fangstanlegg og jernvinneanlegg. I denne forbindelse hadde fylkeskonservator Harald Jacobsen tatt kontakt med NRK, som var her den 12/9 og lagde et program som ble sendt pd Østnytt fredag den 15/9.
Straks programmet var slutt ringte telefonen, det var Tor Gunnar Dahlmo fra Gjøvik. Han fortalte om en stein med noen rare ringer eller ellipser. Steinen lå på åsen mellom Snertingdal og Biri. Han trodde jeg kunne være interessert i å se steinen, og vi avtalte tidspunkt for befaring.
Jeg hadde lest i historieboka om helleristninger der jaktmotiv er risset inn i berget. Disse motivene gar helt tilbake til eldre steinalder. Etter hvert som jordbruket ble kjent i yngre steinalder og bronsealder, ble det lagd bergbilder der motivet ofte er pløying med okser eller andre motiv fra jordbruket. Forskjellige fruktbarhetssymbol er også vanlig. I følge historieboka kom det i bronsealderen etter hvert nye figurtyper og symboler i brisk: geometriske figurer, labyrinter og sirkler. I Snertingdal er det ikke funnet noen helleristning, og jeg været at nå er jeg på sporet etter en liten sensasjon.
Dagen vi skulle se på steinen kom. Været var helt topp og spenningen steg ettersom vi nærmet oss steinen. I følge beskrivelsen til Dahlmo mente jeg det muligens kunne være noe menneskelagd. Likevel var jeg nok litt skeptisk, rotvelter og kvartærgeologiske fenomen som is og vann har lagd, er ofte forklaringen på ”rare” formasjoner i naturen.
Så var vi ved steinen. Jeg ble helt skjelven. Fire fine ellipser var tydelig markert inn i steinen. Den ene går faktisk ut over kanten på steinen, og kan sees på siden mot øst. Jeg så det var en sandstein og at det var ei såkalt flytteblokk som isen har lags igjen på stedet for ca. 10-11000 ar siden. Størrelsen på steinen ble malt til 2,5 m x 1,5 m og høyde 1,0 m. Målene på de fire ellipsene ble malt til i cm: 53 x 29 – 35,5 x 27 — 30 x 21 – 30 x 19,5.
Dybden på ”innhuggingen” var fra ca. 1,5 cm til nesten 0. Alle fire var symmetriske og fine. Jeg var ganske sikker på at dette var Snertingdalens første helleristning.
Mange elgjaktposter i området ble også observert, og jeg tenkte at her går et flere tusen år gammelt elgtrekk. Mennesker kan ha jaktet her i årtusener. At de hadde lagd ellipser på en stein, og kanskje brukte dette til fruktbarhetssymbol, eller noe annet kultisk, tenkte jeg var sannsynlig. Dahlmo og jeg var derfor enige om at ellipsene måtte være lagd av folk.
Straks jeg kom hjem ringte jeg til fylkeskonservator Harald Jacobsen og fortalte om de ”sensasjonelle” ellipsene. Jeg forklarte hvordan ellipsene så ut og var sikkert veldig oppglødd, og ”la ut” om hva jeg mente. Han lyttet interessert, men sa det var alt for tidlig og trekke noen konklusjon om bla. elgtrekk og jakt. Vi ble forlikte om at jeg skulle sende noen bilder til han, så kunne vi se på steinen senere i høst, hvis det ikke kom for mye snø. Bilder ble sendt og jeg tok ny kontakt med Jacobsen. Nå var han meget betenkt. Noe slikt hadde ikke han, og heller ikke de to andre arkeologene på kontoret sett tidligere. Han matte komme å se, og vi bestemte dag for befaring.
Etter ei avlyst befaring kom Jacobsen den 3. november. Dahlmo med følge, og jeg med noen fra Snertingdalstreff møtte opp. Vi kom til steinen som var nedsnødd. Etter at steinen ble ”avduket” og Jacobsen inngående hadde studert ellipsene, kom arkeologens konklusjon.
Noe slikt hadde han aldri sett tidligere, og ellipsene kunne ikke være lagd av mennesker.
Jeg protesterte og mente at dette var en større sensasjon, og enda mere utrolig hvis det var naturskapt geologi og ikke menneskeskapt arkeologi. Men Jacobsen holds på sitt, helleristningene var ikke slike som det vi så her. Han mente det hadde vært en spesiell forvitring av steinen inne i ellipsene, men kunne ikke si hvorfor eller hvordan ellipsene var skapt. Til slutt ble vi enige om at en geolog måtte se dette. Jacobsen skulle ta kontakt med geolog å komme tilbake til sommeren.
Da jeg kom hjem tenkte jeg at det er minst 8 måneder til sommeren, så lenge klarer jeg ikke å «leva i uvissa». Jeg ringer Ole Nashoug,- han kan mye geologi og han har jeg snakker med tidligere. Som tenkt så gjort. Jeg forklarte hva jeg her har fortalt ovenfor, og sa jeg hadde bilder jeg kunne sende han. Han ble interessert og fikk bilder tilsendt. Etter studering av bildene ville han komme på befaring. Jeg tok ny kontakt med Jacobsen og fortalte om min forsering av ”ellipsemysteriumet”. Tidspunkt ble avtalt med Ole Nashoug og en regnværsdag midt i november dro vi inn på åsen.
Nå var jeg spent; var ellipsene arkeologi? som jeg håpet og trodde, eller var de geologi som Jacobsen sa!
Nashoug hakket forsiktig på steinen både utenfor og inne i ellipsene. Klangen var helt forskjellig. Skarp utenfor og mere dempet inne i ellipsene. Det kunne ikke være samme materialet i steinen inne i ellipsene som utenfor. Ergo forvitret steinen ulikt utenfor og innenfor, og ellipsene var skapt ved forvitring!
Jacobsen hadde rett. Ellipsene er resultatet av en geologisk prosess.
Ole Nashoug forklarte hvordan han mente dette naturfenomenet hadde oppstått. Forklaringen jeg fikk stemmer med det som ble fasiten til slutt, og jeg hopper derfor over den sa lenge.
Han hakket noen små prover av steinen på forskjellige steder. Prøvene skulle han sende til en bekjent, professor i geologi, Johan Petter Nystuen, for analysering.
Etter noen dager ringer jeg Nashoug. Han har snakket med professoren og sendt et par av mine bilder og steinprøvene til han. De hadde vært enige om histories til steinen og ellipsene.
Nashoug sa Nystuen er en hyggelig kar, så du kan ringe og snakke med han selv. Han hadde rett, Johan Petter Nystuen var en meget hyggelig kar som forklarte geologien på et sprak slik at en vanlig ”dødelig” kunne følge med. Til slutt spurte jeg om han kunne skrive ned sin forklaring og sende den til meg. Det lovet han å gjøre, og to dager senere lå brevet i postkassa.
Før jeg refererer Nystuens forklaring, vil jeg prøve å beskrive hvordan situasjonen var i det aktuelle området på det aktuelle tidspunkt.
For ca. 700 millioner år siden, i slutten av Prekambrium,- jordens urtid – gled det Kanadiske skjold og Grønland, vestover fra der Baltiske skjold og Norge. Landskapet sprakk, og det ble dannet en dyp og stor riftdal. Havet trenger så fra nord inn mot der Hamar ligger i dag. Dette havet har vært minst 2000 meter dypt. For 700 millioner år siden var det altså et minst 2000 meter dypt hav nord for Hamar. Syd for dette havet sto det for 700 millioner år siden høye fjell – de norsk-svenske fjell¬kjedene Høye fjell stupte bratt ned i et dypt hav. Is og vann fra fjellene forvitret og eroderte berggrunnen og store mengder sand ble fraktet ut i havet, og ble der sedimentert til sandstein. Denne berggrunnen kalles i dag Brøttumformasjonen. I løpes av noen hundre millioner ar ble hele havet fylt med løsmasser som ble presset sammen til forskjellige bergarter, ettersom hva slags løsmasser som ble sedimentert i havet. Sandsteinfjell, kalkfjell, og flere typer skiferfjell ble til i dette havet.
For 438 til 408 millioner år siden, i Devon-tiden, skjedde det store sing. Grønland og Norge ble presset sammen igjen. Havbunnen med sedimentene ble folder og skjøvet opp til sære fjellkjeder.( Den kaledonske fjellkjedefolding ) Fjellgrunnen som var avsatt helt på bunnen av havet ble mange steder skjøvet helt opp til overflaten. Det er derfor vi i dag har forskjellige bergarter på ganske små områder. Det ble skjøvet opp lag på lag. Sandstein, kalkstein og skifer kom belt opp i dagen. Toppen av disse lagene som ofte star på skrå, er høvlet og forvitret ned i senere geologiske perioder.
Kilder siste avsnitt: Norge blir til av Steinar Skjeseth, og NGU Nr. 344 av Arne Bjørlykke
Så, endelig! her er geologiprofessor Johan Petter Nystuen sin ordrette forklaring;
De bildene og steinprøvene som jeg fikk tilsendt fra Ole Nashoug tyder meget sterkt på at flytteblokka med de rare ellipseformede til sfæriske strukturene er ei flytteblokk av Brøttumformasjonen. Brøttumformasjonen er sandstein som danner berggrunnen nord for Biri Øverbygd. Det er den som ble brukt i medaljene under OL på Lillehammer. Steinprøvene viser at materialet i de runde strukturene består av mørk leirholdig slamstein. Den mørke fargen skyldes at slamsteinen inneholder en del organisk materiale, rester etter organismer (planktoniske alger) som levde i det marine bassenget (Hedmarksbassenget) for ca. 700 millioner år siden. Sanden i Brøttumformasjonen oppsto da svære mengder med sand strømmet ned mot bunnen. Slike sedimentstrømmer er på engelsk kalt ”turbidity currents”, rett oversatt blir det ,,grumsete strømmer,. Strømmene består rett og slett av en suspensjon av vann og sand og slam. En slik suspensjon er tyngre enn rent vann og følger de skrånende sidene av bassenget ned mot bunnen. Strømmen drives av tyngdekrafta og har et turbulent indre strømmingsmønster.
En slik ”turbidittstrøm” med sand i suspensjon eroderer underliggende slamlag. Leirmaterialer gjør at slammet er kobesivt, slik som leire som nyttes til kjemiske arbeider. Klumper av leirholdig slam blir dratt opp i suspensjonsstrømmen og blir rotert i alle retninger. Klumpene blir nærmest ”dreid” til kuler eller ellipsoider. Kulene blir liggende i sanden når den til slutt faller til ro på havbunnen.
De runde, eller svakt elliptiske ringene, er forvitrede klumper av leirholdig slamstein. Noen av klumpene har en ytre mørkere ring. Det skyldes utfelling av manganoksid i forbindelse med forvitringen. Ved å måle dybden av forvitringen kan en forsøke å regne ut hvor lang tid det vil ta før leirklumpene har forsvunnet. Forvitringen vi ser i dag har tatt ca. 9000 år, tiden fra området i Snertingdal ble frismeltet da innlandsisen forsvant etter siste istid.
Jeg tar gjerne mot tilbudet om å beholde bildene. De er en flott dokumentasjon over et naturfenomen som har sin meget spesielle forhistorie! Jeg vil gjerne komme å se steinen til sommeren
Med hilsen
Johan Petter Nystuen, professor i geologi.”
Leksikonforklaring på to fremmedord:
Suspensjon: uregelmessige strømmer/turbulens.
Kohesivt: vedhengskraft/tiltrekkende kraft mellom molekyler.
Det er litt av et sammentreff at fire leirklumper har blitt liggende så tett sammen, og at isen har brutt løs steinblokka fra fjellet akkurat ved ellipsene, og la blokk på Snertingdalsåsen med leirklumpene opp, slik at den spesielle forvitringen ble resultatet. Resultatet ble at vi har et unikt geologisk naturfenomen i Snertingdal.
Så til slutt, hvor lenge vil det gå før leirklumpene har forvitret, og det har blitt fire groper i flytteblokka?
Pollenanalysen forteller at det er 10900 år siden isen forsvant i Snertingdal. På den største ellipsen står kanten nesten i rett vinkel på steinen. Snittet er derfor nær midten av ellipsen. Diameteren er 29cm, og dybden må være ca. 14,5 cm.
Til nå, på 10900 år har det forvitret bort ca. 0,5 cm, og det er 14 cm igjen. 14 cm er 28 ganger mer enn 0,5 cm. 10900 år X 28 gir svaret.
Om 295200 år har leirskiferen forvitret bort.


 

Newer Post
Older Post
X