Fjoråret så ut til å skulle bli en eneste stor nedtur.
Etter fallet i oljeprisen tok Tullow Oil en drastisk beslutning om å trekke seg ut av norsk sokkel. De ansatte håpet selvsagt på at «mann og mus» skulle bli overtatt av en ny eier som ønsket å drive selskapet videre. De hadde tross alt vært med på flere funn og kunne vise til suksess.
Men slik gikk det ikke. I stedet ble selskapet solgt stykkevis og delt. Konsekvensen for de ansatte var brutal. Arbeidsplassene bare forduftet.
Ga seg ikke
Ledelsen i det norske datterselskapet ville imidlertid ikke gi seg så lett. På frierferd til ulike investorer endte det med en ”Management Buy-out”[1], og etter harde forhandlinger fikk de med seg 6 lisenser, herunder PL 636 med Cara-funnet.
– PL 636 er juvelen. Olje- og gassfunnet i blokk 36/7 ligger nært Gjøa-feltet, og vi regner derfor med at funnet er kommersielt gjennom en «tie-back», forteller Bente Flakstad Vold, VP Exploration and Appraisal i det nye selskapet.
Forhandlingene foregikk gjennom september-oktober, og i desember ble transaksjonen mellom Tullow Oil og det nystartede selskapet signert.
I skrivende stund venter Pandion Energy på den endelige godkjennelsen fra myndighetene. I beste fall foreligger den sent i april eller tidlig i mai.
– Vi har overtatt den operasjonelle plattformen med både maskinvare og kontorutstyr, men kanskje aller viktigst er det at vi overtar Tullow-eide data, tolkninger og prosedyrer som bygger på flere års erfaringer. Det gir selvsagt en mye enklere overgang til et nytt selskap, og dermed en rask oppstart, påpeker Flakstad Vold.
Tilfellet Cara
Mange har tenkt tanken, men få har gjort noe med den.
Blokk 36/7 ligger tett inntil norskekysten, og i tidlig kritt ble store mengder med sand fraktet fra grunt til dypt vann.
– Det er interessant å se hvordan forståelsen av potensialet i et lisensområde modnes gjennom tid. Cara var knapt nok nevnt som et «lead» når arealet ble søkt på i TFO2011. Men gjennom et godt samarbeid mellom en engasjert operatør (Engie) og ivrige lisenspartnere (Tullow Oil, Idemitsu og Wellesley Petroleum) basert på nye data og metoder, ble Cara-prospektet utviklet, forteller Flakstad Vold.
Hun mener Cara er et stjerneeksempel hvor integrasjon mellom geofysiske og geologiske modeller er spesielt viktig.
– Det spesielle med Cara er først og fremst at den stratigrafiske fellen fungerer. Sandene som ble transportert fra fastlandet i øst og dumpet ned på dypt vann mot vest, skal avgrenses i oppoverbakke for å lage en felle slik at hydrokarbonene blir værende. Sandene må da kile ut mot øst. Nettopp hvor denne grensen går er fortsatt ikke helt forstått.
I følge letesjefen var brønntesten meget vellykket, hydrokarbonene strømmet villig gjennom reservoaret, og resultatene tyder på at «hydrokarbonkontaineren» peker i positiv retning, dvs. mot en oppside i volum.
– Og oppsider liker vi, smiler Flakstad Vold.
– I forkant var vi temmelig sikre på at det ville bli gjort et funn. I det minste et teknisk funn. Det vi var usikre på var om den stratigrafiske fellen kunne holde på store nok volumer, utdyper hun.
Bakgrunnen for å definere prospektet var at Norsk Hydro allerede hadde boret én brønn nedflanks, 36/7-3, som hadde blitt klassifisert som tørr. Riktig nok ble det påvist gode reservoarbergarter, men operatøren forlot brønnen uten å finne bevegelige hydrokarboner.
– Da vi evaluerte brønnen på nytt, konkluderte vi med at det var et par meter med olje øverst i reservoaret. Samtidig innså vi at det var en viss sjanse for at dette var residuell olje, at forseglingen av fellen hadde feilet og at oljen hadde lekket ut.
– Hvis det ikke var residuell olje, betød dette at fellen hadde fungert, og spørsmålet var om den hadde overlevd gjennom millioner av år.
Flakstad Vold presiserer at størrelsen på et eventuelt funn i tillegg var et stort usikkerhetsmoment. Noe det fortsatt er, kan vi legge til. Oljedirektotatet har gått god for et spenn i utvinnbare mengder med hydrokarboner mellom 25 og 70 millioner fat o.e.
«None of the three targets contained economical amounts of hydrocarbons – and are regarded as dry.
NPD Brønnhistorie om 36/7-3
«Missed pay»
Flakstad Vold skryter av teamet sitt. Den tiden de har hatt sammen i Spring Energy og Tullow Oil gjør at de kjenner hverandre godt, noe som selvsagt har betydning for å få til et godt og konstruktivt faglig samarbeid.
– Maskineriet, der alle har spisskompetanse på ett fagfelt, fungerer, – også på høygear. Det betyr at det er lett for den enkelte å prøve ut ideer, og at vi er i stand til å ta raske beslutninger når det er påkrevet. Vi fokuserer på muligheter, oppsider og kritiske faktorer. Vi sitter tett og jobber multidisiplint med bakgrunn fra leting, utvikling, forretningsutvikling og HMS. Alle med felles ønske om å finne en kommersiell mulighet.
– Derfor trenger norsk sokkel de små spretne selskapene, mener Flakstad Vold.
Letesjefen trekker også frem at hun har et team som er villig til å tenke annerledes, og at de kan vise til en god «track record» i så henseende.
– Vi bør derfor være attraktive som partner på lisenser, konkluderer hun, og påpeker at hele norsk sokkel er interessant for dem.
– I første omgang er vi veldig opptatt av å utvikle Cara, samt se etter det vi kaller «Cara look-alikes», altså prospekter der det allerede har blitt boret én brønn hvor olje eller gass av forskjellige grunner kan ha blitt oversett, såkalt” missed pay”. Går man tilbake i arkivet vil man finne at brønnen har blitt klassifisert som tørr.
Pandion har en klar plan om å gå systematisk til verks for å finne flere «Cara look-alikes». De historiske eksemplene er mange: Luno (Edvard Grieg), Ivar Aasen, Grosbeak, Maria, Brent Beta og Zidane, for å nevne noen, så det hersker liten tvil om at dette kan være en interessant strategi og en farbar vei til suksess.
Strategien gir heller ingen begrensning for hvor på norsk sokkel selskapet skal lete. Både Norskehavet og Barentshavet er interessante, i tillegg til Nordsjøen, derfor er de nummererte rundene så vel som de årlige TFO-rundene med i selskapets planer.
– Vi har fokus på tidsaspektet. For et lite selskap er det om å gjøre å få kontantstrøm, så det er lite aktuelt å satse på for eksempel Barentshavet sørøst, det er litt langt fram i tid
Kjenner ingen grenser
«Team Flakstad Vold» er skjønt enige om at alle midler skal tas i bruk i jakten på mer olje og gass. Men alle verktøy skal brukes med sunn skepsis, ingen tror på en «silver bullet», gode og stadig bedre data er imidlertid helt nødvendig.
– Vi trenger den nye generasjonen med 3D-seismikk, for eksempel bredbåndsdata eller prosessering av eldre data med ny bredbåndssteknologi, men samtidig er vi ikke alltid like begeistret for at store områder blir dekket med én survey. På den måten blir ikke innsamlingsparameterne dedikert til et spesielt område eller et bestemt stratigrafisk nivå
Pandion vil være aktive i de fremtidige rundene. Det står klart. Men rundene skal ikke være noen begrensning på aktiviteten. Leteteamet vil også se på arealer som er under lisens av andre selskaper. Det er et uttalt ønske om å gå utenfor de tradisjonelle grensene som rundene gir. Finner de et attraktivt prospekt i lisensierte blokker, kan det være aktuelt å bli med («farme inn») for å prøve ut nye ideer.
– Det er det vi mener med «grenseløs skattejakt», avslutter Bente Flakstad Vold, godt fornøyd med sitt nyutklekkede slagord.
[1] Foruten Bente Flakstad Vold deltok Jan Christian Ellefsen (CEO), Helge Nordtorp (CEO deputy og BD Manager), Kjetil Steen (VP Field Development and Production) og Hege Peters (Finance Manager).

De har jobbet sammen i mange år, er gode venner og kjenner hverandres styrker og svakheter godt. Nå er det tommelen opp for snarlig suksess. Fra venstre: Per Bakøy, Jon Vold, Richard Olstad, Bente Flakstad Vold og John Inge Berg.
Foto: Halfdan Carstens
De har jobbet sammen i mange år, er gode venner og kjenner hverandres styrker og svakheter godt. Nå er det tommelen opp for snarlig suksess. Fra venstre: Per Bakøy, Jon Vold, Richard Olstad, Bente Flakstad Vold og John Inge Berg. Foto: Halfdan Carstens
KOMMENTER DENNE SAKEN