Han oppdaget istiden

«Af denne Beskrivelse vil man tydeligt kunne indsee, at denne Vold har sin Oprindelse af Ismasser, som havde fyldt hele Dalen og ved deres Udvidelse og Trykning tillige have udhulet Dalens Sole».

Den lille istiden gikk mot slutten. Flere hundre iskalde år skulle bli avløst av et mildere klima. Breene hadde gått langt ned i dalene. De satte dramatiske spor i landskapet og var en faktor i hverdagen til vestlendinger som bodde oppunder fjellet. Men ingen, heller ikke geologer, hadde vært inne på tanken om at de særnorske landformene var blitt til fordi isen i tidligere tider hadde gått helt ned til havnivå.

Så gikk det et lys opp for prestesønnen Jens Esmark. Vi skriver 1823.

Danmarks istidslandskap
Norge har fostret mange dyktige geologer. Noen ganske få har sågar et godt rykte langt ute i verden, og de har sannsynligvis fått den anerkjennelsen de har fortjent.
Jens Esmark (1762-1839), født og oppvokst i Houlbjerg (som betyr «småsteinsberget») i Danmark, der du den dag i dag kan plukke opp stein som ikke finnes i fast fjell hos våre naboer i sør, men som er velkjente i både Norge og Sverige, og hvor den lokale kirken er bygget med granitt og gneis som også må ha kommet nordfra, har ikke fått den anerkjennelsen han fortjener.
Få norske geologer, og antagelig enda færre utenlandske, er klar over at han var den første som forstod at Skandinavia har vært dekket av en iskappe, og at restene etter isens framrykninger og tilbaketrekninger var å finne over alt rundt omkring i Norge, ikke bare i fjellet.

Istiden(e) formet landet, det vet alle, men vi har ikke vært klar over at en professor[1] ved et norsk universitet var den aller første som lanserte teorien, og at det ble gjort med basis i observasjoner i det norske landskapet. Det er snart 200 år siden så skjedde.

Teksten fortsetter under figuren.

Istidens oppdager
Jens Esmark, Pioneren i Norges fjellverden
En biografi
Geir Hestmark
Kagge Forlag, 2017

Professor Geir Hestmar har skrevet en glitrende bok som med all tydelighet forteller at det var Jens Esmark som i 1823 oppdaget Istiden.

En historieleksjon
«I midten av september 1823 kom en eldre professor og hans to unge studenter tilbake til Christiania etter tre måneders reise i Norge. Underveis hadde de snublet over den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur: De hadde oppdaget Istiden».

Slik innleder Geir Hestmark boka som han har brukt tolv år på å «researche» og skrive. Den som ikke får lyst til å fortsette å lese, kan ikke være mye nysgjerrig, for du føler at du sitter med en roman i hendene, ikke en biografi. Hestmark skriver i det hele tatt drivende godt. Boka er en fornøyelse å lese.

Hestmark er detaljfokusert. Det er litt av grunnen til at boka har såpass mange sider. Fordelen er at vi får unik innsikt i hovedpersonens liv og levnet, ulempen er at vi også får unik innsikt i en del mer perifere personer. Noen avsnitt – må det innrømmes – blir derfor lest (veldig) fort. Skumlest heter det visstnok.

Interessen for detaljer kommer imidlertid leseren til gode når forfatteren øser av egen kunnskap. Han setter Esmark inn i historiske hendelser og mangfoldige tidskoloritter som var med og formet livet hans. Han gjør det slik mulig å forstå den fulle konteksten, noe som er svært prisverdig, fordi han da påfører mindre lærde lesere ny viten. Slik sett får vi som skulket historietimene ny interesse for historie generelt.

To morener
Forfatterens hang til grundighet kommer leseren til gode også på andre måter. Som ekte forsker har han selvsagt vært på nøkkellokalitetene som Esmark hadde i bakhodet da teorien begynte å ta form. Eksempelvis har Hestmark fulgt i forskerens fotspor, først inn til Vassryggen i Rogaland, deretter fra Oppstryn til Skjåk, gjennom et markant fjell- og isbrelandskap som var helt av gjørende for at han forstod den viktige sammenhengen mellom det norske landskapet – ikke bare fjellene, men også lavlandet – og Istiden.

Vi blir tatt med til stedet (angitt med nøyaktige koordinater) hvor erkjennelsen kom. Som en åpenbaring, og som et resultat av at han, sammen med sine to studenter, så frapperende likheter mellom det vi i dag kjenner som Esmarkmorenen og Otto Tanks morene (forfatterens navnsetting). Hestmark beskriver dette som «den viktigste naturvitenskapelige oppdagelse noensinne gjort i norsk natur», og slår nok en gang et slag for at de to morenene sammen bør «fredes som naturminner og plasseres på UNESCOs verdensarvliste så snart som mulig». Tiltredes.

Geir Hestmarks bok om geologen Jens Esmark er intet mindre enn et mesterverk. Det er prisverdig at naturviteren og vitenskapshistorikeren har tatt seg tid til å gjøre et usedvanlig grundig arbeid med å dokumentere at det var en dansk/norsk geolog som først la frem en troverdig teori om Istiden.

HALFDAN CARSTENS

PS Vi mistet muligheten til å markere 250årsdagen for hans fødsel (2012), men vi har akkurat tid nok til å forberede 200årsdagen for lansering av istidsteorien. Det bør bli et nasjonalt jubileum som når langt utover geologstanden.

Jens Esmark: Danskfødte Jens Esmark (1762-1839) ble i 1814 utnevnt til Norges første professor i bergvitenskapene ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania (Oslo). Utnevnelsen skjedde etter mange år som assessor ved Overbergamtet og Sølvverket på Kongsberg. Her var han også var lærer ved Bergseminaret.