Ingen fremtid for CCS

Kostbar fangst og lagring av CO₂ (CCS; Carbon Capture and Storage) vil i olje- og gassindustrien aldri komme til å skje i et så stort omfang at atmosfærens innhold av klimagassen vil bi redusert i nevneverdig grad. Årsaken er den eksponentielle og svært dramatiske økningen i tilgang på fornybar energi vi nå opplever.
Med en stadig økning i bruk av sol- og vindenergi – på bekostning av fossile brensler – vil utslippene av CO₂ begrense seg selv.
La oss ta et eksempel fra Kina. Landet hadde i 2015 kapasitet fra solenergi på 44 GW, og i 2020 – på bare fem år – er den planlagt økt til 150 GW. Det er en økning på bortimot 30 prosent per år. I den samme perioden planlegger Kina å redusere kullproduksjonen med 500 mill. tonn per år (kilde: enerdata.net). Det siste tilsvarer en reduksjon i CO₂-utslipp på mer enn én milliard tonn. Til sammenligning er verdens totale utslipp av CO₂ omtrent 35 milliarder tonn. For å oppnå tilsvarende reduksjon med bruk av CCS må det bygges 1000 anlegg i samme femårsperiode. Eller 200 per år. De fleste vil se dette som lite sannsynlig.
Nye undersøkelser antyder også at Kina vil redusere sin bruk av fossil energi fra dagens 88 prosent til 70 prosent om 35 år.
Vi ser altså at landet med verdens største økonomi vil få en kraftig reduksjon i utslippene av CO₂ ved å endre energimiksen.
Mye infrastruktur
CCS er en svært komplisert og dyr teknologi.
Teknologien innbefatter 3 typer infrastruktur: 1) der fangsten av utslippene skjer, 2) transport i rør fra fangst- til lagringssted og 3) boring og vedlikehold av brønner for lagring i reservoarer dypt under havbunnen eller landjorden.
Det sier seg selv at dette ikke blir billig, og det er selvsagt årsaken til at vi på verdensbasis kan telle antall CCS-anlegg på én hånd. Da har vi ikke regnet med de anleggene hvor økt utvinning av olje finansierer fangst, transport og injisering av CO₂.
CCS er også energikrevende. Det paradoksale er derfor at vi må produsere mer olje, gass eller kull, og dermed øke utslippene av CO₂, for å kunne lagre en større mengde utslipp.
«For å oppnå tilsvarende reduksjon med bruk av CCS må det bygges 1000 anlegg i samme femårsperiode
Sol og vind
I stedet for å forske og investere i pilotanlegg og vente på at CCS-teknologien blir moden, bør vi derfor i stedet forske, investere og bygge ut ny fornybar energi i stor skala – på et globalt nivå.
Ren energi i form av solkraft krever liten infrastruktur, og den er på grunn av kostnadsreduksjonene allerede kommersiell i mange land. Vi trenger heller ikke bygge ut fornybar energi her hjemme, for CO₂ kjenner ingen grenser, så vi vil få mye større utslippsreduksjoner per investert krone hvis vi investerer der solenergien er mest effektiv.
Vind har vi imidlertid i massevis, og her har våre danske venner gått foran slik at de dekker eget elektrisitetsforbruk, og vel så det, fra et stort antall vindmøller, de fleste på land. Skottland er også kommet langt. Ganske nylig ble en milepæl nådd da én dags forbruk av elektrisitet ble dekket av vindmøller.
I fjor økte verdens CO₂-utslipp med kun 0,1 prosent i ifølge BP Statistical Review of World Energy. Forklaringen er todelt: 1) mindre forbruk av kull, og 2) økt bruk av fornybar energi. CCS har hatt absolutt null effekt. Vi ser altså allerede nå at den medisinen som mange har anbefalt faktisk virker. Det er samtidig verdt å merke seg at dette skjer pga. teknologiutvikling, og ikke pga. politiske vedtak.
Når vi så vet at motstanden til bruk av kullkraftverk stadig øker, samtidig med at veksten i fornybar energi i snitt øker med 15 prosent per år, er det lett å se at CO₂-utslippene vil kunne avta fordi vi endrer den såkalte energimixen.
Det er også verdt å merke seg at stabiliseringen i utslipp har skjedd samtidig med at verdens oljeforbruk i fjor økte med 1,9 millioner fat per dag (nesten to prosent).
Men utviklingen vil på sikt også påvirke verdens totale forbruk av olje. Tidligere prognoser tilsa at oljeproduksjonen om 20-30 år vil ligge opp mot 50 prosent høyere enn det den gjør i dag. Nå er det imidlertid svært mange (herunder Statoils sjefsøkonom Eirik Wærness) som tror at oljeproduksjonen om 20-30 år kan være lavere enn det den er i dag. Årsaken er at produksjonen av fornybar energi øker eksponentielt. Konsekvensen er at CO₂-utslippene selvsagt vil avta betraktelig.
Gammel og grå
Med tanke på den raske utviklingen i fornybarteknologi, er det naturlig å tenke at CCS i olje- og gassindustrien representerer en gammel og utdatert teknologi før den i det hele tatt har blitt tatt i bruk i kommersielle skala. Det er fornybar energi som representerer fremtiden. Det er her vi må investere for å redusere CO₂-utslippene på kort og lang sikt.
Grunnen til at CCS-ideen fortsatt lever er at det offentlige bevilger forskningskroner til å utvikle teknologien. CLIMIT bruker alene 200 millioner kroner på forskning hvert år. I tillegg er visse deler av norsk industri interessert i leveranser til nye anlegg og driver derfor egen FoU-virksomhet.
Alternativet for blant annet Norge er å investere mer i ny, fornybar energi, og det er ved å implementere slik teknologi at vi vil kunne få reduksjon i CO₂-utslipp på kjøpet, helt gratis, i stedet for å bygge ny infrastruktur som – paradoksalt nok – faktisk genererer mer utslipp.