To store oljefunn. Det er status etter to letebrønner på mindre enn ett år i den vestligste delen av Barentshavet. Nærmest over natten har oljereservene i dette havområdet blitt flerdoblet. Og flere gode nyheter er i vente. Det har Statoils letegeologer antydet – i beste sendetid på NRK.
I Lørdagsrevyen den 14. januar i år bekreftet først letedirektør Knut Harald Nygård funnet av Havis nærmest på direkten. Sammen med fjernsynsteamet var han vitne til at den første oljen kom opp på boredekket. Senere i samme sending stod flere av kollegaene hans frem. Med seismikk på store skjermer viste de hele det norske folk at Barentshavet er å regne med når vi snakker om Olje-Norges fremtid.
“Spennandes,” uttrykte geofysiker Jan Ove Hansen om at det “helt åpenbart lukter olje” av seismikken, og han forklarte det faglige grunnlaget for entusiasmen på folkelig vis. Like i nærheten av de to funnene har geologene kartlagt flere prospekter med direkte hydrokarbonindikatorer av samme type som er påvist på Skrugard og Havis. TV-titterne fikk en rask innføring i hva det betyr med flate reflektorer på tvers av skråstilte skifre og sandsteinslag.
En ny oljeprovins
– Barentshavet er myteomspent, fremholder Oddbjørn Sivert Kløvjan
– Én av de mange mytene er at Barentshavet er en gassprovins. Det er definitivt ikke riktig. De siste 20 årene er det funnet mer olje enn gass, påpeker han.
Funnene Skrugard og Havis understøtter dette poenget. Vest for Loppahøgda, midt inne i en provins som har fått det velklingende navnet Bjørnøyrenneforkastningskomplekset, er det riktig nok påvist både olje og gass. Det er ti ganger mer olje enn gass i de to funnene.
Og kanskje er det enda mer å finne. Det er allerede antydet i Lørdagsrevyen, og Tim Dodson, konserndirektør for leting, formidlet i fjor – gjennom et foredrag til fagmiljøet – at det var mange uborede prospekter innenfor lisensen som han hadde godt håp til.
Mange selskaper har kartlagt det samme området, så det er godt kjent at det er en rekke prospekter av lignende type som Skrugard og Havis. Geologer med godt kjennskap til Barentshavet har også sagt at Bjørnøyrenneforkastningskomplekset kan inneholde både én og to milliarder fat olje.
Dette er altså bakgrunnen for at vi her snakker om at det er påvist en ny oljeprovins i Barentshavet. Og det forklarer hvorfor det nå er rekordstor interesse for den neste konsesjonsrunden. I den er det nominert flere blokker i nærheten av de to funnene. Mange av dem ligger nord og vest for Skrugard og Havis.
To tørre brønner
Letingen etter olje og gass i Barentshavet startet i 1980, og allerede etter kort tid ble det gjort en rekke funn av både olje og gass. Det tok imidlertid hele 23 år før funnet av Snøhvit i 1984 ble satt i produksjon i 2007.
Det tok sju år før oljeletingen i Barentshavet begynte til aktiviteten flyttet seg ut i området vest for Lopphøgda og ned i Bjørnøyrenneforkastningskomplekset. I den 11. konsesjonsrunden ble Norsk Hydro tildelt lisens 136 med blokkene 7219/9 og 7220/7 (den siste er blokken hvor Havis senere ble påvist), og allerede året ett ble 7219/9-1 boret.
– Norsk Hydro boret på en stor og fin struktur, men den var tørr. Årsaken kan være at nedre kritt sandsteiner ligger rett på reservoarsandsteinene og at strukturen derfor lekker, forklarer Hansen.
Strukturen Havis ble selvsagt også vurdert, men volumberegninger som Statoil gjorde den gangen (selskapet var med i lisensen) indikerte at den var for liten til å være interessant. Den vurderingen hang selvsagt også sammen med en svært lav oljepris på slutten av 1980-tallet, samtidig som risikoen ble anslått å være høy.
– Statoil oppdaget ganske tidlig flatflekker i flere små strukturer i dette området, men det var på mange måter negativ informasjon, etter som det indikerte at strukturene var gassfylt. Og det var olje vi var på jakt etter, forklarer Hansen.
Noen år Norsk Hydros brønn boret Saga Petroleum i lisens 182 knapt 20 km lengre vest, 7219/8-1, men her viste det seg at prognosen var fullstendig feil. Reservoaret lå flere hundre meter dypere enn forventet. Og reservoaret var tett.
Etter det tørket aktiviteten vest for Loppahøgda opp, og det var først med den 20. konsesjonsrunden at det igjen ble liv i denne delen av Barentshavet.
Før 2011 var det altså kun boret to brønner langs Bjørnøyrenneforkastningskomplekset. Begge var tørre, og selv om de hadde spor av hydrokarboner, forsterket de den rådende oppfatningen om at oljen og gassen kunne ha lekket ut. Det er også interessant å merke seg at det gikk hele 23 år fra Norsk Hydro boret den brønnen i denne provinsen til Statoil gjorde Skrugard-funnet, mindre enn 15 km mot øst.
Illustrasjon: Statoil
Om å “se oljen”
I den 19. konsesjonsrunden (utlyst i 2005, tildeling i 2006) var to av de fem blokkene (7220/4 og 5) i det som senere skulle bli «Skrugardlisensen» (PL 532) utlyst. Men bare ett selskap søkte, og ingen av blokkene ble tildelt.
Den 20. konsesjonsrunden ble så utlyst i 2008, med tildelinger i 2009. Statoil, Eni og Petoro ble tildelt fem blokker (lisens 532) i Bjørnøyrenneforkastningskomplekset.
– Gjennombruddet kom i forbindelse med denne runden, forteller Hansen.
Ny 3D seismikk bekreftet flatflekken som noen hadde sett på 2D-data tidligere. Enda viktigere var det at geologene og geofysikerne nå så en dobbel flatflekk. Det kunne bety at det lå et lag med gass over olje, og at det var mulig å se kontrasten mellom gass og vann så vel som mellom olje og vann.
– Det var det som ga oss troen på olje, påpeker Hansen.
Flatflekkene var i det hele tatt svært viktig for at Statoil skulle søke om å få lisens over disse strukturene. Det samme vare en gassky på seismikken. Den var også en indikasjon på at det finnes et petroleumssystem innenfor denne geologiske provinsen.
Ved å bearbeide de seismiske dataene på riktig måte kan de benyttes som direkte hydrokarbonindikatorer (DHI). Elektromagnetiske målinger (CSEM) er også en type DHI, og Statoil tok i bruk metoden i Barentshavet allerede i 2004. Senere har EMGS samlet inn såkalte multiklient data flere ganger. Det første programmet stammer fra 2008 og dekket blokker som var aktuelle i den 20. konsesjonsrunden.
– CSEM-data innsamlet av Statoil over flere år har vist at Barentshavet har en kompleks elektromagnetisk respons, og at undergrunnen til dels er sterkt elektrisk anisotrop. Dette stiller derfor store krav til både analyseverktøy og tolkning, mener Hansen.
– CSEM dataene over Skrugard i 2008 kom imidlertid for tett opp til søknadsfristen til å gjøre noen forskjell. 3D-seismikken var altså avgjørende for å bestemme en god borelokasjon. Området og brønnene har likevel vært viktig for kalibrering av CSEM-teknologien og verktøyene for videre utforskning, fremholder Jan Ove Hansen.
Illustrasjon: Statoil
Venter på Drivis
“Det er mye is i systemet her,” sa Knut Harald Nygård i Lørdagsrevyen og pekte på prospektet de har gitt navnet Drivis. Bakgrunnen for utsagnet er at Statoil har kartlagt en rekke strukturer i nærheten av Skrugard og Havis som har store likhetstrekk med de to funnene. Ett av dem er flatflekker.
Det samme har andre oljeselskaper gjort som har brukt de samme seismiske dataene. Derfor er det mange som mener det er stor sjanse for å gjøre flere funn innenfor denne geologiske provinsen.
Det er grunn til å tro at det kommer mange gladmeldinger fra Statoils operasjoner i dette området i årene fremover.