En gjemt og glemt bit av norsk historie? Nei da, det bare virker sånn.
På 1960-tallet var Høgnipen førstesidestoff i riksavisene. Den selvlærte arkeologen Erling Johansen (1919-2000) hadde ledet utgravningene på et fremtredende høydedrag i Østfold, ikke langt fra Sarpsborg, men likevel godt inne i landet. Like ved siden av noen blankskurte svaberg (165 moh.) hadde han med vitenskapelig presisjon gravd opp redskaper som tilhørte eldre steinalder.
Redskapene var formet i flint og dokumenterte at det hadde bodd mennesker i vannkanten for 9 600 år siden. For nærmere 60 år siden var det dermed de eldste steinalderfunn som til da var gjort her i landet. Det ble sagt at «norgeshistorien» måtte skrives om.
Å dra til et slikt sted og la tankene fly tusenvis av år tilbake fristet. Høgnipen ble derfor et ekskursjonsmål på en godværsdag i oktober. Og med en så framtredende plass i fortellingen om Norge som denne boplassen har, regnet vi med at veien fram var godt skiltet, at den var en liten turistattraksjon. Men langt derifra. Høgnipes steinalderhistorie er kun for spesielt interesserte. Uten veivisere i terrenget, gjorde forskjellige kartverk på mobilen derfor nytten.
Det første målet var «fjelltoppen» Høgnipen (191 moh.), og den er lett å finne. En ganske god sti leder oss til et prangende utsiktstårn. Vi klatrer opp stigen og ser ut over skog i alle retninger. I sin tid et hav som oversvømmer landskapet der vi i vår tid vet det er dyrket mark, veier og boligområder.
Trikset er å ta tidsmaskinen nærmere 10 000 år tilbake i tid. Vi må se for oss at vi står på en øy med mose, lyng, krekling, vier, einer og kanskje noen vindblåste bjørketrær, midt inne i en skjærgård, med vann på alle kanter. Den sparsomme vegetasjonen den gangen var nok ikke ulik den som vokser på forblåste øyer på Sørlandet i dag.
I sør skimter vi en kano som er på vei mot boplassen med dagens fangst. Vi kan bare håpe at de har hatt hellet med seg. I beste fall har de fanget en diger hvalross som gir mat i lang tid framover. Men småhval, sel, nise og fisk gjør også nytten. På boplassen venter flokken. Der har de benyttet tiden til å samle skjell og kanskje noen urter for å sette ekstra smak på maten. Det samme kan de ha oppnådd ved å koke fisken eller kjøttet i saltvann.
Å finne de gamle boplassene blir verre. Fra toppen og nordover er det riktignok en sti, men merkingen er så som så. Men lykken står den kjekke bi. To damer som er på sopptur, ser at vi famler med å finne veien. «Er dere på vei til boplassen?» Jo da, vi var da det, og undere over alle undere, midt inne i denne skogen, helt tilfeldig på en fredag formiddag, presenterer den yngste av dem seg som barnebarnet til Oddmund Schie, mannen som eide området og tipset det arkeologiske miljøet om at det var funnet pilspisser i en myr på Høgnipen.
I enda større detalj er historien slik at Jens Hysestad, som bodde i nærheten, helt fra han var guttunge hadde samlet en mengde «biter» av flint. Disse hadde han funnet i skogen og lagt i en kasse. Schie hadde fått med seg dette og fattet interesse for arkeologi. Så da han begynte å grøfte for å plante skog på eiendommen sin, skjønte han med en gang at de litt spesielle steinene som lå i jorda var flintredskaper. Veien til den arkeologiske ekspertisen var kort. Ikke lenge etter var utgravningene i gang.
Historien gir også svaret på hvordan det er mulig å finne flint bearbeidet av mennesker inne i denne tette myr- og skogbunnen. I utgangspunktet må det jo være verre enn å finne nåla i høystakken. Forklaringen er at folk som tidligere jobbet i skogen hadde enkle redskaper når det var en jobb å gjøre. De kunne med egne øyne se hva som kom opp av jorda. «Fremmedlegemer» fattet umiddelbar interesse. I dag vil ikke det samme kunne skje. Med tunge maskiner som gjør jobben, vil ingen kunne få øye på bittesmå, uanselige flintbiter. Vi kan bare drømme om hvilke arkeologiske godbiter som skyfles inn i uvitenheten.
Med en god veibeskrivelse gitt av de to eldre damene, finner vi boplassen. Den ligger langs en sti som kommer og går. Vel framme er det litt trist å oppdage at den tidligere så stolte informasjonsplakaten har sett atskillig bedre dager. Kompliment til de som satte den opp. Bare så synd at vedlikehold ikke har samme status som å bygge. Det er tydelig at ingen har tatt ansvar. Jeg tviler på at det finnes et historielag i Østfold …
På plakaten står det at de bygde enkle hytter for å «skjule seg fra trekken fra innlandsisen de kunne skimte i nord». Men dette er nok ikke riktig. Informasjonen er foreldet. Ifølge kvartærgeologene var innlandsisen smeltet langt tilbake for 9 600 år siden. De kunne ikke se verken til Jotunheimen eller Rondane der de siste isrestene lå.
Vi setter oss på svaberget, ser ut over skogen og tenker at her var det i eldre steinalder en lun bukt, kanskje en liten sandstrand der unger lekte, et bål der noen grillet dagens hovedmåltid, mens det lenger inn på land stod noen telt trukket med selskinn, der voksne og barn kunne søke inn om kvelden og få ly mot vind og kulde.
Boplassene antas å ha ligget i strandkanten. «Alt» tyder på at de ble benyttet for 9 600 år siden, og var de eldste her i landet da de ble funnet.
Mer enn 600 redskaper og avslag fra bearbeiding av flint har blitt gravd fram. Et par gamle ildsteder er også påvist. Arkeologene tror nå at boplassene på Høgnipen kun var i bruk gjennom kortere tidsrom. De var ikke permanente. Kanskje kan det være tale om leirplasser for jegere som dro langt av gårde for å jakte på rein, sel og hval? Og at familiene bodde lenger sør?
Kom fra Danmark
Flint finnes som kjent ikke her i landet. Johansens første meritt var å løse gåten om hvordan norske steinaldermennesker fikk tak i dette særdeles viktige råstoffet som de brukte for å lage redskaper og våpen. Svaret var at steinene kom drivende opp Kattegat fastfrosset i isflak. Kilden var sorte, tynne lag av flint i hvite, tykke lag med kritt på Sjælland. At det i steinalderen også kan ha blitt handlet med flint gjennom «oversjøisk» trafikk, er en annen og omdiskutert sak.
Siden boplassene lå på en øy, sier det seg selv at steinaldermenneskene hadde båter. Fra Danmark er stokkebåter kjent (kanoer), og fra Grønland vet vi hvordan urfolk i kalde strøk bygger kanoer og kajakker trukket med selskinn.
Rekonstruksjoner av innlandsisen utbredelse for 10 000 år siden, viser at steinaldermenneskene på Høgnipen slett ikke var «istidsmennesker». Isen lå langt inne i landet. Og siden klimaet den gangen var omtrent som i dag, er det lite sannsynlig at de jaktet på rein. Den hadde trukket oppi det kalde fjellet. Jakttrofeene for datidenes «østfoldinger» var nok derfor elg, urokse, kronhjort og villsvin.
Vi går tilbake til bilen og sier oss fornøyd med dagens jakt. Vi fant steinalderen. Like fornøyd er ikke elgjegerne vi møter på vår vei. De drar tomhendt hjem. Slik steinalderjegerne nok også gjorde mang en gang.
En selvlært arkeolog
Erling Johansen (1919-2000) var utdannet rørlegger, men innenfor arkeologi var han selvlært. Like fullt gjorde han en strålende karriere som langt overgikk de fleste av de velutdannede kollegaene hans[1].
Det er oppdagelsene på Høgnipen nord for Sarpsborg i Østfold på 1960-tallet som Johansen vil bli husket for. Han ledet da utgravningen av tre boplasser i 160 meters høyde. Med et havnivå som var 40 meter lavere enn i dag, var Høgnipen en øy, én av mange i den skjærgården som på grunn av landhevning har endt opp som fastland. Mellom holmene og øyene var det formodentlig nok av fisk og sel til å mette mange mennesker.
Historien og landskapet, eller rettere sagt landskapet og historien, hører uløselig sammen.
Erling Johansen
Faktaboks 17: Fosna-Hensbackakulturen
[1] I 1951 utnevnt til statsstipendiat tilknyttet Universitetets Oldsaksamling. Han var medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi, æresdoktor ved Universitetet i Bergen, ridder av St. Olavs Orden, mottager av Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning (1971), mottager av Wilsemedaljen (1985) og bestyrer på Universitetet i Oslos arkeologiske stasjon på Isegran i Fredrikstad i over 25 år.