De globale utslippene av CO2 fortsetter å stige, men det er tegn til håp.
Under World CCUS Conference i Bergen i september fremhevet NTNU-professor Philip Ringrose at Kina i 2024 for første gang økte kraftproduksjonen samtidig som utslippene sank.
– Det ser ut som Kina har nådd en utslippstopp, sa han, og antydet at globale utslipp kan begynne å synke fra 2026.
Ringrose advarte likevel at dagens globale tiltak for å redusere utslippene ikke er tilstrekkelig med hensyn på vippepunkter i klimasystemet og nullutslippsmålene. Fangst og lagring av CO2 (CCS) er derfor et nøkkelverktøy.
Teknologien kan ifølge Det internasjonale energibyråets (IEA) bærekraftscenario stå for 14 prosent av globale utslippsreduksjoner innen 2050, men krever en massiv oppskalering fra dagens omtrent 50 millioner tonn CO2 til 7 – 8 milliarder tonn årlig – mer enn en 100-dobling.
Ringrose pekte på lagringskapasitet som en styrke:
– Vi har enorme sedimentbassenger langs kontinentalmarginene. Innen 2050 trenger vi 12 000 CCS-brønner i drift. Det er ikke så mange, da vi årlig borer vi mer enn 50 000 olje- og gassbrønner globalt.
Han trakk fram Norges Langskip-prosjekt som et bevis på at CCS fungerer og har momentum, men understreket at utviklingen av nye prosjekter må akselerere.
Et vendepunkt
Tidligere i år la DNV frem rapporten Energy Transition Outlook – CCS to 2050, der de analyserer dagens status og fremtidsutsikter for karbonhåndtering.
Prajeev Rasiah, Executive Vice President & Regional Director for Northern Europe i DNV, presenterte rapportens funn og understreket at CCS står ved et vendepunkt.
Sertifiserings- og rådgivningsselskapet forventer sterk vekst i CCS-kapasitet, særlig i Nord-Amerika og Europa, som vil fange henholdsvis 26 og 31 prosent av utslippene i 2050. I Europa alene ble 1 million tonn CO2 fanget i 2024, med anslag på 180 millioner tonn i 2040 og 340 millioner tonn i 2050.
– Prosjektporteføljen for CCS har aldri vært sterkere, myndighetene setter politiske mål og bedrifter forplikter seg stadig mer, sa Rasiah.
Den globale, operasjonelle kapasiteten for fangst og lagring av CO2 var 62 millioner tonn i 2024, og ventes å firedobles til 270 millioner tonn i 2030.
Liten del av løsningen
DNV anslår at 50 prosent av verdens energibehov vil dekkes av fornybare kilder i 2050. Resten vil dekkes av fossile energikilder.
– CCS er essensielt for å håndtere utslipp fra fossil energi og sektorer der det er vanskelig å kutte utslipp, som sement, stål og maritim industri. Teknologien er ikke et substitutt for fornybar energi, men komplementært.
Rapporten gjør det imidlertid klart at CCS ikke kan regnes som en enestående løsning for verdens utslippsutfordringer.
– I 2050 spår vi at den globale CCS-kapasiteten har vokst til 1,3 milliarder tonn CO2 per år, tilsvarende 6 prosent av utslippene.
Dette står i stor kontrast til DNVs 1,5 °C-scenario, som krever hele 8 milliarder tonn årlig fangst- og lagringskapasitet i 2050.
Rasiah pekte på høye kostnader, tekniske utfordringer ved skalering og introduksjon til nye sektorer som barrierer.
– Regulering og politikk er de største hindringene. Tidligere prosjekter har feilet på grunn av usikre rammeverk og skiftende prioriteringer. Dette krever samarbeid mellom industri og myndigheter, sa han, og la til at også offentlig aksept er avgjørende.
Regionale forskjeller forklarer noe av gapet. Mens Europa og Nord-Amerika vil fange betydelige andeler av egne utslipp i 2050, forventes kun 3 prosent i Kina og 1 prosent i India.
Kina sikter mot utslippstopp i 2030 og karbonnøytralitet i 2060, mens India har mål om nullutslipp i 2070.
Norges unike posisjon
Det kommer ikke som noen overraskelse at Norge er blant landene omtales mest i rapporten. Norge har lang erfaring med injeksjon av CO2 på norsk sokkel (Sleipner siden 1996 og Snøhvit siden 2008). Gjennom statens satsning på å utvikle en full verdikjede for CCS (Langskip), har Norge nylig startet kommersiell drift.
Northern Lights’ terminal for mottak av CO2 i Øygarden stod ferdig allerede i fjor høst, og nylig ble de første volumene mottatt fra Heidelbergs sementanlegg i Brevik og injisert i Aurora-lageret på sokkelen.
Andre faktorer som gjør Norge ideelt posisjonert til å bli Nord-Europas CO2-lager er den store lagringskapasiteten i egnede akviferer på norsk sokkel, et støttende og godt etablert politisk rammeverk med flere gjennomførte lisensrunder og tiår med relevant offshoreerfaring.
Den globale veksten i CCS har i stor grad vært politikkdrevet, med sterke insentiver som subsidier, skattefordeler og statlig finansiert infrastruktur. DNV forventer at kostnadene kan reduseres med 40 prosent innen 2050 som følge av teknologiforbedringer og stordriftsfordeler, og at CCS blir mer kommersielt fremover.
Tegn på kommersiell levedyktighet ser vi allerede i Norge. Northern Lights-partnerne Equinor, Shell og TotalEnergies besluttet denne våren å investere 7,5 milliarder kroner i fase 2-utvidelsen, noe som signaliserer at de ser muligheten for at CCS kan bli en lønnsom forretning.