Paneldebatten under World CCUS Conference i Bergen i september satte søkelyset på storskala karbonfangst og -lagring (CCS) og hvordan det kan skaleres gjennom internasjonalt samarbeid, teknologisk utvikling og politiske rammeverk.
Blant de inviterte var Tim Heijn, administrerende direktør i Northern Lights, et partnerskap som nå har startet kommersiell transport og lagring av CO2. Han understreket viktigheten av å bevise teknologisk og operasjonell pålitelighet for å vinne samfunnets tillit og tiltrekke flere aktører til markedet.
Partnerskapet har så langt sikret avtaler med fem kunder i fire land, og Heijn fremhevet at Northern Lights’ suksess avhenger av å bygge et fleksibelt nettverk som balanserer tilbud og etterspørsel for å forbedre kostnadseffektiviteten.
Thierry Grauwels, EU-direktør i Carbon Capture and Storage Association, pekte på behovet for samarbeid på tvers av landegrenser, spesielt i Europa, der utslipperne i stor grad befinner seg på kontinentet, mens lagrene ligger i Nordsjøen.
Grauwels understreket også viktigheten av å balansere fangst- og lagringsprosjektene:
– Tid er penger, og usynkroniserte deler av verdikjeden gir mindre kostnadseffektive løsninger. Optimalisering av infrastruktur kan redusere kostnadene for transport og lagring med 2,5 mrd. euro årlig.
Northern Lights illustrerer dette: Transport- og lagerløsningen stod klart allerede i fjor høst, men de første volumene av CO2 ble ikke levert før i august 2025 – 11 måneder senere.
Disse volumene fra Heidelberg Materials sementanlegg i Brevik dekker knapt en tredjedel av Northern Lights nåværende kapasitet, men det er ventet at også Yara i Nederland og Ørsted i Danmark vil begynne å levere CO2 fra neste år.
Klyngeløsninger for mindre utslipp
Cathrine Ringstad, seniorrådgiver for CCS i Bellona, ledet samtalen inn på Norges landbaserte industri, som slipper ut 7 – 11 millioner tonn CO2 årlig.
Hun uttrykte bekymring for at fokuset på internasjonale utslippskilder har overskygget lokale utfordringer:
– Det virker som om den norske regjeringen, etter å være så fornøyd med å etablere Langskip, glemte de norske utslippene og hvordan vi kan dekarbonisere dem.
Bellona jobber for klyngesamarbeid der mindre, norske utslippskilder i for eksempel industriparker kan dele transportinfrastruktur for å redusere kostnader.
Ringstad understreket behovet for risikodeling:
– Når én del av verdikjeden er klar, men en annen ikke er det, må vi ha risikoreduserende tiltak for å støtte private investeringer.
Hun etterlyste også høyere CO2-prising, da dagens klimakvotepriser er for lave til å drive investeringer.
Pisk, gulrot og frivillighet
Tip Meckel, forskningsprofessor ved Gulf Coast Carbon Center, ga panelsamtalen det amerikanske perspektivet og pekte også på en ubalanse mellom fangst- og lagringsprosjekter:
– Vi har plenty med lagringsplass, men ikke nok volumer av CO2 som fanges.
På begge sider av Atlanterhavet har CCS-prosjekter sterkt momentum, drevet av «tidlig innsats blant rike land», ifølge en DNV-rapport om fremtidsutsiktene for CCS.
Rapporten spår at Nord-Amerika og Europa vil kunne fange og lagre henholdsvis 26 og 31 prosent av egne utslipp i 2050 – mot kun 6 prosent globalt.
I USA har lang erfaring med CO2-injeksjon for økt oljeutvinning (EOR) bygget en kunnskapsbase. I Europa har Norge blant annet samlet årelang erfaring gjennom reinjisering av CO2 ved Sleipner og Snøhvit.
Europa kombinerer «pisk og gulrot» gjennom henholdsvis priser på CO2-utslipp (EUs klimakvotesystem) og karbonkontrakter som sikrer minimumspriser og garanterer stabile inntekter for CCS-prosjekter. I USA satser man på «gulrot» med gode skatteinsentiver for industriell og direkte luftfangst.
I tillegg har USA et frivillig karbonmarked der store selskaper som Microsoft og Amazon kjøper seg karbonnøytralitet og således styrker egen merkevare.
Prosjekter i Europa og Nord-Amerika viser at CCS er gjennomførbart, men oppskalering krever handling, internasjonalt samarbeid og en kombinasjon av økte karbonpriser og lavere kostnader. Flere understreket viktigheten av at kapasiteten for lagring og fangst bygges i parallell, der fangstprosjektene per i dag ligger noe bakpå og utgjør de største kostnadene i verdikjeden.