Kritt er dritt (?)

Da vi for en tid tilbake skulle jobbe opp et krittprospekt ute i Mørebassenget, var det at vår dyktige pakistanske kollega Amer som – på gebrokkent norsk – tørt uttalte at «kritt er dritt».

Nå er det selvsagt urettferdig, ja, nesten ufint, å stemple en hel periode i Jordas historie på denne måten, en periode da Tyrannosaurus dominerte, blomsterplantene utviklet seg, og fuglene radierte. Og i petroleumssammenheng er jo tross alt Ekofisk-reservoaret av kritt alder, og Cara i Nordsjøen med sandsteiner fra nedre kritt var et av de mest lovende funnene i 2016, mens sandsteinene i Ormen Lange-feltet vaker mellom maastrichtian til paleocen-alder.

Det er likevel mange tørre brønner som er boret med kritt «target», og som har fått geologer som meg til å velge gode, gamle trygge jura – som er bortimot en garantist for sand. Men det min pakistanske venn tenkte på var nok den bedrøvelige historien til kritt på midtnorsk sokkel, og i nærheten av det prospektet vi jobbet med var det boret et snes brønner med target i kritt med ubetydelige mengder sand. Rett og slett nitrist. Derfor gikk jeg i gang med en liten undersøkelse – bare for å sjekke sannhetsgehalten i utsagnet om «dritt kritt».

Letebrønn etter letebrønn fra kvadrant 64 og videre nordover (Ormen Lange ikke tatt med) ble saumfart. Konklusjonen var at omtrent 75 brønner hadde kritt som target. Om lag 35 av dem hadde kritt som hoved-target, mens resten hadde kritt som sekundær-target. Per i dag er 3 funn kommersielle: Aasta Hansteen og Marulk, mens PUD ble innlevert på Ærfuglformasjonen i Skarvfeltet i 2018.

Antallet tørre og ikke-kommersielle brønner er overveldende: Helland Hansen, Midtnattsol, Hvitveis, Havsule og Edvarda, for å nevne noen. Da vi jobbet med vårt prospekt ute i Mørebassenget var det å finne reservoarsandsteiner problemet. Andre steder er det felle/migrasjon som har feilet. Ta for eksempel brønnen som ble boret på prospektet med det betegnende og forutseende navnet Sahara. Her var det godt med sand i Lysingformasjonen, men brønnen var tørr.

Vi kan med andre ord notere en særdeles lav funnrate for krittlagrekken, og med denne vissheten i bakhodet var jeg kategorisk motvillig til å jobbe med ethvert kritt-prospekt. Særlig hvis det manglet noe som kunne likne på geofysisk støtte – og aller helst dybdekonsistent anomali – selv om dette er kanskje for mye å be om.

Av og til får man en faglig oppvåkning. Sist jeg fikk en aha-opplevelse var i Velfjord, ikke langt fra Brønnøysund, nærmere bestemt Engavatnet. Jan Odvar Nielsen, en lokal ildsjel og grotteforsker, hadde tipset meg om at en innsjø – etter en langvarig periode uten nedbør – var på vei til å forsvinne ned i de mange karsthulene.

Sjelden har jeg sett, da med en sedimentologs øyne, et heftigere eksempel på tvungen regresjon. I løpet av seks–syv dager hadde 55 millioner liter med vann forsvunnet ned i et stort, gapende hull som nå lå blottet på bunnen av innsjøen. Spektakulært og fascinerende, for tenk, innsjøen var borte, og svart, klebrig leiraktig gytje var avleiret på bunnen. Men midt ute i den tidligere innsjøen rant en tynn liten bekk som forsvant ned i et dypt hull. I bekken fant vi godt sortert, medium til grov sand, et perfekt reservoar hvis skalaene hadde vært større. Om det kan kalles håp, vet jeg ikke, men det viser at selv i det mest mistrøstige basseng, der nesten kun leire er påtruffet, er det håp om sand.

Det gjenstår derfor å se om «kritt er dritt» også vil være en ledetråd i fremtiden.

Reidar Müller
G&G Resources