Kulturhistorie ytterst i havgapet

Forklaring til bildet over: Bildet er tatt fra fjelltoppen Håheia, lokalt kalt Håen, og hit kommer turister fra store deler av verden for å ta «dette bildet» som de har sett på Instagram. Måstadfjellet dominerer, og på undersiden lå den nå fraflyttede bygda Måstad. For rundt 100 år siden bodde det 150 mennesker på dette værharde stedet, men etter andre verdenskrig begynte fraflytningen. De siste dro i 1974. Turister som våger seg ned, vil finne rester etter bosetningen. Legg merke til skredmassene ved foten av fjellet som har rast ut over strandflaten. Foto: Ola Torstensen

Denne saken ble først publisert i GEO 03/20.

Værøy ligger ytterst i Lofoten, mellom Lofotodden og Røst, og med Røsthavet og Moskenesstrømmen som nærmeste naboer.

Helt sør på øya ligger fuglefangergrenda Måstad, kjent gjennom både TV programmer og bøker. Den som har gjort øya mest kjent er nok likevel Pål Espolin Johnson med boken «Alt for Norge».

Som overalt ellers langs kysten var det fisken og nærheten til de gode fiskeplassene som utgjorde grunnlaget for bosettingen. Men Måstad hadde noe i tillegg som gjorde at de som bodde her ble betraktet som mer velstående enn de fleste. De hadde nemlig fjellet som var viktig slåttmark og beiteområde for sau, og hekkeområde for titusenvis av sjøfugl som de kunne høste fugl, egg og dun fra.

Historiene om Måstad er mange. Blant annet fortelles det om en Kong Mår som bodde der. Han hadde så mange utgangersauer at når de første var kommet ned i samlergrinda ved gården, var de siste ikke kommet til syne på fjellkammen, 300 meter over bygda.

Det er de 400-450 meter høye fjellene som dominerer Værøy, og ser vi nærmere etter utgjør fjelltoppene smale sletter, kjent som den paleiske flaten, og også her beitet sauene.

Berggrunnen på Værøy består av forskjellige typer gneiser med alder fra 1000 til 1800 millioner år. Tektonisk er øya delt inn i tre blokker som er skjøvet over hverandre fra sørvest mot nordøst. Geolog W. L. Griffin skriver i bygdeboka at de lagdelte gneisene i Måstadfjellet var viktig for at fuglene kunne hekke her.

Som ellers på Værøy består også Måstad av flate områder 5-10 meter over havet. Dette er usortert morenemateriale delvis bearbeidet av havet, og utgjør en del av strandflaten. De flate områdene fortsetter som «støvelhav» mot nord og vest for Værøy, og stopper ikke før man nærmer seg Moskenesstrømmen.

Hvis du går ned Håen vil du mot øst få flott utsikt rett ned til en av Lofotens flotteste sandstrender, Sanden (Puinn Sanden), der det finnes to kysthuler, den ene med 3000 år gamle hulemalerier.

Puinn Sanden og kysthule. Foto: Ola Torstensen

Puinn Sanden mot Håen. Foto: Ola Torstensen

Kysthulen. Foto: Ola Torstensen

Halvveis ned Håen vil du treffe på et «ørnhus». Dette er ikke et hus til ørnen, men et skjulested der ørnefangere fanget ørn med hendene. Ørnhus er ca. 1,5 meter i alle retninger, og bygd av flate steinheller med en liten åpning på toppen der man kunne krype ned. Havørn og kongeørn var rovfugler som var en fare særlig for sau og lam. På det meste ble det fanget 252 ørn på en sesong. I 1968 ble ørnen fredet. Nå har ørnebestanden igjen vokst seg stor, kanskje for stor vil noen mene.

Fra Håheia ser vi også den gamle veien (midt på bildet under) som går fra Måstad til Nordland (nordsiden av Værøy). Den er bygd av skredmasser eller stein som ble sprengt ut av fjellet der det var ekstra bratt. Arbeidet ble avsluttet i 1940-årene da folk begynte å flytte fra Måstad til kommunesentret Sørland der havneforholdene var mye bedre.

Lundehunden er en av verdens sjeldneste hunderaser, og kom opprinnelig fra Måstad. Lundehunden ble brukt til fangst av lundefugl fordi den hadde spesielle egenskaper som gjorde det mulig å krype inn i stein- og jordhuler for å hente lunde. Dette er beskrevet i mange bøker og TV program.