Mennesker i fjellet gjennom 10 000 år

Når dagens mennesker drar til fjells, er det i stor grad for å oppleve noe, mosjonere eller nyte naturen. Våre forfedre derimot, dro til fjells for å overleve.

Vi har tidligere (GEO 02/2013) fortalt om menneskets ankomst til Norge etter siste istid for om lag 10 000 år siden. Våre tidligste forfedre kom populært sagt ”i hælene” på reinen, som de gjennom 40 000 år hadde gjort seg avhengige av langs iskanten i det nåværende Nord-Europa.

Gjennom hele steinalderen var reinen en hovedressurs som menneskene ikke bare fikk mat fra, men også utstyr og redskaper av forskjellige slag. Fra hovedboplassene langs kysten dro de fjells for å jakte på reinen, med pil og bue og med dyregraver. Dette tradisjonelle, nomadiske livsmønsteret besto gjennom flere tusen år, men mot slutten av steinalderen, for om lag 5000 år siden, begynte også primitivt jordbruk og husdyrhold å gjøre seg gjeldende. Dette livsmønsteret tiltok så i styrke og omfang fremover mot bronsealderen (1500 – 500 f.Kr.).

Jordbruk for 4000 år siden

I den østlige delen av Dovrefjell er det funnet eldgamle jordbruksredskaper, en steinhakke til jordbearbeiding og en såkalt ”båtøks” av stein, som kan være fra et par tusen år f.Kr. Disse funnene viser at det allerede for om lag 4000 år siden var noen som forsøkte å dyrke noe i fjellet. Vi skal da imidlertid huske at dette var i den klimatisk varme perioden som oppsto ved overgangen til bronsealderen, da temperaturen gjorde det forholdsvis gunstig å drive jordbruk til fjells.

Skoggrensen lå, før det ble kaldere igjen, omtrent 300 meter høyere enn i dag, og våre høyfjellsvidder, som Hardangervidda og Dovrefjell, var skogkledte gjennom store deler av denne perioden. Den eldste bruken av fjellet i forbindelse med husdyrhold kan stamme fra denne tiden.

Ifølge arkeologer kan de gamle jordbruksredskapene være spor etter dyrking i forbindelse med et husdyrhold der man drev dyrene til fjells om sommeren for å utnytte beitene. Kanskje var dette begynnelsen til den senere så omfattende seterdriften. Den eldste skriftlige kilden vi har om denne bruken av fjellet stammer for øvrig fra den greske oppdageren Pytheas, som omkring 325 f.Kr. seilte nordover fra den greske kolonien Messalia (dagens franske Marseille). Han kom til et land som han kalte Thule og som må ha vært Norge. Høyst sannsynlig kom han til helgelandskysten, for han beskriver midnattsolen og forteller at han i Thule møtte et jordbruksfolk som han overvintret hos.

Det milde klimaet gjorde det mulig med bosetting langt oppover dalene og kan hende også i områder som i dag er snaufjell. Flere gravfunn i fjellet fra jernalderen kan tyde på det, blant annet fordi det på den tiden var vanlig å gravlegge de døde like ved der de bodde. Det er i hvert fall mye som tyder på at menneskene som etter hvert dannet bygdene omkring fjellet ikke bare dro til fjells for å drive jakt og fangst, men tidlig også tok til å utnytte dalene innover og oppover mot selve høyfjellet til beite, slått og altså setring.

Store fangstanlegg

Samtidig fortsatte imidlertid også fangsten av og utnyttelsen av reinen gjennom både bronsealder, jernalder, vikingtid og langt inn middelalderen. I flere av fjellområdene ble det etter hvert bygget store fangstanlegg som tyder på en nærmest industriell fangst. På Hardangervidda er det funnet mer enn 2000 fangstgraver, i Rondane 1291 og på Dovrefjell, mellom elva Hondyrju ved Fokstua i sør og nordover til Kongsvoll, ligger det 1222 stykker i et sammenhengende anlegg.

En så omfattende fangst som dette forteller om, i forbindelse med reinens trekk vår og høst, må ha krevet mye folk. Dyrene skulle ikke bare slaktes. Både kjøtt, skinn og gevirer skulle også tas vare på og fraktes ned fra fjellet, og de som deltok må ha hatt tak over hodet. Kanskje ble dette ordnet med telt, men kanskje bodde de, i hvert fall noen, også på setre og fjellgårder. Dette vet vi så langt ikke så mye om, men ytterligere arkeologiske undersøkelser i fremtiden kan muligens gi oss svar.

Uten at det her er anledning til å gå nærmere inn på det, må det i denne forbindelsen i det minste nevnes at det fra 1500-tallet også har foregått en utvikling av tamreindrift. Foruten i Nord-Norge, er det også i vår tid tamrein flere steder i Sør-Norge og bosetninger av sør-samer fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør.

 Falkefangst

I tillegg til reinen drev våre forfedre selvsagt også drevet jakt og fangst på annet slags vilt, ryper ikke minst. En helt spesiell fangst var falkefangsten som ble drevet fra vikingtiden og frem til 1700-tallet. Mange navn i fjellet, som for eksempel Falkfangerhøa og Falkvola, forteller om denne virksomheten som er omtalt en rekke ganger i sagaene.

Fangsten omfattet både jaktfalk og vandrefalk, og av Magnus Lagabøters landslov fremgår det at falkene var av høy verdi: ”Alle hønsehauker og alle falker som hekker i fjellene, dem eier jorddrotten (det vil si grunneieren, forf. anm.). Men vil han selge falker, da skal han først tilby kongen dem før andre menn.”

Helt fra de eldste tider har folk altså utnyttet fjellet til jakt, fangst og sikkert også fiske. Dernest dro folk til fjells i forbindelse med seterdrift og slått, men fra langt tilbake i tiden har folk også vært nødt til å krysse fjellet i forskjellige slags ærend. Etter hvert som samfunnet tok form var det i tillegg til jegere og fangstmenn både konger og hærmenn, sendebud, embedsmenn, handelsfolk, pilegrimer og etter hvert som vi nærmer oss vår egen tid også vitenskapsmenn, forfattere og andre slags kunstnere.

Innimellom alle disse var det helt sikkert også noen på livets skyggeside – fredløse og fanter – foruten ganske vanlige folk, på jakt etter arbeid eller kanskje også en kone på den andre siden av fjellet.

Pilegrimsvandringene

Pilegrimsvandringene var en spesiell form for ferdsel som foregikk fra tiden etter slaget på Stiklestad og til reformasjonen i 1536.

Pilegrimene var troende som ville til Nidaros for å be, syke og handikappede som håpet å bli befridd fra sine plager og folk som ønsket å gjøre bot for synder de hadde begått. De kunne komme hele året, men naturlig nok først og fremst om sommeren. Ikke bare fordi det da var lettest å ta seg frem, men fordi høydepunktene for en pilegrim til Nidaros, var å få delta i Ólafsvaka (etter hvert språklig forkortet til Olsok) natten til kongens dødsdag 29. juli og i messen i Kristkirken denne dagen.

Pilegrimene kom fra flere kanter og hadde flere veier å velge mellom, men veien gjennom Gudbrandsdalen og over Dovrefjell var utvilsomt den mest brukte. Samtidig var dette også den barskeste fordi man her måtte over lange strekninger med nakent høyfjell, som selv sommers dag kunne være livsfarlig om været var dårlig.

På 1990-tallet gjennomførte Miljøverndepartementet et prosjekt som gikk ut på å reetablere noen av de gamle pilegrimsledene. Prosjektets formål var ”å ta i bruk historiske veier og stimulere til friluftsaktivitet der natur- og kulturopplevelser forenes” – kort sagt å fremme og forene interessene for friluftsliv, natur og kultur. Leden fra Oslo gjennom Gudbrandsdalen og over Dovrefjell ble ferdig til Trondheims 1000-års jubileum i 1997, og både denne og andre pilegrimsleder som siden er kommet til, utgjør nå et stinett på til sammen ca. 2000 kilometer gjennom 45 kommuner.

Nytt syn på fjellnaturen

Selv om de slett ikke var på vandring for å mosjonere eller nyte naturen, var pilegrimene på sett og vis de første fotturistene.

Interessen for naturen i vår forstand oppsto imidlertid ikke før i siste halvdel av 1700-tallet. Sommeren 1749 reiste biskop Erik Pontoppidan over Filefjell, og selv om han rett nok beskrev turen som farefull og strabasiøs, hadde han også syn for at fjellet faktisk var vakkert. ”Men Egnens egen Skjønhed kan knapt være større,” skrev han om landskapet ved Voss.

Det var likevel først under nasjonalromantikken etter 1814 at friluftslivet, slik vi kjenner det, tok til å vokse frem. Landskapsmalere, diktere, komponister, eventyrfortellere, folkeminnegranskere, botanikere og andre vitenskapsmenn oppsøkte i embeds medfør fjellet og beskrev og lovpriste hver på sin måte naturen der og folkelivet i fjellbygdene. I deres kjølvann fulgte ungdommen, og det ble etter hvert behov for organisasjoner som kunne ta hånd om trafikken og utvikle den videre som et tilbud for folk flest.

Hvordan skal fjellet brukes?

I 1868 ble Den Norske Turistforening stiftet som starten på en utvikling som 145 år senere omfatter 57 medlemsforeninger med 245 000 medlemmer, 480 hytter og 20 000 kilometer merkede ruter over hele landet. Parallelt er det også bygget et stort antall private hytter i og omkring fjellet, slik at fjellet i vår tid er en av de viktigste arenaer for friluftsliv, mosjon og naturopplevelser av forskjellig slag.

Fjellvandring til fots og på ski er i dag nærmest en motesak, men samtidig er også nye former for utfoldelse i fjellet på vei inn, blant annet i form av rafting, toppturer, kiting og bruk av snøscooter. Ikke minst det siste har skapt debatt om bruken av fjellet, om hva som er forstyrrende for både folk og dyreliv.

Om grunnlaget for denne debatten, 10 000 år etter at mennesket kom til Norge, skriver professor Sigmund Hågvar følgende i boken ”Norsk naturarv”: ”Mange søker til mest mulig urørt natur for å få villmarksfølelsen og det tidløse ’under huden’. Her er man i nærkontakt med det ekte og det opprinnelige; slik så Norge ut før mennesket grep inn. Vi nyter stillheten og avstanden til den daglige travelheten og får kanskje et nytt perspektiv på hva som er viktig og utviktig. Vi fanges av naturens skjønnhet eller dramatikk, og gleder oss over dyre- og planteliv. De siste villmarker gir også et gløtt inn i ’våre forfedres landskap’ og den virkeligheten de levde og overlevde i. For mange gir dette uvurderlige åndelige eller religiøst pregede opplevelser. Tenk bare på begrepet ’naturkatedral’!”

Skrevet av Karl H. Brox