Mineraler fra havbunnen: Miljøbevegelsen krisemaksimerer

«Gruvedrift» på havbunnen gir egentlig et feil bilde. Uttaket er planlagt å skje med beltegående maskiner som suger opp potetlignende klumper med mineraler (noduler) til et skip, eller har verktøy foran som kan ta løs stein eller skrape av mineraler fra fjellet.

Vi skiller altså mellom tre typer forekomster: Manganskorper som skrapes av, steinrøyser (sulfider) rundt (fossile) varme kilder og den tredje (som vi ikke har i Norge) er metallholdige klumper (polymetalliske noduler) som ligger strødd på flat havbunn. Alle tre finner vi i svært dype, bekmørke havområder.

Kan mineraluttak på havbunnen skape en katastrofe?

I Norge har vi nå hatt en prosess og debatt om mineraluttak fra dyphavet sørvestover fra Svalbard. Regjeringen har i våres konkludert med at de vil åpne for mineralvirksomhet på deler av kontinentalsokkelen, og saken er nå til behandling i Stortinget.

Vi vet lite om disse havområdene, men selv om vi vet lite om enkeltområder, så vet vi mye om helheten. I denne debatten har særlig de førende i miljøbevegelsen klart å skape et inntrykk av at vi nesten ikke vet noen ting, og at dette blir katastrofe for klima, fiskeproduksjon og sjeldne arter.

Dette er bl.a. basert på en helt feil oppfatning av mulig omfang og en utrolig manglende empati for rovdrift på mennesker og på regnskog, som er alternativet for mineralutvinning.

Helvete i Kongo

Et eksempel på gruvedrift på land finner vi i DR Kongo som leverer nærmere 75 prosent av verdens forbruk av et av de viktigste metallene for batterier, kobolt.  I Kongo brukes det barnearbeidere og det er mye vold, ikke minst der det er et stort innslag av «håndverks-gruvearbeidere». Disse driver for seg selv uten sikkerhetsutstyr. Deres «gruver» kan ha en diameter på én meter og som stiger brukes en enkel stokk. Rasfaren er enorm, støvplagen likeså. Omfanget av dette er betydelig og synes på Kongos eksportstatistikk.

Også ordinær gruvedrift medfører ofte betydelige problemer for de som jobber i gruvene med lungesykdommer og eksponering for tungmetaller og kjemikalier.

Gruvedriften kan være gigantiske hull i bakken, såkalt åpne dagbrudd, og fjellet som tas ut må knuses for å hente ut mineralene eller metallene. Dette fordi de som oftest bare utgjør noen få prosent, eller promille, av malmen. Dette skaper enorme menger avgangsmasser som har avrenning av kjemikalier tungmetaller.

I tillegg til at gruvedriften på land altså er svært plasskrevende og ofte okkuperer viktige miljøer som regnskog, kan gruvedrift ha et enormt vannbehov som etter bruk medfører forurensning til elver og vannforsyning.

Mineralproduksjon blir stadig viktigere, men skjer i ganske få land

Det er et geopolitisk problem at noen få land har så store andeler av mineralproduksjonen. Det alene øker behovet for mineraluttak i norske farvann. Kina har allerede stoppet eksporten av to sjeldne metaller. EU og Det internasjonale energibyrået (IEA) er svært opptatt av dette, og figuren under viser situasjonen for batterier til elektriske biler.

Situasjonen er dessuten verre enn det statistikken for land viser: I Kongo eier kinesiske selskaper 14 av 15 gruver. Følgelig hjelper det ikke om det globalt utvinnes tilstrekkelige mengder av et sentralt mineral eller metall, hvis det er i feil hender.

Problemene på land som vi ikke har i vann

Det Internasjonale energibyrået (IEA) har i en artikkel summert opp «styringsrelaterte risikoer» globalt i følgende figur:

Det er helt klart at de seks øverste linjene i figuren ovenfor ikke er relevante for mineralutvinning på havbunnen i norsk sammenheng, selv om vi alltid må være på vakt mot korrupsjon.

Helvete i dyphavet

Likevel er det et helvete også på havbunnen, men det står naturen selv formed et så stort trykk at ubåter kollapser (imploderer). Det er intet lys, og temperaturen er rundt null. Og i norske farvann finner vi mineralforekomstene i vulkanske fjellområder (1500 – 4000 meters dyp) der glohett, svart sjøvann siver opp til havbunnen fra dypereliggende lag.

Det svarte vannet ser ut som røyk i luft, og fargen kommer fra mineraler som på land ville forgiftet alt liv i kilometers omkrets. Dette vulkanske fjellområdet på havets bunn mener miljøbevegelsen med WWF i spissen er så unikt at det ikke må røres. Mer om det under, men først mer om hva vi finner i disse områdene.

Der «røyken» møter det kalde sjøvannet, felles det ut metallrik leire og slam.  Dette bygger opp grushauger og strukturer som minner om skorsteiner eller piper. Havbunnen på slike dyp er som en iskald ørken, mens pipene er som oaser med et yrende liv på grunn av varmen og næringstilgang. Riktignok ikke så mange arter, men de er mange i antall.

Faunaen på pipene er «vant til å dø» i dette helvete. De lever jo i et vulkansk område og på kanten av skjøre piper som kan stå i fra noen få til tusener av år og plutselig brytes ned av jordskjelv eller miste vannstrømmen pga. endringer i undergrunnen. Da dør livet på pipen øyeblikkelig med et temperaturfall til nærmere null grader.

Artene som lever i slike områder, har en sterk mekanisme for å overleve i form av egg/larver som spres i vannet til andre/nye piper. En undersøkelse av slike piper sør for Japan, viser at artene der spres i en avstand på over 1 800 km. Det aktuelle området på norsk sokkel har en utstrekning på ca. 1 500 km.

Den norske regjeringen tillater imidlertid ikke at slike aktive piper skal bli gjenstand for uttak av mineraler. Aktiviteten skal foregå i områder der de varme kildene har dødd ut, og der dette spesielle livet har forlatt strukturen, og biologien er ganske lik resten av havbunnen.

Vet vi for lite om havbunnen til å ta ut mineraler?

Jeg er helt enig i det som har kommet fram i uttalelser fra forskerhold og miljøbevegelse i høringsrunden om uttak av mineraler i norske farvann, – at det er mye vi ikke vet. Men la oss i hvert fall omtale det vi vet på en presis og redelig måte.

Dessuten, når det er så mye vi ikke vet, hvordan kan noen da være så sikker på at konsekvensene ikke bare blir enorme, men også «gi systemvirkninger»? Dette er fantasier ut fra det vi tross alt har av tilgjengelig viten om det aktuelle havmiljøet i lys av mulig virksomhet der.

WWFs forutsetning om omfanget av dette er helt ute av proporsjoner og samtidig avslørende for manglende kompetanse om havet. Dessverre har WWF vært sentrale i utarbeidelsen av miljøbevegelsens høringsuttalelser.

Ett eksempel på mine påstander om WWF, er dette kartet (under) som brukes av WWF for området med metallnoduler i Stillehavet. Det viser arealer på havbunnen mellom Mexico og Hawaii (Clarion-Clipperton Zone) med lisensområder for høsting/opptak av noduler som er lagt oppå kartet for Europa. Kartet er helt riktig i størrelse for havbunnen i forhold til Europa, men de viser ikke at det er satt av til vern et område som tilsvarer 2/3 av det røde i figuren. Liker de ikke verneområder?

I tillegg er 43 prosent av det røde området bart fjell uten noduler eller har bakker med for stor helning for innsamling av metallnodulene. Det regnes i tillegg med at 20 prosent av nodulene der det er drift, ikke blir tatt opp. Dessuten betyr «der det er drift» at nodulenes størrelse (og noe ulikt innhold) avgrenser arealbruken ytterligere.

Slike teoretiske kart med viktige utelatelser er krisemaksimering. Hvis vi ser praktisk på dette, så kan 30 operasjoner levere batterimetaller til 1 milliard elbiler på omtrent 30 år. Dette vil teoretisk påvirke 10 prosent av det røde arealet i kartet ovenfor.

Og mens regnskogen ødelegges …

Deler av miljøbevegelsen og forskningsmiljøene mener vi bør gå for et forbud mot utvinning av mineraler i havdypene (moratorium) inntil vi vet mer. Vil vi noen gang vite nok? Hva med virksomhet i rimelig kjente miljøer på land i Norge, der det er beregnet at det finnes 25 000 arter som vi ikke kjenner?

geo365.no: Må gruvedrift skje i regnskogene?

Utlyste områder blir ofte misforstått til å bety «det som skal ødelegges» som i det aktuelle området sør for Svalbard på 180 000 kvadratkilometer. Men dette er et fjellområde under vann som det skal letes i.

Beregninger som foreligger om dette, avgrenser arealer for direkte utvinning av manganskorper og sulfider (fra pipene) til ca.  400km²,  tilsvarende arealet til Oslo kommune inkludert Oslomarka. Da er det helt uforståelig hvorfor WWF bruker argumentasjonen om at «det trengs også inngående kunnskap om spredningsryggenes (vulkanområdets) økosystemfunksjoner, siden deres rolle for havet lokalt, regionalt og globalt fremdeles er lite kjent».

Vil et mineraluttak på 0,16 prosent av arealet skape endringer i økosystemfunksjoner for et vulkansk fjellområde over 1500 km lengde?

Og til slutt, – det minst gjennomtenkte argumentet i denne sammenheng, – at virksomheten vil «risikere å frigjøre store mengder CO₂ som er naturlig lagret på havbunnen». Dette finner du ikke på og rundt kalde piper. Ei heller på fjellene der vi finner forekomster av metallrike skorper – de kan kun lages av naturen der det ikke finnes karbonrike sedimenter.

Denne kronikken ble først publisert på forskersonen.no. Karoline Andaur, generalsekretær i WWF, skrev et svar til Killinglands kronikk her.

TORE KILLINGLAND

Klimarådgiver i TK Energi, tidligere generalsekretær i Naturvernforbundet og miljødirektør i Offshore Norge