– Fordelen med et slikt system vil være at alle snakker samme språk, og at vi da vil kunne diskutere tall og sammenligne ressurser på flere plan, fremholder Sigurd Heiberg fra sitt ståsted i en FN-utnevnt komite som for mer enn ti år tilbake fikk et klart globalt mandat til å utarbeide et enkelt og brukervennlig klassifikasjonssystem for geologiske ressurser.
Bakgrunnen er at klassifisering av geologiske ressurser (alt for) lenge har manglet et felles referansesystem som både industri og myndigheter kan forholde seg til i den hensikt å kunne ta riktige industrielle og politiske beslutninger. Men nå er dette i ferd med å endre seg, og Heiberg har spilt en nøkkelrolle både her hjemme og internasjonalt i det arbeidet som har blitt lagt ned for å få utarbeidet den nye standarden.
Heiberg driver i dag sitt eget konsulentselskap, og kan skilte med lang erfaring fra den internasjonale olje- og gassindustrien, herunder mange år ved MIT, NGI, Oljedirektoratet, PETRAD, NORAD (Tanzania) og Statoil, fra 2007 til 2013, innen konsernstrategi.
Interessen for ressursklassifisering fikk han da han jobbet i Oljedirektoratet og ble med i utvalget som skrev forskriftene for forsvarlig utnytting av ressursene på norsk sokkel og som har blitt stående i petroleumsloven. Senere, da han var i Statoil, ble han med i en gruppe som begynte å se på ressursklassifikasjon, og i 1997 ble han med i SPEs Oil and Gas Reserves Committee. Denne ledet han en periode før han ble valgt til leder for FNs ekspertpanel (UNECE EGRC). Derfra ble han valgt til medlem og senere leder for styret i UNECEs (The United Nations Economic Commission for Europe) komite for bærekraftig energi.
Global økonomi gir nytt behov
Opp gjennom årene har det florert et stort antall standarder for klassifisering av ressurser. De kan ha tjent lokale eller nasjonale forhold, og de har gjerne vært tilpasset en gitt næring og et gitt behov, som for eksempel finansiell rapportering, enten det har dreid seg om petroleum eller mineraler.
– Verden har forandret seg, og det har blitt nødvendig å tilpasse seg en globalisert økonomi, hvorpå det har oppstått et behov for et brukervennlig klassifikasjonssystem med universelt anvendbare standarder, fastslår Heiberg.
Det FN-ledete arbeidet begynte med kull og mineraler på 1990-tallet, i 2004 ble det utvidet til også å omfatte olje og gass så vel som uran, og nå er også fornybare ressurser i ferd med å bli inkorporert i klassifikasjonssystemet.
– Dette gir oss en unik mulighet til å harmonisere reserve- og ressursklassifikasjoner som en respons på integreringen av tekniske og finansielle aktiviteter verden rundt, påpeker Heiberg.
En ny måte å tenke på
De første klassifikasjonssystemene oppstod tidlig på 1900-tallet, etter at den industrielle revolusjon framtvang storstilt leting og utnytting av energi- og mineralressurser. Men den gangen ble det ikke gjort noe forsøk på å innføre en standard for de enkelte ressursene, og slett ikke på tvers av dem.
– Man var opptatt av volumet av bergarter over eller nede i bakken, og som derfor ga svar på spørsmålet om hva som faktisk hadde blitt funnet, forteller Heiberg.
– Geologene lærte å skille mellom observasjon, interpolasjon og ekstrapolasjon, og derav følger begrepene proved, probable og possible, men disse refererte seg altså opprinnelig til bergartsvolumer og har blitt stående.
Med en global økonomi oppstod det et behov for å sammenligne ressurser over landegrensene. FN tok derfor på slutten av 1990-tallet et initiativ til å utarbeide et nytt og enhetlig klassifikasjonssystem.
– Nå er vi mindre opptatt av volumene i undergrunnen, selv om de fortsatt er med. Fokus er på hva vi får ut av dem.
– Dette er en helt annen måte å tenke på, og det som da klassifiseres er prosjektene.
Den standarden (Petroleum Reserves & Resources Definitions) som Society of Petroleum Engineers (SPE) ga ut i 2000 var således en verdiklassifikasjon. Den skiller mellom reserver, betingede ressurser og prospektive ressurser.
– Den gjelder fortsatt, og den har tjent oss godt, oppsummerer Heiberg.
Utvinningsprosjektene for petroleum og mengdene de gir blir i Norge klassifisert etter Oljedirektoratets retningslinjer. De blir sortert etter modenhet eller status i forhold til beslutninger som er fattet om utvinning.
– Det er små forskjeller mellom denne og SPEs klassifikasjon. De springer ut av Oljedirektoratets spesielle behov tilpasset fagmiljøet på norsk sokkel, der det legges stor vekt på økt utvinning (IOR og EOR). SPE har ikke disse tilleggene.
Mineralindustrien benytter selvsagt også klassifikasjonssystemer. Sine egne, vel og merke, tilpasset de spesielle behovene denne bransjen har (GEO 02/2012; «Rapportering etter vedtatte normer»). Det skilles mellom antatte, indikerte og målte ressurser, og her – til forskjell fra det nye systemet – benyttes reservebegrepet («den del av en indikert eller målt ressurs som vil kunne utvinnes»).
Ressurser i tre dimensjoner
Det nye systemet som Heiberg har vært med å utarbeide har en litt annen innfallsvinkel enn de «gamle» systemene.
– Det er nødvendig med en fullstendig forståelse av nåværende og fremtidige utvinnbare mengder for å kunne drive med effektiv ressursstyring. Samtidig må vi se disse ressursene i sammenheng med vitenskapelige og sosioøkonomiske forhold, samt de mengdene som blir utvunnet, men ikke brukt, og som for en stor del utgjør miljøbelastninger som kan gjøres om til ressurser. Det er nettopp dette den nye ressursklassifikasjonen UNFC-2009(United Nations Framework Classification for Fossil Energy and Mineral Reserves and Resources 2009) gjør, forklarer Heiberg.
Og det er årsaken til at ressursklassifiseringen nå er i tre dimensjoner. E-aksens oppgave er å ta vare på de sosioøkonomiske forholdene. Den viser at et prosjekts godhet avhenger av langt mer enn favorabel geologi og gode tekniske løsninger.
Det at-FN klassifikasjonen gir rom for å opprettholde et ressursregnskap i flere dimensjonerer er slett ikke til hinder for å oversette regnskapet til mineral- eller petroleumsregnskapene som har vært brukt til nå. Heiberg forteller at alle de toneangivende fagmiljøene har gått sammen i FN-utvalget om å bygge bro mellom klassifikasjonene.
Utprøving i Norden
Det nye klassifikasjonssystemet er nå fullt ut tilgjengelig, men det er foreløpig ikke tatt i bruk på bred nok front. Heiberg er imidlertid ikke bekymret.
– Det skal vinne frem i kraft av sin kvalitet, og ikke sin status, sier han.
Norden er samlet sett er svært rikt på både petroleum og mineraler, særlig i en europeisk sammenheng, og mange gode krefter har gått sammen for å prøve ut systemet her.
– I Norge har vi en petroleumssektor som er svært godt organisert, mens det samme gjelder for mineralsektoren i Sverige og Finland. Samlet sett er derfor disse landene et utmerket sted å prøve ut systemet.
– Det er derfor tatt initiativ til å utforme et prosjekt som anvender UNFC-klassifikasjonen i Norden.
Fra norsk side er Oljedirektoratet, Norges geologiske undersøkelse, Direktoratet for mineralforvaltning Norsk Bergindustri og Statoil med fra starten av, og det tatt kontakt med Sverige og Finland. Målet er å kunne legge frem erfaringene på UNECE–EGRCs årsmøte i Genève neste år.
Et større perspektiv
Fremtidens energiressurser er langt mer enn olje, gass og kull. Om 25 år (GEO 05/2015; «Oil and gas are here to stay») vil fornybare ressurser spille en større rolle som energibærere enn i dag. Vårt eget Statoil har tatt konsekvensen av den nye trenden og bygger opp sine evner til å bidra på dette spennende løpet.
– Vi jobber nå med en utvidet versjon av klassifikasjonssystemet som kan brukes for mer enn fossil energi; herunder sol, vind, bioenergi, vannkraft og geotermisk energi. For oss som kommer fra de geologiske miljøene kan det virke fremmed å snakke utvinnbare mengder fornybar energi. Det ligger jo i navnet at de er uendelige. Det er også riktig, men det gjelder ikke prosjektene som skaffer oss dem. Så lenge vi tenker prosjekter, er det hele ganske logisk.
Heiberg fremholder at den største utfordringen verden nå står overfor er å brøyte løyper som fører frem til en mer bærekraftig situasjon der miljø, fattigdom og utviklingsproblemer håndteres godt. Forretningsmodellene som bygger på gjenbruk vinner terreng (sirkulær økonomi).
– Hvor dette bærer er ikke godt å si, men sikkert er det at for å lykkes, kreves det en langt bedre og mer tverrfaglig husholdering av de geologiske ressursene enn vi noen gang har opplevet tidligere.
– Det krever rett og slett et helt annet samarbeid mellom myndigheter og industri av typen vi har nytt godt av i norsk petroleumsvirksomhet, der hver part bærer et tungt ansvar for at den andre skal lykkes i å nå sine mål, avslutter Sigurd Heiberg.