Henrik H. Svensen
Du er på tur i fjellet, skuer utover landskapet og den rustenbrune lyngen, mot de grånende tindene i det fjerne. Kanskje befinner du deg på Hardangervidda, kanskje i Jotunheimen, kanskje blant tindene i Lyngsalpene. Det betyr egentlig ikke så mye, for du er likevel på tur i Norges langstrakte fjellkjede.
Fjellområdene i Norge danner en kontinuerlig rekke på omtrent 1500 kilometers lengde, fra Sørlandet til Finnmark, med en utbredelse et godt stykke østover i Sverige. Fjellkjeden er lengst i Europa og betydelig i verdenssammenheng. Hør bare her: Pyreneene: 490 km, Alpene: 800 km, Karpatene: ca. 1400 km, Appenninene: 1200 km, Atlasfjellene: 1500 km, Himalaya: 2400 km.
Geologisk og geografisk sett er det uproblematisk å beskrive Norges topografi som én enkelt fjellkjede. Likevel blir jeg møtt med undring de gangene jeg nevner fjellkjeden. Har vi virkelig en fjellkjede i Norge?
Vår fjellkjede føyer seg inn i en kategori av fjell som er oppstått fra et relativt flatt landskap, ved at landet har hevet seg vertikalt. Fjell av samme type finner vi i Sør-Afrika (Drakensberg), Brasil (Det brasilianske høylandet), India (Vestre Ghats), Australia (The Great Dividing Range) og på Øst- og Vest-Grønland. Dermed er fjellene av en helt annen type enn for eksempel Himalaya og Andesfjellene, som begge karakteriseres av kollisjoner mellom jordskorpens bevegelige plater.
Alderen til fjellkjeden i Norge er dårlig forstått, men mange tror at fjellene skjøt i været for ca. 40 millioner år siden, og at de mer enn 40 istidene de siste 2,6 millioner år har stått for den endelige utmeisling av fjellene slik de fremstår i dag.
En ny usikkerhet omkring fjellenes alder har imidlertid dukket opp de siste årene. Enkelte danske geologer har hevdet at dagens fjellkjede er den samme som Den kaledonske fjellkjeden, altså at den gamle fjellkjeden aldri ble slitt helt ned, slik det har blitt hevdet. Hvis de har rett, betyr det i så fall at den norske fjellkjeden er over 450 millioner år gammel, og at landskapet dermed får noe evig over seg. Men det kan se ut som om det ennå er langt igjen før norske geologer blir overbevist.
Selve mekanismen som har hevet landet vårt, og dermed skapt fjellkjeden, er det således ingen enighet om. Geologene vet rett og slett ikke hvorfor fjellene er her (med mindre danskene har rett). Mer enn ti forskjellige hypoteser er blitt lansert opp gjennom årene, fra dannelsen av Island, til en stor varm sone i mantelen under Sør-Norge. Men ingenting er ennå avgjort.
Det er ganske underlig at fjellkjeden vår ikke har et navn. Hvis det rykker i munnviken når du leser dette, og du tenker på ”Langfjella” eller ”Kjølen”, så er det navn som på ingen måte dekker hele fjellkjeden. De er heller ikke etablerte. Du vil ikke finne noen av disse navnene på topografiske kart.
Svenskene kaller den på sin side ofte ”Skandes”, etter at den svenske geografen Erik Ljungner lanserte navnet på 1940-tallet. Han presiserte at han var inspirert av velklingende og enkle navn som ”Alpene” og ”Andes”. I tillegg bruker svenskene andre navn også, som Den skandinaviske fjellkjeden, Kjölen og Kaledoniderne – eller rett og slett bare Fjället. Enkelte geologer omtaler nå fjellkjeden som Scandes (på engelsk), mens atter andre bruker navnet Scandes på den gamle kaledonske fjellkjeden. Forvirrende? Ja, ganske.
Her hjemme er det tydeligvis ingen som har tenkt på at vi burde ha et eget navn på fjellkjeden vår. Er det slik at vi ikke er opptatt av fjellene? Jeg har vanskelig for å tro det, for vi er jo et hyttefolk, drar til fjells i hopetall, og har en landsdekkende turforening med 240.000 fjellglade medlemmer. Mangel på navn kan kanskje nettopp ha noe å gjøre med den særegne hyttetradisjonen, der folk ferdes lokalt i fjellet og overser de storskala forholdene.
Deler av forklaringen kan også ligge i den geologiske kartleggingen man startet med på midten av 1800-tallet. Da ble fjellene inndelt i egne soner etter hvilke bergarter de bestod av. Sonene fikk egne navn (Jotunheimen, Rondane), mens beskrivelser av helheten uteble.
Det kan virke unikt i verdenssammenheng at en 1500 km lang fjellkjede ikke har et navn, men det finnes ytterligere et eksempel. Da statsminister Jens Stoltenberg reiste til Antarktis i 2008, var ett av målene å sette navn på tre fjell i nærheten av forskningsstasjonen Troll. De fikk navnene ”Trolltinden”, ”Trollguten” og ”Trollveikja”. Stoltenberg påpekte at ”Navnene skal si noe om hvilket land som gjør krav på området der de ligger.” Han skulle bare ha visst at Dronning Maud Land har en 1500 km lang fjellkjede. Uten navn. Høyeste fjell er Jøkulkyrkja med 3148 meter. Hva sier dette om oss som fjellfolk?
Det er på tide at fjellene får et navn, og jeg mener at det norske folk bør få være med på avgjørelsen.
Temaet fjell og fjellkjeder i Norge illustrerer et viktig poeng: Hvis det er slik at fjellenes opprinnelse er ukjent, hvorfor er ikke dette blitt vektlagt mer i forskningsformidlingen? Svaret kan ligge i at formidling av naturvitenskap lenge har dreiet seg om fortellinger omkring fakta og fasitsvar. Man fokuserer på det nye man har kommet frem til, snarere enn å poengtere usikkerheter og det man ikke vet. Opprinnelsen til fjellkjeden i Norge føyer seg inn i denne trenden. Isteden for å fortelle at man er usikker på de store tolkningene av Norges tilblivelse og landskap, presenterer man heller fasitsvarene man (tror man) sitter på. Tiden er moden for å endre på dette.