Snøhetta – vårt egentlige nasjonalfjell

Snøhetta – vårt egentlige nasjonalfjell

Vårt egentlige nasjonalfjell

«Enige og troe, indtil Dovre falder». Uttrykket stammer fra eidsvollsmennenes ed i 1814, og etter feiringen av 200-årsjubileet for Grunnloven er de i dag på folkemunne. Det skyldes også at vi forbinder noe solid med Dovre, dette golde høyfjellsplatået nord for Rondane, det vil alltid være der.

Det er derfor ikke rart at mange ønsket seg nettopp Snøhetta som vårt nasjonalfjell, og på nettsidene til Dovre kommune har de likegodt valgt uttrykket «Nasjonalfjellet Snøhetta». Miljødirektoratet er tydeligvis enig med kommunen. Direktoratet skriver på sine nettsider at «eidsvollsmennene i 1814 gjorde Dovrefjell til Norges nasjonalfjell». Historikeren, professoren og kåseren Francis Bull (1887-1974) ville nok også vært enig i dette, i det han skriver at «ikke noe annet sted har både ved sin natur og historie kunnet kappes med Dovrefjell som et passelig og lett forståelig symbol for Norge og det norske».

For farende langs Dovreplatået dekkes horisonten i vest av en mengde fjell. Høyest av dem alle er de fire 2000-metertoppene som utgjør kronen på det velkjente Snøhetta-massivet. Sammen danner de en fin bue over en storslått botn der glasiale prosesser er svært tydelige.

Selvfølgelig heter fjellet Snøhetta. Store deler av året er det dekket av en kappe med snø. Det vil si, det er ikke like selvfølgelig i dag som det var for et par-tre hundre år siden. Navnet fikk det majestetiske fjellet da vi under Den lille istid (1400-1850) hadde et kaldere klima her i landet, og på en tid da Stortoppen selv sent på sommeren var dekket av snø helt ned til 1800 meter. I dag vil toppentusiastene på slutten av sommersesongen bare finne snø i en tynn stripe helt øverst oppe.

«Denne majestetiske ruin av urtidens ødelagte Dovrefjell danner et herligt-skrekkelig fjellkolosseum, omsluttet av sorte, steile klipper»,

DNT årbok 1952, s. 189, Andreas Backer

Sandstrender og sandstein

Snøhetta er bygget av veldig gammel stein. Den stammer fra urtiden (prekambrium), men ble skjøvet inn over landet vårt under Den kaledonske fjellkjedefoldningen.

Det begynte med lyse sandstrender i kanten av et blå-grønt hav for ca. 900-600 millioner år siden. Riktig nok uten palmesus, for på den tiden eksisterte det bare encellete og noen få primitive flercellete organismer. Det var ikke før flere hundre millioner år senere, i kambrium, at det oppstod dyr med et indre og ytre skjelett (Den kambriske eksplosjon), og landplantene fikk ikke feste før i devon. Heller ikke i dag er det mye vegetasjon i Snøhetta-området. Det skyldes i stor grad et barskt klima, samt at de kvartsrike bergartene er fattige på næringsstoffer som plantene er avhengige av.

Sanden bestod for det aller meste av hvite kvartskorn. Presis slik vi finner på badestrender både i Norge og i «syden». Noe av sanden stammer også fra forgreinete elver som spylte sand ut over store områder på et ganske flatt kontinent i slutten av urtiden.

Sanden ble senere overlagret av andre bergarter, den herdet, ble hardere, og etter hvert som den ble begravd dypere og dypere ble den til sandstein, ved at de enkelte kornene ble kittet sammen av andre mineraler som krystalliserte i hulrommene mellom de enkelte kvartskornene.

Mye senere, under Den kaledonske fjellkjedefoldningen for ca. 400 millioner år siden, ble sandsteinen utsatt for hardt press og høy temperatur, og den ble omdannet til en bergart geologene kaller kvartsitt. Det betyr at den for det aller meste består av mineralet kvarts, og bare mindre mengder av for eksempel feltspat.

Kvartsitten ble imidlertid ikke dannet der vi finner den i dag. Under fjellkjededannelsen ble store flak skjøvet sørvestover og inn over hardt grunnfjell. Flakene er deler av såkalte skyvedekker, og sandsteinene rundt Snøhetta og i Rondane hører med til Undre og Midtre dekkeserie.

Skiferbruddene lengst nede i Drivdalen er godt synlige fra bilveien. Noen brudd ligger kloss inntil veien, mens andre ligger langt oppe i fjellsiden. Skiferen er en omdannet sandstein (kvartsitt), og den har mange likhetstrekk med kvartsittene rundt Snøhetta. Geologene tror imidlertid at kvartsittene i Drivdalen har blitt skjøvet lengre og blitt utsatt for mer press. Derfor er de også mer skifrige.

Bergarten vi tråkker på under en bestigning av Snøhetta har vært eksponert for vær og vind helt siden isen smeltet bort for omtrent 10.000 år siden. Derfor har den ikke en «frisk» overflate. Den er i stedet forvitret og dekket med gulgrønn kartlav (Rhizocarpon geographicum). Kartlav kan, gitt at den får nok tid, danne store, kartlignende flater, derav navnet. Kartlaven er hardfør og trives i ugjestmilde strøk i høyfjellet. Den kan dominere fullstendig der annen vegetasjon har vanskelig for å slå rot.

 For å finne ut hvordan bergarten egentlig ser ut er det nødvendig å slå av et stykke. Du kan bruke hammer, eller du kan finne en litt større stein og bruke den som redskap. Da får du øye på en hvit, massiv stein med tynne striper. Stripene skyldes innslag av glimmer.

Vi finner tilsvarende sandsteiner, av samme alder, i Rondane (Rondeslottet), Østerdalen og Finnmark.

Kvartsitt

Kvartsitt er en hard, omdannet sandstein som består av over 90 prosent kvarts. Den er dannet ved at sandstein bestående av små kvartskorn er omkrystallisert under høyt trykk og høy temperatur.

Det er ikke lett å finne friske flater som viser kvartsittens egentlige utseende. Derfor er det lettest å slå av en liten bit. Legg merke til de tynne stripene. De skyldes tynne lag med glimmer (biotitt). Foto: Halfdan Carstens

Det er ikke lett å finne friske flater som viser kvartsittens egentlige utseende. Derfor er det lettest å slå av en liten bit. Legg merke til de tynne stripene. De skyldes tynne lag med glimmer (biotitt).
Foto: Halfdan Carstens

Skyvedekke

Bergmasse som er brutt løs og forflyttet store avstander langs en flattliggende skyveforkastning. Slike store dekkeforflytninger skjer gjerne i forbindelse med fjellkjededannelser.

Norsk Geologisk Ordbok

Kartlav – høyt til fjells

Kartlav er en lavart av typen skorpelav som vokser på stein, gjerne på sure bergarter, og gjerne i høyereliggende områder med liten luftforurensing. Det enkelte individ er opp mot en millimeter bredt, grønt eller gulgrønt, og omgitt av en svart kant av sporer. Laven er godt festet til underlaget. Den kan danne store flater som gjerne framstår som kartlignende, derav navnet. Kartlaven er meget hardfør og kan vokse og trives i svært ugjestmilde strøk i høyfjellet.

Kilde: Wikipedia

Kartlav har vært brukt til å utvikle en dateringsmetode for stein og steinplassering. Metoden kalles lichenometri og baserer seg på at kartlaven har en forholdsvis jevn ekspanderende vekst og at de største forekomstene dermed er de eldste. Metoden kan datere for eksempel stein i gamle gravsteder og moreneforekomster.

711x474_Kartlav

Kartlav er lett gjenkjennelig med sin gulgrønne farge, og den er typisk for høyereliggende fjellstrøk. I Snøhetta-massivet kan du studere formene som endrer seg med alderen. Jo eldre de er, jo større er de. Foto: Halfdan Carstens

 Topptur til Snøhetta

Fra den betjente DNT-hytta Snøheim er det bare et par-tre timers gange til toppen av Snøhetta. Fra ubetjente Reinheim, lengst oppe i Stroplsjødalen, må du regne med en halvtime eller så ekstra. Til gjengjeld har du mange muligheter til å treffe moskus. Den er ofte å se på stien inn fra Kongsvoll, men også rundt hytta og i den første, nordvendte oppstigningen mot fjellet.

Til tross for 812 høydemeter (945 m fra Reinheim) er toppturen til Snøhetta lett sammenlignet med for eksempel toppturene til Galdhøpiggen og Glittertind fra henholdsvis Spiterstulen og Glitterheim. Og utsikten er minst like god. Noen vil likevel si at turen er krevende – rent teknisk – på grunn av det oppsprukne fjellet med et uendelig antall steinblokker. Dette ujevne «gulvet» kaller vi blokkmark.

Det er blokkmarka du tråkker på hele veien etter at du har nådd foten av fjellet og begynner oppstigningen. Opp mot toppen blir blokkene ganske store, og de med lange bein har en klar fordel i dette terrenget. Ved å se nærmere på blokkene, vil du oppdage at de bærer preg av at berggrunnen de stammer fra er lagdelt. Ved å kakke av en bit, oppdager du også at de lager skarpe kanter.

Fra et geologisk ståsted er blokkmarka det mest interessante på denne toppturen, og på vår vei opp mot toppen kan vi bruke tiden til å filosofere litt over hvor gammelt dette steingulvet er. Blokkmarka, eller blokkhavet som noen foretrekker å si, dannes nemlig ikke i dag. Det kreves et mye kaldere klima for at fjellet gjennom en uendelighet av tid skal sprekke opp gjennom gjentatt tining og frysing. Geologene tror blokkene vitner om frost og sprengkulde gjennom flere istider og mellomistider og kanskje gjennom hele den geologiske perioden kvartær (2,6 millioner år).

Fra toppen kan vi se rett ned i den mektige botnen som gir Snøhetta sitt helt spesielle særpreg. Det er lett å forestille seg hvordan fjellet har blitt sprengt i stykker på grunn av frostforvitring, gitt slipp på små og store steiner og over en uendelighet av tid skapt den markante Kjelen (den konkave formen som vender mot øst) og de skarpe eggene som utgjør Vesttoppen, Hestpiggen og Midttoppen.

I de gamle lærebøkene stod det gjerne at det var breene som «gravde» seg ned og skapte disse botnene. Dagens geologer ser litt annerledes på det. Frostforvitringen lager sprekker i fjellet og sprenger løs små og store stein. Tyngdekraften sørger for at steinene faller ned. Is- og snøskred rasker nok også med seg en god del løs stein. Ura under de steile fjellsidene minner oss om at fjellet ved hjelp av tyngdekraften gjennom millioner av år skal «jevnes med jorden». For selv Dovrefjell skal til slutt «falle». Med geologisk tid til hjelp. Breenes rolle er for det meste å flytte nedfallssteinen videre nedover. De rydder opp etter «rotekoppene» oppe i fjellsiden.

På platået inn mot Snøheim, og gjennom Stroplsjødalen inn til Reinheim, ligger uendelige mengder med løs stein, små og store. Mange ligger nakne, de fleste har et dekke av kartlav, lyng og gresstuer. Disse steinene er også en rest fra istiden. De er en del av en stor bunnmorene som ble lagt igjen på Dovreplatået.

Minnesmerker fra istiden

De som velger den lange turen til topps (over to-tre dager), fra Kongsvoll gjennom Stroplsjødalen og via Reinheim, vil treffe en mektig endemorene, en mengde terrasser og et utall flyttblokker som alle er geologiske minnesmerker fra istidene, siste istid og tiden da breene smeltet ned.

Mange av landskapsformene skyldes endringene i klimaet. Endemorenene ble for eksempel avsatt etter lange, kalde perioder da breene vokste.

Takk til fagfolkene

Arne Solli og Lena Rubensdotter, NGU, har blitt benyttet som faglige konsulenter for henholdsvis den berggrunnsgeologiske og kvartærgeologiske delene av denne artikkelen.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X