Siccar Point på østkysten av Skottland er en av verdens mest kjente geologiske lokaliteter. Det var her James Hutton (1726-1797), ofte kalt geologiens far, forstod at inkonformiteter (grenseflater som representerer et betydelig brudd mellom et eldre og et yngre lag) skyldes erosjon eller manglende avsetninger gjennom lang tid. Ekskursjonen foregikk i 1788.
Det han da erkjente var at de grå vertikale lagene opprinnelig hadde blitt avsatt i et hav som for lengst er forsvunnet, at de senere hadde blitt stilt på skrå og deretter overlagret av røde horisontale sandlag avsatt på land. 65 millioner år skiller de to sandsteinslagene.
A man ahead of his time, James Hutton used the evidence from Siccar Point to decode Earth processes and to argue for a much greater length of geological time than was popularly accepted.
Edinburgh Geological Society
Senere har geologer valfartet til Siccar Point og diskutert hvordan nettopp denne lokaliteten endret synet på Jordens geologiske utvikling over en uendelighet av tid. Stedet blir gjerne referert til som «The Birthplace of Modern Geology».
Langs sørsiden av Akershus festning i Oslo, Akershusstranda, finner vi lokaliteten som vi med en viss rett må kunne kalle «Norges Siccar Point». Den viser det samme prinsippet som den skotske lokaliteten: flattliggende yngre lag over skråstilte eldre lag, med et svært langt tidsbrudd imellom. Kort fortalt dreier det seg om det mer enn én milliard år lange tidsbruddet mellom de steiltstående og foldete grunnfjellsgneisene (1600 millioner år gamle) og de flattliggende mellomkambriske sedimentære bergartene (sandstein og alunskifer), samt en overliggende tidligpermisk gangbergart (syenitt/mænaitt).
Også denne lokaliteten har blitt besøkt av en mengde geologer, og flere av dem har satt varige spor etter seg. Baltazar M. Keilhau hadde den allerede med i sin «Excursioner om Christiania» fra 1823 (35 år etter Huttons første besøk til Siccar Point), briten R.I. Murchison nevnte den i sin avhandling fra 1845, Theodor Kjerulf skrev om den i «Udsigt over det sydlige Norges geologi» fra 1879, og Knut Olai Bjørlykke hadde den med i «Kristiania by» fra 1898 (GEO 06/2020, s. 57: «Verneverdige lokaliteter vandaliseres»).
Lokaliteten er senere gjort tilgjengelig for allmennheten gjennom omtale i Oslo-traktenes geologi (1996) med Johannes A. Dons, tidligere førstekonservator ved Geologisk museum, som hovedforfatter. Dons referer til at lokaliteten ble kalt Studentberget fordi det var årlige studentekskursjoner hit.
Likheten til Siccar Point er slående. Den skotske lokaliteten ligger «langt ute på landet» (65 km øst for Edinburgh) og har blitt bevart, mens Akershus-inkonformiteten ligger midt i Oslo-gryta og har derfor bare så vidt overlevd «menneskets tann».