Norge har fortsatt et betydelig kraftoverskudd, men balansen er i ferd med å stramme seg til. Vi har lenge nytt godt av en overflod av vannkraft som har latt oss bygge en omfattende kraftkrevende industri, med lave utslipp og høy kompetanse. Nå er bildet mer krevende. Datasentre og annen industri står i kø for å sikre seg kraften de trenger, elektrifisering av sokkelen har krevd en del av kapasiteten, og det stilles spørsmål ved hvor raskt og hvor mye ny kraft som kan bygges ut.
Samtidig eksporterer Norge store mengder energi til kontinentet i form av olje og gass. Vi har gode forutsetninger for å lagre CO2, og en historisk vilje til å satse på naturressurser og industriutvikling.
Levanger-baserte Ocean-Power kan dermed bli en mulig brikke i løsningen. Selskapet ønsker å bygge og drifte flytende gasskraftverk, klare for serieproduksjon og rask utbygging. Enhetene kan levere kraft og varme til industri, samtidig som utslippene fanges for lagring i egnede reservoarer på sokkelen. Overskuddskraft kan mates inn på strømnettet eller eksporteres.
Løsningen, gasskraft med CO2-rensing, kalles blå strøm.
Blå strøm kan bidra med inntil 20 TWh per år dersom det etableres 10 enheter plassert langs kysten av Norge. Dette tilsvarer 15 % av Norges årlige strømforbruk, og vil gi betydelig effekt i å balansere det norske kraftsystemet. Løsningen krever 75 milliarder kroner i investering, men muliggjør en konkurransedyktig strømpris ved tilgang på rimelig gass.
Kilde: Blå Strøm – Ny industriell epoke, Ocean-Power AS
– Vi satser på å bruke moden teknologi slik at løsningene raskt kan bygges og settes i drift. Enheten består av tre gassturbiner, én dampturbin og et fangstanlegg for CO2. Da kan vi levere 220 MW, samt noe overskuddsvarme, forteller Erling Ronglan, adm.dir. i Ocean-Power.
Da Ronglan etablerte selskapet i 2021, var det med bakgrunn i Norges planer om å elektrifisere norsk sokkel, i tråd med våre fastsatte mål om å halvere klimagassutslippene innen 2030. Gründeren mente at målene kunne oppnås ved å bygge flytende gasskraftverk med CO2-fangst ved de største feltsentrene på sokkelen, og på den måten unngå å måtte tappe av kraftressursene på fastlandet.
I dag vet vi at myndighetene valgte nettopp å elektrifisere via kraft fra land, og så langt er 14 felt eller feltområder (39 prosent) helt eller delvis elektrifisert.
Men det har ikke gjort konseptet mindre relevant. Behovet for ny kraft er fortsatt økende, og løsningen har blitt justert fra gasskraftverk til havs til lekterbaserte anlegg langs kysten, nær kraftkrevende industri.
Ett av spørsmålene Ronglan får oftest i prat med politikere, industri og andre interessenter er hvorfor gasskraftverkene skal være flytende.
– Vi ønsker å kunne serieprodusere enhetene. Det er langt enklere å bygge dem på ett eller to verft enn å måtte gjennomføre mange separate landprosjekter langs kysten. Prosjektgjennomføringsrisikoen blir lavere – og det samme blir byggekostnadene, forklarer direktøren.
I tillegg er det en enklere oppgave å fjerne gasskraftverkene etter endt levetid når de er plassert på flyttbare lektere.
Ronglan påpeker ikke minst at lekterbaserte enheter ikke resulterer i nedbygging av natur, og at de kan plasseres tett opptil et industriområde uten å skape arealkonflikter.
Gass, CO2 og ny industri forent
Selskapet har store ambisjoner. Per i dag er seks prosjekter under utvikling i Norge.
Flaggskipet blant disse er Kråkøya biopark og energihub i Nærøysund kommune i Trøndelag. I juni fastsatte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) et utredningsprogram for prosjektet, som omfatter etableringen av et gasskraftverk med fangstanlegg på en lekter. Programmet beskriver hvilke temaer som må utredes før selskapet kan søke om konsesjon.
– Dette er det første i sitt slag i Norge og en stor milepæl for oss.
Blant temaene Ocean-Power må redegjøre for, er hvordan enheten skal sikres stabil tilgang til kjølevann og hvordan kjølevannet skal håndteres med hensyn på utslipp i kystvann.
– Programmet er veldig håndterbart, og vi håper å kunne gjennomføre det på godt under ett år, understreker Ronglan.
Etableringen av et gasskraftverk på Kråkøya kan bidra med sårt tiltrengt kraft i en region som allerede har kraftunderskudd, men også utløse ny, lokal industri. Lekterenheten vil foruten 220 MW elektrisk kraft også produsere rundt 180 MW spillvarme, som kan utnyttes av blant annet oppdrettsnæringen.
Men Kråkøya-prosjektet kan gi større ringvirkninger utover økt lokal kraftproduksjon og industriell utvikling. For Ocean-Power er Kråkøyas posisjon langs kysten svært strategisk.
– Et nytt gasskraftverk langs Trøndelagskysten passer godt inn i diskusjonen om den videre utviklingen av Haltenbanken.
Haltenbanken er et av Norges mest sentrale gass- og kondensatområder med store felt som Åsgard, Kristin og Heidrun. Området huser også flere store uutbygde gassfunn. Ett av disse er Victoria, som ble påvist i 2000.
Funnet har ligget urørt grunnet flere utfordrende forhold, blant annet tette reservoarer, høyt trykk og høye temperaturer. En studie fra 2024, initiert av Sokkeldirektoratet, viser imidlertid at teknologien for å utvikle slike funn, nå er moden.
geo365.no: Tette reservoarer: Milliarder av fat på spill
Det skal også nevnes at Victorias reservoarer inneholder betydelig mengder CO2, som må renses om gassen skal produseres.
– Om Victoria blir utviklet og gassen føres i land til Kråkøya, kan anlegget vårt skille ut CO2-gassen, som deretter kan sendes tilbake til sokkelen for permanent lagring, hevder Ronglan.
Per i dag går det ingen gassrør fra Haltenbanken til Kråkøya, som er en sentral forutsetning i storsatsingen i Nærøysund. Ocean-Power-gründeren ser imidlertid på etableringen av et gassrør som fullt gjennomførbart, ikke minst fordi hele traseen allerede er kartlagt i forbindelse med tidligere planlegging av elektrifisering av Haltenbanken.
Selskapet jobber nå på det politiske plan for å gjøre beslutningstakerne kjent med behovet for gassen og potensialet et slikt gassrør kan utløse.
En trøndersk elefant
På samme måte som at en brann trenger tre elementer for å oppstå (brennbart materiale, oksygen og temperatur), trenger også Ocean-Power tre ingredienser for å realisere sine gasskraftverk: etterspørsel etter kraft, tilgang på gass og tilgang på et CO2-lager.
Norge er et foregangsland innen karbonhåndtering. Northern Lights er verdens første kommersielle fullskala anlegg for transport og lagring av drivhusgassen, og har siden høsten 2024 tilbudt lagringsplass til betalingsvillige utslippere i Norge og Europa.
Northern Lights disponerer flere skip som kan hente komprimert CO2 fra utslippspunktene og frakte det til mottaksterminalen i Øygarden. Det er i utgangspunktet fullt mulig for Ocean-Power å benytte seg av dette tilbudet når det første gasskraftverket er i drift.
Ronglan mener imidlertid at denne løsningen ikke er tilstrekkelig for selskapets fremtidige enheter fordi kapasiteten ikke vil være høy nok. Ocean-Powers standardenhet vil årlig kunne produsere ca. 0,8 millioner tonn CO2. 10 enheter gir 8 millioner tonn per år. Northern Lights har per i dag en kapasitet på 1,5 millioner tonn årlig, og 5 millioner tonn i fase 2. Deler av kapasiteten er allerede reservert andre kunder.
Ronglan peker på en «trøndersk elefant» som et alternativ.
– TGS har kartlagt et prospekt som kalles Elephant der de ser et stort potensial for lagring av CO2.
Elephant befinner seg på Trøndelagsplattformen i Norskehavet, ca. 90 km fra Kråkøya. Prospektet er ikke bekreftet med brønner, men høykvalitets 3D seismiske data indikerer gode geologiske forutsetninger med reservoar- og takbergarter.
Navnet stammer fra omrisset av TGS’ seismiske innsamling rundt dette prospektet, men peker samtidig på dets teoretiske kapasitet, som kan overstige én milliard tonn av drivhusgassen.
Elephant befinner seg i et ikke-lisensiert område, og det foreligger dermed ingen konkrete planer om å utvikle det prospektive lageret.
– Men hverken gassrøret eller CO2-lageret er teknisk krevende, og hvis viljen er der, kan vi få dette til relativt raskt. Målet for oss er å presentere hele Kråkøya-prosjektet som en attraktiv pakke som kan mane til politisk og industriell handling.
Ronglan påpeker at Elephant ikke bare er relevant for Kråkøya, men også kan fungere som et lager for store deler av den utslippsintensive industrien i Nord-Norge, noe som ble oppsummert i rapporten CO2-logistikk i Nord-Norge.
En løsning for Melkøya
Kråkøya-utredningsprogrammet fra NVE er en milepæl for Ocean-Power, men selskapet jobber parallelt med flere andre prosjekter der kraftetterspørsel og tilgang på gass er essensielle ingredienser.
Dette inkluderer Øygarden, som er planlagt på nabotomten til Northern Lights. Ifølge Ronglan er en melding til NVE om konsesjon for et gasskraftverk nært forestående. Ocean-Power planlegger en mer effektiv konsesjonsprosess ved å bygge på søknadsarbeidet for Kråkøya.
– Vi opplever interesse for mer kraft på Øygarden, men ikke alle industrier krever like mange megawatt. For noen, som datasentre, er det viktigere med løsninger som kan komme raskt, forklarer han.
Derfor satser Ocean-Power først på en mindre landbasert enhet på 60–120 MW basert på gassmotorer, som kan leveres raskere enn gassturbiner – med en tidshorisont på rundt to år, gitt at konsesjonen kommer på plass. Dette er en første fase, med potensial for oppskalering med en til to lekterbaserte gassturbiner etter hvert som kraftbehovet øker.
Et tredje prosjekt er lokalisert på Polarbaseområdet i Rypefjord i Hammerfest. Polarbase er forsyningsbasen for olje- og gassvirksomheten i Barentshavet, inkludert LNG-anlegget på Melkøya.
Lokaliteten er selvfølgelig ikke tilfeldig. Her trengs det kraft. Elektrifiseringen av Melkøya er et av Norges mest omstridte industriprosjekter, der det har vært stor politisk uenighet og omkamper. Prosjektet innebærer at LNG-anlegget skal drives med kraft fra land, med et effektbehov på rundt 350 MW.
Motstanderne av prosjektet har blant annet pekt på at regjeringen har knyttet elektrifiseringen til en storstilt satsing på ny kraftproduksjon, som forventes å gi store inngrep i urørt natur. Andre har stilt spørsmål om hvorvidt det vil være nok kraft tilgjengelig for annen industri i Finnmark.
I prosjektrapporten beskriver Ocean-Power etableringen av to gasskraftenheter (440 MW) som kan dekke Melkøyas kraftbehov, i tillegg til å levere 90 MW til fiskeoppdrett og nye industrietableringer. Dertil produseres 360 MW varme som kan gå til andre industriformål.
CO2-gassen som fanges fra gasskraftenhetene kan sendes fra Polarbase til Melkøya, og deretter videre til Snøhvit, som allerede tar imot CO2 som utskilles fra naturgassen ved LNG-anlegget. Det planlagte CO2-lageret Polaris var tidligere tenkt som et alternativ, men lisenshaverne har siden gitt opp dette prosjektet.
Ocean-Power leverte melding til NVE med forslag om utredningsprogram for Polarbase i august 2025.
De øvrige prosjektene er Gismarvik (Haugalandet næringspark), Mongstad/Tjeldbergodden og Kollsnes.
Mer verdiskapning på hjemmebane
– Vi møter lite motstand. De fleste synes konseptet vårt er veldig interessant, fremholder Ronglan.
Han medgir at enkelte politikere oppfatter det som vanskelig å fronte gasskraft i Norge, og selskapets planer har møtt skepsis blant de delene av miljøvernbevegelsen som mener bruk av gass til kraftproduksjon vil være med på å forlenge olje- og gassalderen i Norge.
– Men vi ser det ikke slik. Vi forlenger ingenting, for våre gasskraftverk krever ikke store nok volumer til å holde liv i felt som ellers ville blitt nedstengt.
I denne sammenheng er det verdt å nevne at Lars Haltbrekken, stortingsrepresentant for SV og tidligere leder i Norges Naturvernforbund, har vist seg å bli en av selskapets fremste støttespillere.
Vi kommer heller ikke foruten at Ocean-Power-enhetene vil koste mye å bygge og drifte. Selskapet har tidligere anslått at ti gasskraftverk med fangstanlegg vil kreve investeringer på totalt 75 milliarder kroner, hvorav investeringene i kraftverkene utgjør to tredeler, og infrastruktur for gass og CO2 en tredel.
Ronglan erkjenner at strømmen ikke nødvendigvis vil kunne konkurrere med spotmarkedet.
– Våre strømpriser vil i stor grad være styrt av gassprisen, og vil dermed ligge høyere i perioder. Men vi opplever at enkelte industribedrifter har betalingsvilje for stabil og forutsigbar kraft.
Han mener derfor at løsningen særlig vil være relevant for aktører som trenger sikker krafttilgang og som ikke kan leve med lange leveringstider eller usikker nettilgang.
Samtidig peker han på at løsningen kan bidra til økt verdiskapning i Norge.
– I stedet for å eksportere gassen som råvare, kan vi bruke den til å produsere kraft og bygge industri her hjemme.
– Og om EUs etterspørsel etter norsk gass skulle falle mot 2040, som noen forventer, er vi med på å sikre at den fortsatt blir tatt i bruk og skaper verdier.
Kraftparadokset
Det er et tankekors at Norge opplever en kraftsituasjon som blir stadig strammere der nye industriprosjekter ligger i kø samtidig som vi eksporterer rekordmye energi i form av olje og gass.
Ifølge Statistisk sentralbyrå produserte Norge 161,8 TWh strøm i 2025, hvorav netto eksport utgjorde 22,8 TWh. Dette tallet blekner sammenliknet med hvor mye vi eksporterte i form av energi (primære energiprodukter, inkludert petroleumsprodukter): 2 380 TWh.
Norge disponerer med andre ord langt mer energi enn vi selv behøver – men i former som i hovedsak ikke kan utnyttes direkte i det elektriske kraftsystemet.
Ocean-Powers løsning tar utgangspunkt i nettopp dette gapet mellom tilgjengelige ressurser og faktisk krafttilgang.
– Om noen land skal ta i bruk gass med CO2-fangst, så er det Norge. Vi har ressursene, lagringsmulighetene og kompetansen. Dette gir oss klare fortrinn sammenliknet med annen kraftproduksjon, og bidrar til at vi kan eksportere grønn strøm i stedet for gass, som gir utslipp andre steder.
For Ocean-Power handler dette ikke bare om kraft, men om hvordan Norge velger å bruke egne ressurser i årene som kommer.
Dersom kraftbehovet øker, utslippene skal ned og ny industri fortsatt skal bygges, kan blå strøm gå fra å være et interessant alternativ til å bli en nødvendig del av løsningen.
Spørsmålet er ikke om teknologien kan realiseres – den er i stor grad moden. Det avgjørende blir viljen til å ta den i bruk, og hvor raskt beslutningene tas.