I avgangshallen på Gardermoen legger vi merke til at vi står på solid, norsk stein, og under bergindustriens Høstmøte i Trondheim i oktober 2017 ble Avinor tildelt Norsk Bergindustris Natursteinspris 2017 for denne bruken av marmor (geo365.no: «Natursteinspris til Avinor»).
– Vi valgte marmoren fra Fauske fordi den har klart best kvalitet, og fordi vi ønsket å beholde det samme kvalitetsmessige og visuelle uttrykket fra den eksisterende terminalen. Gulvet er en del av den totale terminalopplevelsen, og vi er stolte av at leverandøren er norsk og at vi har blitt anerkjent for valget, sa direktør for flydrift i Avinor, Henning Bråtebæk, da prisen ble utdelt.
Det gråflammete gulvet er ikke til å ta feil av. Vi savner bare et skilt som forteller alle reisende hva slags stein dette er. Da kunne det vært god norgesreklame.
Fauskemarmor er Nordlands fylkesstein.
Marmorfliser (Hermelin) på Oslo Lufthavn. Foto: Halfdan Carstens
Tre områder med marmor
De fleste er kanskje bedre kjent med den rosa varianten med merkevarenavnet Norwegian Rose, men dette er altså den litt mer diskret og slitesterke steinen som leverandøren kaller Hermelin.
Opprinnelsesstedet gjør at steinen gjerne går under betegnelsen Fauskemarmor, og i den ferske boka Ankerske på Fauske 1) lærer vi at det i Nordland er tre store områder med kalkstein og marmor som blir unyttet industrielt.
Fra sør mot nord har vi Helgeland med Brønnøy Kalk (geo365.no: «Kjører inn i fremtiden»), der marmor foredles til industrimineral og sendes til Omya Hustadmarmor, Salten, der marmor benyttes både som naturstein (Norwegian Rose as, Ankerske Naturstein, Koloritt Marmorbrudd A/S) og industrimineral (Hammerfall Dolomitt som eies av Omya Hustadmarmor) og Ofoten, der Franzefoss driver på en forekomst i Ballangen (geo365.no: «Hvitest i Europa»).
Fauske er Norges marmorby. Monumentet i sentrum levner ingen tvil. Foto: Halfdan Carstens
Foreslått som nasjonalstein
Marmorindustrien i Fauske startet opp i 1885 etter initiativ fra industrigründeren Christian August Anker (1840-1912). Steinen var da allerede godt kjent, men det var først mot slutten av 1800-tallet at tiden var moden for uttak, foredling og salg av naturstein.
Fauskemarmor ble i sin tid én av ti steintyper som var foreslått som Norges nasjonalbergart (geo365.no: «Nasjonalbergart – Fauskemarmor»). I «prospektet» kunne vi lese følgende: «Den helt spesielle fauskemarmoren er enestående i verden og en av Norges mest berømte bergarter. Den er mye brukt som naturstein, elsket av mange pga. det spesielle mønsteret og den rosa fargen, men mislikt av andre pga. den samme fargen.»
Fauskemarmoren ble avsatt som kalkslam i et marint miljø i det havet som i sen urtid og tidlig oldtid lå mellom Baltika og Laurentia. Den hvite og rosa varianten, som mange tenker på som den egentlige fauskemarmoren, er etter de siste tolkningene avsatt på den amerikanske siden for 520 millioner år siden. På denne tiden lå Baltika mye lenger sør enn i dag, og klimaet var mye varmere slik at kalkdannende organismer trivdes. Senere, da Baltikum kolliderte med Nord-Amerika under den kaledonske fjellkjededannelsen, ble kalksteinene presset ned på store dyp og omdannet til marmor (Kilde).
Informasjonstavle på kaia i Fauske med retningsvisere til de forskjellige bruddene. Foto: Halfdan Carstens
Informasjon påkrevet
Ved retur til Gardermoen finner vi tynne striper med larvikitt, Norges nasjonalstein.
De gir ikke steinen full rettferdighet, til det er stripene for tynne, men også her hadde det hjulpet med en enkelt plakat som ga informasjon om Norges mest internasjonale naturstein, spesielt tatt i betraktning av den status som larvikitt har fått. Samt at alle som reiser rundt i Norge helt sikkert vil treffe på den i kjøkkenbenker, fliser, fasader og gravstøtter.
Larvikitt er imidlertid også svært populær ute i verden, noe to ferske eksempler fra Asia og Midtøsten viser (geo365.no: «Larvikitt til Shanghai og Dubai»). At kineserne har valgt dyr, norsk stein, viser hvilken status den har blant arkitekter med sans for kvalitet.
1) Ingvar Lindahl. Ankerske på Fauske. Litt Anker og mye marmor. Bedriftshistorie 1882-2020.