Adjektivene passer godt på den tradisjonsrike bergindustrien med røtter som strekker seg tilbake til 1623 da det ble funnet sølv der kong Christian IV året etter anla byen Kongsberg. Om skarve tre år (!) har det dermed gått fire hundre år siden Norge – riktignok etter at mindre gruver allerede hadde vært i drift i flere århundrer – trådte inn i gruvealderen.
Siden da har en mengde gruver hatt sin storhetstid og etterfølgende fall med bakgrunn i ressurser, markeder og teknologiutvikling. Flere klarte å holde det gående i mange hundre år. Kobbergruvene på Røros var for eksempel i drift gjennom 333 år, fra 1644 til 1977, inntil nye forekomster og nye driftsmetoder endret industrien fra regional til global.
Dessverre har uttak og oppredning av malm satt varige spor i norsk natur. Det var først i siste halvdel av 1900-tallet at miljøvern for alvor kom inn i gruveindustriens tankesett, og i løpet av noen få tiår har innstillingen til både HMS og det ytre miljøet endret seg fullstendig. Som første norske mineralselskap planlegger for eksempel Nussir helelektrisk drift, og i Larvik er det nå et sterkt pådriv for å ta i bruk skrotstein som tradisjonelt har vært klassifisert som «søppel» og havnet i store tipphauger (GEO 06/2020: «Gir garantitid på én million år»).
Blant de fire nye på listen i år finner vi bauxitt og titan. Bauxitt er kilde til aluminium, og i en ikke altfor fjern fremtid kan norsk anortositt kunne bli et viktig, miljøvennlig supplement, samtidig som Norge sitter på store ressurser med titan i både Rogaland og Vestland. For EU er Norge også en svært betydningsfull leverandør av silika metall.
I disse dager er den norske mineralindustrien også i ferd med å ta i bruk et nytt rapporteringssystem («Towards Sustainable Mining») for å sikre åpenhet og synliggjøre alt som gjøres slik at virksomhetene lever opp til dagens strenge krav fra samfunnet (geo365.no: «Vil styrke tillit og troverdighet«).
Store deler av norsk bergindustri prøver fortsatt å være mest mulig anonyme. Samtidig – slik eksemplene over viser – ser vi en vilje til å innpasse seg nye, moderne standarder og åpne opp mot samfunnet, og også blant de «anonyme» foregår det kraftig modernisering med tung satsing på teknologi, miljøvern og HMS. Kvinnene har så visst også erobret sentrale posisjoner.
Norsk mineralindustri er på ingen måte traust, kjedelig og gammeldags lenger.
Men dessverre er nok dette fortsatt inntrykket ute i befolkningen. Industrien har derfor en stor jobb foran seg med å legitimere virksomheten. Heldigvis er det ikke vanskelig å legge frem gode argumenter for at steinalderen må fortsette.
GOD HELG!
halfdan@geo365-no.stackstaging.com
1 kommentar
Fin artikkel, men den del av natursteinbransjen som ikke har brudd, er i dag en moderne fremoverlent industri samtidig som de ivaretar et gammelt håndverk.
En stor del av natursteinindustrien driver med bearbeiding av naturstein til gravsteiner, benkeplater til kjøkken og bad. Samt skifer og granitt til innvendig og utvendig bruk.
Denne del av bergindustrien som har aner langt tilbake i tiden- kanskje noen tusen år.
Gravsteinproduksjonen har gjort at dette faget har overlevd i Norge.
Samtidig er de som bearbeider naturstein i dag meget fremoverlent og bruker digitale produksjonssystemer som CNC-maskiner og digitale sysemer for design. Den både importerer og ekspoterer naturstein. Det finnes ingen statistikk for denne betydelige verdiskapningen som antageligvis omsetter for ca. 2 milliarder kroner årlig i Norge. Flere produsenter i denne industrien er meget utadvente med faglig og kommersiell kontakt internasjonalt både i og utenfor Europa. Bare synd at ledelsen i Norsk Bergindustri har kuttet samarbeidet med Europa ved å si opp medlemskapet i Euroroc som er EUs bransjeorganisasjon for naturstein med 28 land og over 41.000 medlemsbedrifter.
Samtidig har foreningen behold medlemskapet i Euromines og UEPG. Dette oppleves meget urettferdig og korttenkt av produsenter som er avhengig av et europeisk nettverk når det gjelder innkjøp av naturstein og produksjonsutstyr. Det gjelder også kontakten mot EU-kommisjonen som også påvirker natursteinbransjen når det gjelder EU lovgivningen på området. De norske bedriftene som ønsker fortsatt å ha et tett nettverk til europeiske kollegaer må heretter ordne dette utenfor Norsk Bergindustri.
Det er også merkelig at de som ønsker å eksportere naturstein fra Norge til Europa sier nei til et så betydelig nettverk i Europa. Det vil selvfølgelig bli lagt merke til at Norge er det første landet som noensinne har meldt seg ut av Euroroc.
Ragnar Kjeserud
Askim Stenindustri AS