– Det går forferdelig seint, fastslår Arne L. Haugen, mens vi inntar lunsjen på Bergmannskroa, et naturlig møtested når gruvespørsmål skal diskuteres.
Men gammelordføreren i Meldal snakker ikke om serveringen. Det som opptar ham er de bestrebelsene som har pågått siden nedleggelsen av gruvedriften i 1987, og enda før det, for å få kontroll over konsekvensene av noen hundre års uttak av malm.
Både som ordfører (i hele 26 år, fra 1979 til 2005), og deretter som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (frem til høstens valg, da han selv valgte å gi seg), har Haugen slåss for å få bukt med forurensningene fra det som Miljødirektoratet har betegnet som «gruveområdet med størst avrenningspotensial i hele landet».
Men avrenningen med tungmetaller fra gamle gruveganger, slagghauger og velter finner til dels uransakelige veier nedover i terrenget, og de har vist seg alt annet enn lett å holde styr på. Mellom munnfullene på Bergmannskroa må Haugen medgi at hverken han eller noen andre så langt har klart å finne en varig og god miljømessig løsning på problemene.
Første tiltaksplan i 1991
– Da gruvedriften ble avviklet i 1987, tok jeg som ordfører kontakt med Statens forurensningstilsyn (SFT) for å forhøre meg om kommunens ansvar og hva vi burde foreta oss. Men SFT hadde ikke mye å bidra med. Tilsynet manglet både kompetanse og kunnskaper om hvordan man skal håndte avrenning fra gamle gruver, forteller Haugen.
Meldal kommune anså imidlertid saken som så viktig at den opprettet et utvalg som skulle vurdere tiltak mot forurensningen fra gruvene, ikke minst av hensyn til laksen i Orkla. Utvalget søkte kontakt med både SFT, Bergmesteren og Norsk institutt for vannforskning (NIVA), og i fellesskap ble det etter hvert laget en første tiltaksplan som ble godkjent av Miljøverndepartementet i 1991 og satt ut i livet våren 1992.
Haugen forteller at planen gikk ut på å fange opp så mye som mulig av avrenningen ved å grave avskjærende grøfter, og så pumpe det forurensede vannet inn i gruva. Der ville det ifølge NIVA komme i gang en kjemisk og bakteriologisk prosess. Tungmetallene ville bli bunnfelt, og vannet i øvre lag være så rent at det kunne pumpes ut i Fagerlivatnet. Derfra ville det renne ned til Bjørnlivatnet og så via Bjørnlibekken og Raubekken de fem kilometerne ned til Orkla. Av SFT ble det stilt strenge krav med hensyn til tungmetallutslippet til Orkla.
– Fagfolkene i NIVA var imidlertid klare på at dette var å anse som en midlertidig løsning. De kunne ikke si hvor lenge denne løsningen ville holde, men kanskje opp mot 20 år, sier Haugen.
Problematiske gamle gruver
Hele seks av de ni nedlagte gruvene i landet med størst forurensende avrenning til vassdrag ligger i Sør-Trøndelag. I tillegg er det i fylket 37 mindre nedlagte kisgruver. Gamle gruver og gruveavfall kan foruten å være et miljøproblem også være kulturminner med både lokalhistorisk og nasjonal verdi. Metallene som er særlig aktuelle fra de sør-trønderske gruvene er kobber, sink, kadmium, bly, jern og nikkel. Konsentrasjonene avhenger av malmtype, avfallstyper og deponeringsforholdene. Jern, kobber og sink er de metallene som vanligvis forekommer i høyest konsentrasjon.
God virkning til 1999
Høsten 1999 ble det oppdaget jernutfelling langs strandsonen i Bjørnlivatnet, et vann som altså skulle være rent. Dette ble ifølge Haugen tolket som et tegn på at utviklingen i gruva allerede hadde begynt å gå i gal retning.
– Situasjonen har siden vært til kontinuerlig bekymring, både for kommunen og befolkningen, og han begrunner dette slik: For det første fordi fagmyndighetene så langt ikke har klart å komme med en god og langsiktig løsning, for det andre fordi forurensningene er en trussel mot laksen i Orkla, og for det tredje fordi folk i boligfeltet ved Bjørnlivatnet synes det er lite trivelig å bo ved et vann som man vet er forurenset av tungmetaller.
Som et foreløpig tiltak ble det ved Fagerlivatnet i 2009 etablert en kalkingsstasjon som kalker vannet som pumpes ut fra gruva. Som beredskapstiltak er det i tillegg klargjort for kalking av Bjørnlivatnet fra båt. Samtidig har Direktoratet for mineralforvaltning gjennomført nye undersøkelser og foretatt en vurdering av hva som kan gjøres.
«For kobber er det fremdeles god renseeffekt i gruva, men effekten er avtagende. For aluminium har renseeffekten avtatt markant. For sink er konsentrasjonene i utgående vann til Fagerlivatnet fordoblet i forhold til inngående vann fra Løkken. Denne utviklingen er hovedårsaken til at nye renseløsninger utredes,» skriver direktoratet og påpeker at nye tiltak må «være permanente, spredningsreduserende, kostnadseffektive og driftssikre».
Vanskelig sak
Dagens ordfører i Meldal, Are Hilstad, sier at myndighetene fikk kjøpt seg tid med den foreløpige løsningen som ble igangsatt i 1992, men at denne tiden har vært dårlig utnyttet.
– Man var klar over at løsningen fra 1992 bare var foreløpig, men man skjøv arbeidet med å finne en permanent løsning foran seg, inntil det ble oppdaget at virkningen av det man hadde satt i gang var i ferd med å avta. Fordi forurensningssituasjonen omkring gruvene på Løkken kanskje er den vanskeligste å få orden på i hele landet, kunne man kanskje ha forventet et litt annet driv for å finne en varig løsning, sier Hilstad, som nå har satt seg i førersetet for å få situasjonen avklart og problemene permanent løst.
– Det har vært gruvevirksomhet her siden 1650, på begge sider av dalen, og det er avrenning fra et ukjent antall slagghauger og tipper fra langt tilbake i tiden. Mange av veltene er for lengst vokst til og ikke alltid like enkle å finne, sier han.
Men kommunen presser nå på for å finne løsninger, av rent miljømessige årsaker, men også fordi kommunen er litt «sjakk matt» med hensyn til samfunnsplanlegging, så lenge man ikke helt vet hvilke tiltak som kan komme på tale.
Ledning ned til fjorden
– Tidlig i gruvas tid var det selvsagt ingen som tenkte på miljøvern – dette ble ikke et tema i Meldal og på Løkken før omkring midten av 1900-tallet, sier Hilstad.
Han forteller at de første tiltakene på 1950-tallet kom fordi det ble oppdaget at det nedenfor Raubekkens utløp i Orkla var en lang strekning uten en eneste gytegrop for laksen. Dette ble naturligvis koblet til utslippet av tungmetaller fra gruvedriften. Det ble da helt ned til fjorden bygget en ledning som tok hånd om mye av avrenningen, og denne ledningen var, ifølge ordføreren, i bruk helt til begynnelsen av 1980-tallet.
– Ledningen løste selvsagt ikke problemene, men reduserte skadevirkningen i Orkla så mye at laksen kom tilbake. I forbindelse med tiltakene i 1992 ble det etter krav fra SFT opprettet to stasjoner som måler verdiene av tungmetaller i vannet, først og fremst med fokus på kobber. Så langt har grenseverdiene som er satt ikke vært overskredet, men det vil de kunne bli hvis ikke nye tiltak blir satt i verk så snart som mulig, supplerer Haugen.
Ny tiltaksplan – urørte penger
Direktoratet for mineralforvaltning har på grunnlag av sine undersøkelser de siste par årene nå lagt frem en ny tiltaksplan. NIVA har ønsket å forske mer på problematikken for å sikre at man kommer frem til en optimal løsning, men både kommunen og Direktoratet for mineralforvaltning er nå innstilt på å gjøre noe.
– Vi har penger til å komme i gang. Uten helt å vite til hva og hvordan de skal brukes, har myndighetene faktisk bevilget 190 millioner kroner til tiltak på og omkring Løkken, og disse pengene står urørte, sier Hilstad.
Han forteller at det kommunen mest av alt kunne ønske seg er et renseanlegg med gjenvinning av tungmetallene, men har innsett at det ennå ikke finnes egnet teknologi for å få dette til.
– Vi må derfor finne på noe i mellomtiden, sier han og forteller at en av flere mulige løsninger som har vært vurdert er den som er tatt i bruk ved de nå nedlagte kobbergruvene i Falun, hvor det er installert et såkalt ionebyttingsanlegg. Det fungerer med små faste partikler i vannet som metallionene binder seg til før partiklene overføres til en ny prosess som fjerner og tar hånd om metallionene. Partiklene bringes deretter tilbake i systemet for å binde til seg metallioner på nytt.
Kildekontroll og rensing
Siw-Christin Taftø, som er saksbehandler miljø i Direktoratet for mineralforvaltning, sier at det de er kommet frem til, er en serie tiltak med både kildekontroll og rensing, kombinert med ytterligere innhenting av kunnskap underveis.
– Enkelt er dette på ingen måte, blant annet fordi nye undersøkelser har påvist at det er store diffuse utslipp direkte til Raubekken via sprekkesystemer i berggrunnen. Gjennom dette systemet kommer både forurenset vann fra gruva og vann fra veltene. Det vi foreslår er derfor å dekke til veltene, kartlegge, samle opp og rense de diffuse utslippene til Raubekken samt stanse avrenningen fra deponerte masser ved og i Fagerlivatnet. I tillegg må også gruvevannet renses.
– For å få dette til må det kanskje etableres en dobbeltbunnløsning i Raubekken for å holde det rene vannet som kommer lenger ovenfra adskilt fra det forurensede vannet, forteller Taftø.
Ordføreren litt skeptisk
Ordfører Hilstad sier at kommunen er noe skeptisk til de foreslåtte tiltakene.
– Tildekking av velter har vært forsøkt både på Røros og i Folldalen, men har ikke vært vellykkete tiltak. Så er vi også usikre på de såkalte reaktive damanleggene hvor direktoratet foreslår at naturbasert rensing skal foregå ved bruk av olivin, noe som så vidt vi vet ikke har vært forsøkt før. Etter vårt syn kan vi ikke drive med eksperimentering lenger, men finne løsninger som gir konkrete og varige resultater, sier Hilstad.
Til dette gjentar Taftø at hele situasjonen er vanskelig å håndtere, og at man kanskje må innse at ultimate løsninger ikke finnes. Et kompliserende element som man ikke kan se bort fra er dessuten at man midt oppe i det hele også har hensyn å ta til de kulturminnene som store deler av gruveanlegget også er. Tildekking, eventuelt fjerning av velter, må derfor også vurderes ut fra dette perspektivet.
– Vi må velge tiltak som er gjennomførbare og som gir best resultat. Når det gjelder bruken av olivin er dette noe som Forsvarsbygg har benyttet seg av på Hjerkinn, så helt på bar bakke står vi ikke, sier Taftø.
Ifølge en tidligere artikkel i GEO har mineralet olivin gjennom flere tester vist unike kvaliteter som miljømineral. Overflaten til det nedknuste mineralet har en unik evne til å binde tungmetaller som kvikksølv, kobber, bly, sink etc., selv i svært små konsentrasjoner.
Ingenting er vedtatt
– Ingenting er imidlertid endelig vedtatt eller prosjektert. Vi skal nå gjennomgå høringssvarene som er kommet inn til de tiltakene vi har foreslått, og deretter drøfte saken med Næringsdepartementet, som har det siste ordet. Tiltak vil derfor tidligst bli igangsatt i 2014, trolig med tildekking av veltene som det første, sier Siw-Christin Taftø.
Kostnadene med tiltakene som direktoratet har foreslått er løselig anslått til ca. 34 millioner kroner, med etterfølgende årlige driftskostnader på om lag 4,5 millioner kroner.
Hva resultatet blir er altså ikke gitt, og kan hende må gammelordfører Arne L. Haugen smøre seg med tålmodighet ennå i noen år før gruvene på Løkken kan friskmeldes – så godt det lar seg gjøre.
Skrevet av Karl H. Brox