Et tørrere klima med mindre vegetabilsk føde ga opphav til en ny menneskeart som kunne vandre langt, løpe fort, lage mer effektive verktøy og tenke bedre. De egenskapene åpnet for den aller første bølgen ut av Afrika.
Rovdyr mot rovdyr: Med Homo erectus tok mennesket det endelige hoppet ned fra trærne. Bakken – og den alene – ble deres habitat. Rovdyrene på savannen fikk skarp konkurranse i jakten på beitedyr. Foto: Wikimedia Commons/Dguendel
I flere artikler har jeg skrevet, først om Istidens klima, deretter om menneskets utvikling gjennom kvartær med klimaet som bakteppe. Denne gangen ser vi på «det oppreiste mennesket» som holdt ut i nærmere to millioner år før de siste forsvant for bare drøyt 100 000 år siden. Alle artiklene finner du her.
Homo erectus («Det oppreiste mennesket») er den av de tidlige menneskeartene som ligner mest på oss moderne mennesker.
Med lange bein og oppreist gange var de sine forfedre langt overlegne når det gjaldt å løpe på savannen i sin evige jakt på næringsrik kost. Slik skilte de seg ut fra tidligere menneskearter som trivdes like godt i trærne som under.
For noen var savannen ikke nok. Noe drev dem til å forlate territoriet sitt. Mot det fullstendig ukjente. Til steder de ikke kunne vite hva som møtte dem. Og med tiden til hjelp, tusener på tusener av år, dro de lenger enn langt. Etterkommerne deres skulle bli de første asiatene. Senere også de første europeerne.
Hva var det som drev dem?
Var det ren og skjær utferdstrang, skapt av de nye mulighetene som de lange beina ga dem? Var det fordi mer land ble tilgjengelig, da havnivået sank i takt med at is ble bundet opp på nordlige breddegrader i et stadig kjøligere klima?[1] Var det en økt evne til samhandling, fordi mer tid rundt bålet gjorde at de forbedret de sosiale egenskapene? Eller fulgte de rett og slett migrerende dyr som måtte søke nye beiter på grunn av at det ble tørrere og kaldere? Mange forskere vil si at det er en kombinasjon av disse årsakene (uten å vektlegge noen). Selv heller jeg til at det er én grunnleggende årsak. Uten å kunne si hvilken.
Den bakenforliggende årsaken til at de kunne dra ut av Afrika var forbedret anatomi som tillot lange vandringer. I kombinasjon med nyutviklete kognitive evner, som gjorde det mulig å møte de utfordringene som ukjente miljøer skapte, kan vi tenke at alt lå til rette for å utforske verden.
Ingen vet, og jo mindre man vet, jo mer kan man spekulere. Og riktig nok, et dykk inn i litteraturen viser at spørsmålet om når og hvorfor menneskene forlot Afrika mer enn gjerne debatteres heftig av paleoantropologer (de som studerer menneskenes utvikling) verden over.
Turkana Boy Levningen av en ni år gammel gutt er det mest komplette hominin-skjelettet som noen gang er funnet. Det tilhører Homo erectus, og er 1,6 millioner år gammelt. Det er slik som her han vises frem på Neanderthal Museum i Tyskland. Foto: Halfdan Carstens
Homininer: alle arter i slekten Homo gjennom sju millioner år. Bare noen av dem er våre forfedre, og mange forsvant uten å gi opphav til nye arter.
Regjerte i to millioner år Homo erectus er den av homininene som har holdt ut lengst: nesten to millioner år, hvorpå det skjedde en utvikling fra Oldowankulturens svært primitive verktøy til Acheuleankulturens litt mer avanserte verktøy for 1,76 millioner år siden. Temperaturkurven viser at klimaet endret seg kontinuerlig: fra varmt og vått til kaldt og tørt. Samtidig som is først la seg over polene og deretter smeltet, sank og steg havnivået. Grafikk: Halfdan CarstensHominin «highway» Funnene av homininer er konsentrert om Den afrikanske riftdalen der Afrika deles i to. Her er det kun vist noen av de mer kjente. (Sahelanthropus tchadensis, omtalt i «Røttene ligger i Afrika», ble funnet utenfor riften. Det samme gjelder hodeskallen tilhørende Homo erectus, samt fossiler av Australopithecus og Paranthropus, funnet i Sør-Afrika, omtalt lenger ned i denne artikkelen.) Kart: Wikimedia Commons.
Løp etter byttet
Gjennom flere millioner år med evolusjon, hadde våre forfedre utviklet en kropp som passet bedre for et liv nede på bakken. Med Homo erectus flyttet homininene dermed ned fra trærne.
Homo erectus ble de første homininene som hadde en anatomi som ligner sterkt på vår. Mange antropologer tror også at det går en linje fra denne arten til vår egen art. Homo heidelbergensis kan være mellomleddet. Noen tror også at Homo habilis («Da steinalderen festet grepet») er forgjengerne til Homo erectus.
Det som først og fremst karakteriserte dem var at de var større enn sine forgjengere[2] (Lucy – Australopithecus afarensis – nådde dem for eksempel bare til hoften) hadde lengre bein og kortere armer enn sine forfedre, og et mindre bekken bidro også til at det ble lettere å løpe. Hjernens størrelse vokste med tiden og spenner fra 600 til mer enn 1000[3] cm3 og er mindre enn vår (i snitt 1350 cm3). Hjernens størrelse er imidlertid ikke et mål på intelligens. For det første er det riktigere å snakke om relativ hjernestørrelse (hjernevekt/kroppsvekt)[4], og for det andre er det et spørsmål om hvordan den er organisert.
Hjernen vokste
Som jeg var inne på i forrige artikkel («Da steinalderen festet grepet»), er kjøtt – spesielt kokt og stekt – mer lettfordøyelig enn planteføde. Mer kjøtt betød derfor at tarmkanalen ble mindre, og at hjernen kunne få mer energi og vokse uten at energiinntaket økte.
Med Homo erectus kan vi altså se for oss høyreiste, slanke skikkelser som kunne gå lange strekninger, og også løpe, om det var nødvendig. Det siste kan ha vært en stor fordel når de i flokk jaktet ute på savannen.
Kjøttmat kan ha fått økt betydning da det langt i nord var kaldt (istid), og at det derfor var mindre nedbør (vann var bundet opp i is) og mer sparsom tilgang på vegetabilsk føde. Sagt på en annen måte: Et endret klima fremmet en ny art som var tilpasset de nye betingelsene. Helt i tråd med Charles Darwins utviklingslære.
Men, – med et gode følger som kjent også et onde, så til gjengjeld ble det nå mye vanskeligere å klatre opp i trærne når rovdyrene kom etter dem. Med et smalt bekken led kvinnene av at det ble vanskeligere, farligere og mer smertefullt å føde.
Stor forskjell Homo erectus (t.h.) var lengre, hadde en mer oppreist gange, hadde større hjerne og utviklet mer avansert teknologi enn sin antatte forgjenger Homo habilis (t.v. i den venstre figuren). Bildene er tatt på Mammut-Museum Siegsdorf i Tyskland og tilhører en ambulerende utstilling («Evolution of the human being»). Foto: Halfdan Carstens
Homo erectusså ikke ut som oss. Hodeskallen var mer avlang, og betydelig mindre enn vår (ned til halvparten). Det flate ansiktet og den kraftige nesen var også store i forhold til våre, og kinnbeinet var kraftig. Den karakteristiske øyenbrynsryggen var sammenhengende (til forskjell fra neandertalerne, der den er «delt i to»). Det spekuleres i at de hadde lite kroppshår.
Håndøksen – det nye verktøyet
Mens Homo habilis gjorde enkle steinverktøy til sitt varemerke, var Homo erectus i stand til å utvikle teknikken til et enda nyttigere verktøy. Håndøksen (engelsk: handaxe) ble Homo erectus sitt signaturverktøy[5]. De aller eldste er funnet nær Turcanasjøen i Etiopia og er 1,76 millioner år gamle.
Håndøksen er det nærmeste «erectusene» kom et multifunksjonelt redskap. Den er pære- eller dråpeformet, 12-20 cm lang, har skarpe kanter hele veien rundt, forsiden er lik baksiden («bifacial»), og den passer godt i hånden. Den var derfor brukbar til diverse gjøremål som å hugge trær, grave i jorden, slakte, skrape kjøtt og fett fra knoklene, bearbeide skinn, skjære frukt og grønnsaker, og sikkert mye annet. Kanskje var den også et kastevåpen.
Håndøksene ble først oppdaget på 1830- til 1840-tallet i et lag sammen med en mengde dyrebein. På den måten beviste funnene at mennesket hadde eksistert lenger enn noen få tusen år. Nye utgravninger og mange funn i Saint-Acheul i Frankrike i 1859 ledet fram til begrepet Acheuleankulturen.
Håndøksen ble brukt fram til for 40 000 år siden og sies å være den lengstlevende innovasjonen noensinne. Håndøksen ble like fullt brukt av andre arter som var samtidige med «erectusene».
Homo erectus tok med seg Acheuleankulturen da de utvandret fra Afrika til Europa og Asia. Eksemplarer av forskjellig størrelse har blitt funnet fra Sør-Afrika i sør til Nord-Europa i nord, og fra Vest-Europa i vest til India i øst. Funn i Spania antyder at den kom til Europa for 800 000 år siden.
Det er lett å forestille seg at håndøksen var en betydelig forbedring i forhold til de enkle steinredskapene som forfedrene måtte klare seg med. Samtidig er det tankevekkende at Acheulean-teknologien holdt stand så lenge uten store forbedringer. Gjennom hundretusener av år – gjennom tusener på tusener av generasjoner – og under skiftende klima med stadig nye utfordringer som fordret nye løsninger, forble håndøksen så å si uendret. Innovasjonsevnene var liten. Så selv om Homo erectus sin hjerne stadig ble større, må det være lov å tenke at den ikke fungerte like godt som vår.
Datidens Leatherman Homo erectus utviklet steinverktøyene som definerer Acheuleankulturen. Den karakteriseres av dråpeformete redskaper og var våre forfedres multiverktøy. Foto: Halfdan Carstens
Også trevirke
Som for Homo habilis, er det lite trolig at stein var det eneste råmaterialet som Homo erectus tok i bruk («Da steinalderen festet grepet»).
Våre forfedre hadde, spesielt i perioder med fuktigere klima, rik tilgang på trevirke. Det hører også med til denne forståelsen at knivene og øksene de laget av stein var så skarpe at trevirke, knokler, horn og støttenner var lette å bearbeide til nye redskaper. Men fordi organisk materiale råtner når det blir eksponert til luft, forsvinner det fort og etterlater ikke spor. Bevisene for at trevirke, horn og bein ble benyttet er derfor svært få.
Utgravninger i Zambia i 2019 skulle vise seg å bli «breaking news».
Høsten 2023 slapp britiske gruppe arkeologer en sensasjonell nyhet som nok en gang skulle forandre vår oppfatning av våre forfedre. I en artikkel i Nature fortalte de om et funn av en 476 000 år gammel konstruksjon satt sammen av trestokker, og forskerne bak oppdagelsen ser for seg noe som minner om tradisjonell norsk lafteteknikk.
Stokkene er (så langt) uten tvil det eldste beviset for bruk av trevirke, og paleoantropologene fikk med denne oppdagelsen god næring til å spekulere på hva menneskene var i stand til å lage med primitive steinredskaper. Kanskje de var flinkere med trearbeid enn steinarbeid?
Paleoantropologenes utstrakte behov for «15 minutes of fame» ble nok en gang tilfredsstilt. Den store forskjellen fra mange tidligere oppdagelser var imidlertid at nyheten denne gangen virkelig var sensasjonell. Og troverdig.
Rett utenfor den lille byen Schöningen, ca. 200 km vest for Berlin, har arkeologene gjennom de siste 30 årene gjort en rekke bemerkelsesverdige funn når det gjelder bruk av trevirke.
Mest kjent er de ni nærmest uskadete trespydene. Funnene endret fullstendig paleoantropologens forståelse av våre forfedre[6]. Den rådende oppfatningen om at de kun var åtseletere ble endret over natten. Nå var det bevist at de var dyktige jegere som kunne jage store dyr med våpen som var formet gjennom godt håndverk.
Schöningen-spydene ble inntil i fjor sagt å være blant de viktigste arkeologiske funnene i verden. De er i alle fall de eldste, fullstendig bevarte trevåpnene i menneskets historie. De revolusjonerte vårt bilde av de første menneskene i Nord-Europa.
Det har også blitt påstått at Schöningen-spydene er de eldste bevisene for kreativ intelligens. Fjorårets funn av trekonstruksjonen i Zambia ser ut til at denne påstanden er foreldet.
Aller eldst Trestokker som vitner om en avansert, godt planlagt konstruksjon satt sammen for en halv million år siden. Foto: Skjermdump fra video laget av University of LiverpoolDrepende jaktvåpen En besøkende til forskningsmuseet i Schöningen (Forschungsmuseum Schöningen) viser frem en modell av de 300 000 år gamle trespydene som arkeologer har funnet rett ved en nedlagt kullgruve. Spydet er laget av Homo heidelbergensis eller Homo neanderthalensis, men Homo erectus levde på samme tid og kan selvsagt ha laget tilsvarende våpen. Forsøk viser at det var mulig å kaste mer enn 70 meter. Foto: Halfdan Carstens
Et kulturelt paradigmeskifte
Med beina plantet på bakken, bokstavelig talt, stod «erectusene» for enda en teknisk forbedring som må ha forandret livene deres betraktelig: De var de første av våre forfedre som tok ilden i bruk.
Muligheten til å kontrollere ilden må nærmest betraktes som en revolusjon. For oss moderne mennesker er det for eksempel umulig å tenke seg en overnattingstur over flere dager uten å kunne varme vann og koke mat, og uten å tenne et bål hvor vi kan falle i tanker eller snakke om løst og fast.
I første omgang ga flammene både lys og varme slik at dagen ble lengre. Det frigjorde tid til flere gjøremål, og det blir spekulert i at menneskene som konsekvens begynte å sove mindre, og at mer «fritid» kan ha gitt seg utslag i at de aller første kunstverkene ble skapt i ildslyset. Bevisene for det siste er i beste fall tvilsomme. Det eldste eksemplet på et tidlig kunstverk er fra Java. Noen skal for mellom 430 000 og 540 000 år siden angivelig ha risset inn noen parallelle streker på et skjell.
I en verden hvor mennesket ikke var øverst i næringskjeden, var rovdyrene en konstant trussel. Menneskene hadde lite å forsvare seg med, inntil de oppfant spydet. En sulten bjørn eller sabeltannkatt er for eksempel ikke lette å hanskes med. Men selv om rovdyrene ikke skremmes av trusselen av et regn med små og store steiner, gjør flammen nytten. Rovdyrene skyr ilden. Et skinnende bål, foran huleinngangen eller på leirplassen, ga derfor god beskyttelse.
Ilden var også til god hjelp for å gjøre pilspissene hardere og mer dødelige.
I den grad parasitter, bakterier og virus forårsaket sykdommer, og i verste fall død, kom det godt med å steke eller koke kjøttet de spiste. Likeledes ble kjøttet mer holdbart hvis de røkte det over bålet. På den måten var det mulig å legge kjøtt til side for bruk i tider med vanskeligere tilgang til mat.
Litt mer romantisk er det å se for seg at våre forfedre sitter sammenkrøpet rundt bålet, snakker lavmælt sammen[7] og planlegger neste dags jakt, eller – vel så viktig – sladrer seg imellom eller formidler kunnskap til yngre generasjoner. Studier av primitive kulturer viser at bålet har en betydningsfull funksjon for bygging av nettverk, læring og sosialisering. Mens dagslyset var avgjørende for livsnødvendige gjøremål, blir det påstått at kveldsmørket er utslagsgivende for abstrakt tenkning og hjernens utvikling.
Med denne bakgrunnen, er det fristende å si at det å kontrollere ilden betød et kulturelt paradigmeskifte. Samlet sett kan fordelene ved å kontrollere ilden ha vært så store at det ble lettere å flytte på seg. At leirbålet satte fart på migrasjonen ut av Afrika.
Når mennesket klarte å kontrollere ilden, er derimot fortsatt et åpent spørsmål. Årsaken er at det er funnet få rester av ildsteder.
Til å begynne med er det sannsynlig at de fanget ilden i gressbranner og holdt liv i den så lenge som mulig. Det har blitt foreslått at de første bålene ble tent for nærmere to millioner år siden, men det finnes ikke sikre bevis for spor eldre enn én million år (Wonderwerk i Sør-Afrika). Ved bruk av kunstig intelligens har israelske forskere nylig funnet indikasjoner på bruk av ild for 800 000 år siden.
Mange forskere hevder at menneskene ikke hadde full kontroll på ilden før mye senere. Kanskje så sent som for 400 000 år siden.
Begynnelsen på en ny tid Flammen fra bålet – med sine gule, oransje og røde farger – kan ha vært svært viktig for menneskets kulturelle utvikling, og alle dem som har hatt gleden av å sitte rundt et bål vil vite at det er bra for kontemplasjon og utvikling av sosiale ferdigheter. Foto: Halfdan Carstens
Fortsatt mangel på kunnskap
Til tross for mange funn og mange store overskrifter: Homo erectus er fortsatt gåtefull. Kunnskapen om dem har store mangler.
Det som likevel står fast, er at de tilhørte den første menneskearten som forlot Afrika og vandret gjennom Midtøsten og inn i Asia, kanskje også Europa. Hvorfor de dro, og når de dro, er gjenstand for lange diskusjoner med basis i lite fakta.
Det som også står fast er at ingen menneskeart har holdt stand så lenge, har spredd seg over så mange verdensdeler og berget seg gjennom så mange vidt forskjellige naturmiljøer. At de til slutt døde ut (for drøyt 100 000 år siden), er derfor forunderlig.
Var det Homo sapiens som var dem langt overlegne?
«Ut av Afrika 1» Et lite antall fossilfunn gjør det umulig å vite hvilken vei Homo erectus tok ut av Afrika. Det er likevel fristende å gjette på at kyststrekningene var langt å foretrekke på tider da havet stod lavere og landområdene var større. Langs kysten unngikk de også farlige og ufremkommelige fjellkjeder. Funn i Israel viser med stor sikkerhet at noen tok veien gjennom Levanten (Syria, Libanon, Israel, Palestina og Jordan). Grafikk: Halfdan Carstens
Utgravningene som startet i 1991 har påvist fem hodeskaller, tre kjever, en rekke knokler foruten en mengde steinverktøy tilhørende Oldowankulturen. Fossilfunnene av Homo georgicus («Den første bølgen») er 1,85 millioner år (brukt i tidsrommet 1,85-1,78 millioner år siden) gamle levninger etter en mennesketype som mange mener er en underart av Homo erectus. De viser at i alle fall noen av de som først emigrerte fra Afrika har valgt innlandet i stedet for kysten. Bevis for at andre kan ha vandret langs kysten, kan ha forsvunnet for alltid som følge at havnivået i etterkant steg og sank mange ganger, og slik begravde alle spor som eventuelt hadde blitt etterlatt.
Neste artikkel
Istiden rommet et rikt dyreliv: Den pleistocene megafauna (definert som tyngre enn 45 kg). Ett av disse store og imponerende dyrene besøkte landet vårt én eller flere ganger for 40 000 til 60 000 år siden. Det er på tide å bli bedre kjent med vårt istidsikon.
Paleoantropologi (studien av menneskenes utvikling) er ingen eksakt vitenskap. Den faktiske kunnskapen er basert på et fåtall funn av fossiler av slekten Homo. Fra disse har forskerne derivert en rekke arter (hvor mange er de selv ikke enige om), og det har gått så langt at definisjonen av én art kan være basert på kun ett til to funn. Når mengden med fakta er begrenset, gir det selvsagt grunnlag for spekulasjoner og høytidelige konklusjoner. Og dem er det mer enn nok av. Også når det gjelder Homo erectus. Sannhetene står derfor for fall hver gang nye knokler graves fram eller nye verktøy dukker opp. Det betyr selvsagt også at paleoantropologene strever hardt for ære og berømmelse. Morten Often, med fem år i Etiopia på CV-en, samt et besøk hos «Lucys far» på funnstedet, svensk-amerikanske Donald Johanson, sier dette: «I bransjen for paleoantropologer er det høye profiler, mye ære (penger!), få aktører og uforsonlige konflikter» (GEO 01/2003).
NOEN KJENTE «ERECTUSER» (SE KART LENGER OPPE)
«Javamannen» (Indonesia): Det første funnet ble gjort i 1891. Lårbeinet indikerte at det tilhørte et menneske som kunne gå oppreist, mens hodeskallen antydet at hjernen var mye mindre enn vår. De eldste funnene på Java er datert til 1,5 millioner år, og ny forskning viser at de kan ha holdt til i Sørøst-Asia frem til for 108 000 år siden.
2,0-0,1 millioner år (antatt eksistenstid på Jorda for Homo erectus).
«Pekingmannen» (Kina): Fossiler av mer enn 40 individer ble påvist nær Beijing på 1920-1930-tallet, men alle forsvant under andre verdenskrig. Sammenligninger med Javamannen viste at de tilhørte samme art.
0,780-0,400 millioner år (aldersspenn for fossilene).
Mens det på Java var et tropisk klima, også på den tiden, var det rundt Beijing på samme tid et tempert klima med kalde vintre og varme somre.
«Turkana Boy» (Kenya): Levningene etter en ni år gammel gutt ved Turkanasjøen i Etiopia (funnet i 1984) er det mest komplette menneskefossilet som noen gang har blitt funnet. Til tross for alderen var han 160 cm høy og nesten fullvoksen.
1,5 millioner år.
Mest fullstendige Originalen av «Turkana Boy» vises frem på Kenya National Museum. Bildet er av en kopi utstilt på Field Museum of Natural History i Chicago. Foto: James St. John, Flickr (CC BY 2.0)
Dmanisi (Georgia): Georgierne kan ha vært de første som vandret ut av Afrika («Den første bølgen»). Paleoantropologene er ikke enige seg imellom om vi har å gjøre med en egen art (Homo georgicus) eller en tidlig versjon av Homo erectus.
1,85-1,78 millioner år (minimum oppholdstid på dette stedet)
Tre hominin-slekter (Australopithecus, Paranthropus og Homo) kan for to millioner år siden ha levd på samme tid i et karstlandskap med huler. En hodeskalle tilhørende Homo erectus er datert til 2,04 millioner år.
2,0 millioner år
Ubeidiya (Israel): Funn fra og med 1959 i Jordandalen omfatter rester etter både mennesker, dyr og verktøy, og viser at Homo erectus kan ha vandret mot Asia og Europa gjennom Israel.
[4] I boka Human Evolution (s. 32) ser vi hvordan den relative størrelsen har vokst gjennom fire millioner år, og det er vist at for Homo erectus økte hjernens størrelse i takt med at kroppsvekten økte (encefalisering).
[5] Dimitra Papagianni og Michael A. Morse. The Neanderthals Rediscovered. 2022,
[7] Når språket kom, er omdiskutert. DNA-analyser – oppdagelsen av FOXP2-genet – indikerer imidlertid at neandertalerne hadde et språk, og at det kan ha vært nedarvet fra «erectusene».
[8] “The Cradle of Humankind” er på UNESCOs verdensarvliste og inkluderer flere steder: Sterkfontein, Swartkrans, Kromdraai, Makapan-dalenand «Taung Skull Fossil Site».
[9] “Eugene Dubois first identified and described a new human-like set of Indonesian fossils at the end of the 19th century, naming the specimens Pithecanthropus erectus (upright, ape-man) because of their combination of bipedality and a brain size much smaller than living humans. Dubois had specifically been looking for the missing link between apes and humans, and for him the combination of a human-like body and ape-like brain represented just that (Shipman 2002). Subsequent discoveries in the 1920s and 1930s from the site of Zhoukoudian, China, of fossils with similar characteristics-originally designated Sinanthropus pekinensis-raised the question of a possible evolutionary relationship between these regional samples. Today, these two samples, along with a much larger collection of fossils from Asia, Africa, and Europe, are most commonly referred to simply as Homo erectus.”