I en serie artikler har jeg sett på forskjellige aspekter ved Istiden, fremfor alt klimaet og hvordan det varierte, og nå har vi kommet til menneskets utvikling som skjedde mens det stadig ble kaldere over hele Jorda. Alle artiklene finner du her.
På en liten høyde sitter en gruppe mennesker og spiser. Én av de eldre mangler tenner. De fleste forsvant mens hun fortsatt levde[1]. Derfor kan hun verken tygge kjøtt eller planter. Da har fellesskapet og samhørigheten stor verdi.
De andre i flokken, som fortsatt har gode tyggeredskaper, gjør jobben for henne. Selv trenger hun bare å legge maten mellom gummene og liksomtygge før blandingen av mat og spytt svelges. Disse tidlige menneskene viste altså omsorg for hverandre, og uten denne hjelpen fra vennene i flokken hadde hun sultet i hjel.[2]
Måltidet kan ha tatt tid. Det er nemlig ingen spor etter bålplasser. De behersket høyst sannsynlig ikke ilden[3], og uten muligheter til å steke eller koke kjøtt, var det aller meste av næringstilgangen i fast, tungt fordøyelig form.
Vi er i dagens Dmanisi (uttales «Dimanisi») i Georgia for 1,8 millioner år siden hvor det har blitt gjort spektakulære, arkeologiske oppdagelser. De som fortærer måltidet, hører til en menneskeart som i ettertid har fått navnet Homo georgicus.
Den aller tidligste utvandringen fra Afrika kan spores til Kaukasus. For 1,8 millioner siden var det et yrende dyreliv på de frodige slettene som ga det nødvendige naturgrunnlaget for de første innvandrerne. Men også inne i fjellene, noen få dagsmarsjer fra bostedene, var det nok av vilt. I perioder var det så kaldt at isbreer dekket den høyreiste fjellkjeden mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. U-daler, morener, flyttblokker og iselvavsetninger er lett å få øye på der gress og lave busker dominerer. Så selv om det er platetektoniske krefter som har bygget fjellene, vitner de om at landskapet har blitt skulpturert under istidene. Foto: Halfdan Carstens
Homo georgicus oppholdt seg i Georgia mens det ble stadig kaldere (rød prikk). Men, som grafen viser, var klimaet slett ikke stabilt. Når «georgierne» vandret ut fra Afrika, vet ikke forskerne, og funnstedet i Dmanisi er det eneste hvor denne arten har blitt påvist. Illustrasjonen viser når de andre gruppene av Homo-slekten antas å ha eksistert.
Det eldste beviset
Utgravningene i Dmanisi (85 km sørvest for hovedstaden Tbilisi) sør i Georgia på 1990- og 2000-tallet ledet til et av de aller mest spektakulære arkeologiske funn verden noen gang har sett[4].
Hodeskaller, kjevebein og en mengde knokler fra forskjellige deler av kroppen, viste at det midt mellom de nordlige og sørlige greinene av fjellkjeden Kaukasus, og midt mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, levde en gruppe primitive mennesker på en høyde omgitt av en trang kløft for 1,8 millioner år siden. Hodeskallene og beinrestene har blitt funnet mellom to vulkanske askelag som lett kan dateres. Alderen er derfor uomtvistelig.
Levningene fra funnet i Dmanisi er utstilt i det georgiske nasjonalmuseet i Tbilisi. Foto: Halfdan Carstens
Frem til for ganske få år siden (2018) var dette arkeologiske funnet i Kaukasus det eldste beviset for at menneskene hadde forlatt Afrika midt i kvartærtiden. Et funn av 2,1 millioner år gamle steinredskaper i Kina i 2018 endret dette. [5]
Vi er nå et godt stykke inn i Istiden, da det gradvis ble kaldere, og det ble mer og mer utfordrende å tilpasse seg nye miljøbetingelser. Ikke bare ble det kaldere og tørrere. Vi må også tro at plante- og dyrelivet endret karakter den lange tiden de levde her. Omstilling og tilpasning var nøkkelbegreper. Uten at menneskene nødvendigvis tenkte over det selv, fordi endringene ikke skjedde over natten, men gradvis over hundreder og tusener av år.
Beliggende mellom øst og vest (Asia og Europa) er Georgia en smeltedigel av nasjonaliteter. Med nærmere fire millioner innbyggere og areal omtrent som Svalbard, er landet tettere befolket enn Norge. For å nå frem til Dmanisi kan de «første europeerne» ha kommet fra Midtøsten (Egypt, Israel, Jordan, Libanon, Syria og Tyrkia, og videre langs Svartehavet og dratt inn i landet på de fruktbare slettene mellom Kaukasus-fjellene. Illustrasjon: Wikimedia Commons
En trygg og god boplass
Den lille høyden der «georgierne», om vi kan tillate oss å kalle dem det, hadde slått seg ned var ikke et tilfeldig valg. Det møtte et behov for utsikt over de tørre slettene der beitedyrene holdt til. For å forstå dette må vi se for oss den afrikanske savannen med endeløse flokker av elefanter, neshorn, sjiraffer, antiloper, hester, kveg, geiter, sauer og mange andre beitedyr (bein fra alle disse dyrene har blitt funnet).
Rovdyrene kunne fråtse i alle slags delikatesser. Med enkle våpen var det derimot vanskelig for menneskene å jakte (se avsnittet «Krevende jakt» nedenfor), men de kan ha fråtset i levninger etter at rovdyrene hadde forsynt seg. Flere slags fugler kan også ha vært en del av dietten.
Menneskene som bodde her den gangen hadde imidlertid en stor fordel fremfor dyrene. De kunne samarbeide om en oppgave som på den tiden måtte betegnes som kompleks. De kunne ta på seg arbeid som de ikke hadde klart alene. De hadde utviklet sosiale evner som utnyttes til det beste for hele flokken.
Det var altså god tilgang på proteinrik kjøttmat, og i et godt klima med tilgang på vann må vi også tro at vitaminrike plantevekster var en del av kostholdet, så som røtter, nøtter, bær og frukt. Tannslitasjen tyder på at kosten var fiberrik.
Dertil dekket høyden også et behov for å få oversikt over rovdyrene som var en konstant trussel. Den trange kløften med elva og de steile veggene var i så måte også et godt vern.
God tilgang på vann var avgjørende. Boplassen deres måtte derfor ligge i nærheten av et oppkomme, en bekk, en elv eller en innsjø, og på denne plassen var det kort avstand til en dyp kløft med friskt, rennende vann, året rundt. Nærheten til fjellene gjorde at regn ikke var noen sjeldenhet. I tillegg lå snø og is i høyden, og denne smeltet i sommerhalvåret og ga jevn tilførsel. Elva tørket derfor neppe ut.
Resonnementet er basert på at værlaget den gangen – fuktig innlandsklima med markerte årstider – ikke var så veldig forskjellig fra hva det er i dag, bare litt varmere. Fjellene var antagelig like snaue, mens lavlandet var preget av skoger med furu og bjørk i veksling med åpne stepper.
Utvandrerne fra Afrika fant en fordelaktig boplass hvor de holdt seg lenge. Antropologene anslår at de kan ha holdt til her gjennom 80 000 år, eller opp mot 4 000 generasjoner (det blir veldig mange «tipper»). Så lang botid er nok også forklaringen på det store antallet med dyrebein (17 000) som har blitt gravd fram.
Kunne de snakke sammen? Forskerne kan (selvsagt) ikke gi et klart svar, men anatomien tilsier at de kunne lage lyder i en mer avansert form enn dyr kan. I det minste må vi derfor tro at de uttrykte enkeltord og ved hjelp av tegnspråk kunne kommunisere.
«Georgierne» var små og lette. De var neppe mer enn 1,5 m høye, og veide omtrent 50 kg. Hjernen var også liten (610-775 cm3, halvparten så stor som vår. Like fullt har disse småvokste menneskene kommet hele den lange veien fra Afrika. Styrken de små kroppene deres manglet, tok de igjen ved å samarbeide.
Funnene viser en sterk seksuell diformi, der menn er betydelig større enn kvinner.
Det er på denne høyden utenfor Dmanisi, Georgia, at det er gjort funn av menneskefossiler som gir en minimumsalder for den første utvandringen fra Afrika. Foto: Pixabay Georgi/Pictures
Usikker artsangivelse
Menneskene fra Georgia har fått det latinske navnet Homo georgicus. Men om de faktisk er en egen rase, ja det har lenge vært et omstridt spørsmål. Paleoantropologene har fortsatt en diskusjon gående om de tilhører arten Homo erectus (erectus er latin for oppreist), om de er en egen art, Homo georgicus, eller om vi har å gjøre med en underart med det vitenskapelige navnet Homo erectus georgicus.
I begynnelsen trodde forskerne at levningene tilhørte Homo ergaster («det arbeidende menneske») Forskjellene i størrelse fikk dem deretter til å konkludere med at det dreide seg om etterkommere av Homo habilis («det nevenyttige mennesket») som er forgjengeren til Homo erectus («det oppreiste menneske») som regjerte i Asia gjennom nærmere to millioner år.
En annen tolkning er at de nedstammer fra Homo ergaster og forfedre til Homo erectus. Siste ord er neppe sagt. Paleoantropologene har mye å diskutere.
De høye fjellene styrer klimaet i Georgia med regelmessig regn som gir god vannforsyning på slettene mellom de to fjellkjederyggene nord og sør i landet. Foto: Halfdan Carstens
Krevende jakt
Menneskene hadde to fordeler i forhold til dyrene. Den ene var evnen til å samarbeide. Den andre var primitive våpen.
Verktøyene de laget tilhører den 2,5 millioner år gamle Oldowan-kulturen som representerer menneskenes aller første teknologiske innovasjon (se også geo365.no: «Røttene ligger i Afrika»).
Utgangspunktet er runde steiner hentet langs elvebredden, i morener eller på strender. De ble slått i to og endte opp med en flat ende («håndtaket») og skarpe kanter. Avslagene ble til skarpe «kniver». Uten noen form for spyd, var det neppe mulig å angripe byttedyrene på annen måte enn å kaste stein eller legge feller for dem.
Uten gode våpen og uten å beherske ilden har kampen om å mette munnene vært hard.
For det første var det vanskelig og tidkrevende å drepe dyr. De kan derfor også ha vært åtseletere. For det andre var det tidkrevende å få i seg maten når de ikke kunne koke den.
La ut på reise
Da den globale temperaturen falt og Istiden la sitt kalde teppe over Europa og Nord-Amerika, ble noe av atmosfærens vann bundet opp i is. Derfor sank havnivået over hele Jorda. For de som holdt til midt inne i Afrika, betød dette lite, men for de som hørte hjemme nær kysten åpnet det seg nye muligheter. Mer land ble tilgjengelig, og det ble lettere å forflytte seg.
Naturen hadde med sine luner lagt veien åpen for de tidligste menneskene til å utforske verden.
Dette falt i tid sammen med at våre forfedre uopphørlig ble flinkere til å bevege seg på to bein. Gjennom hundretusener av år ga evolusjonen dem muligheter til både å gå lange avstander og løpe etter beitedyrene på savannen. De var blitt mobile. Det var denne muligheten de grep.
Hvorfor de grep muligheten, er et ubesvart spørsmål. Var det en begynnende utforskertrang som gjorde seg gjeldende, var det kampen om ressursene som tvang dem til å oppsøke nye jaktmarker, eller var det klimaendringer med tørrere vær og dårligere tilgang på vegetabilsk føde som gjorde det nødvendig å finne mat andre steder?
Utfordringene var uansett krevende. Kjente de for eksempel på usikkerheten? Å ikke vite hva som møtte dem neste dag? Likeledes må det ha vært anstrengende å stadig møte og forholde seg til nye miljøer. Det er for eksempel lett å forestille seg at det kreves noe helt annet å overleve i en ørken enn på savannen.
Faktagrunnlaget for å kunne svare på disse spørsmålene er svært begrenset. Langs migrasjonsruten fra Øst-Afrika til Dmanisi er det gjort kun ett relevant funn som viser at homininer (alle arter i slekten Homo gjennom sju millioner år) har vært her midt i kvartærtiden. Beinrestene og redskapene er imidlertid «bare» 1,5 millioner år gamle, og altså mye yngre enn fossilene i Dmanisi.
På denne bakgrunnen er det lett å forstå at paleoantropologene kan boltre seg i fantasifulle forklaringer på hvorfor og hvordan Homo georgicus migrerte ut av Afrika.
Til Smithsonian Magazine uttrykker en arkeolog seg slik: “Was it some innate adaptability, such as social learning, curiosity, a taste for meat, or technological acuity? Did the expansion of grasslands or rapid changes in climate send them on their journey? Or was it some combination of these factors?».
Vi kan slå fast at arkeologene og paleoantropologene fortsatt har noen uløste gåter.
Mulig migrasjonsrute for de første afrikanske emigrantene for to millioner år siden. Georgia ble oppholdssted for en gruppe mennesker gjennom minst 80 000 år. Kart: Google Earth
Veien videre
Da georgierne hersket over savannen midt inne i Kaukasus, var Jorda allerede inne i Istiden. Likevel var det fortsatt varmt, både under fjellene og ute på slettene. Fossile beinrester av dyr som liker seg best i tropiske strøk forteller dette.
Det er mulig at «georgierne», ev. Homo erectus, vandret østover og videre inn i Asia. Redskaper funnet i Sibir, 1,7 millioner år gamle, og av samme type som dem i Dmanisi, forteller oss dette. Litt yngre funn i Kina og Indonesia indikerer at disse pionerene klarte å omstille seg til mange forskjellige habitater med ulike typer planter og dyrearter, samt andre klimatiske forhold med store temperaturforskjeller og sesongmessige variasjoner i tørke og nedbør. De fikk i sannhet merke at Jorda var på vei inn i en istid.
Om de også vandret den andre veien, vestover forbi Svartehavet og videre inn i Europa, har vi ingen bevis for. Så langt har ingen funnet fossiler i Europa som tilhører denne tidlige menneskearten.[6]
Vi kan derfor forsøke oss på en konklusjon om at georgierne foretrakk å trekke nordøstover mot Asia, og ikke vestover mot Europa. Årsaken kan være at de levde i Istiden, og at de derfor foretrakk å vandre til steder der det var varmt framfor der det var kaldt. Varmen var en del av deres habitat.
Europa måtte vente enda en god stund før mennesket satte sin fot her.
Neste artikkel
Midt i Afrika, på savanner som ligner på den vi finner i dagens Tanzania, innledet Homo habilis («det nevenyttige mennesket») Istiden. Med lange, sterke armer innledet disse primitive menneskene også Steinalderen. Mennesket tok det første store skrittet fram mot vår høyteknologiske alder.
Kommentarer til denne teksten er velkomne: halfdan@geo365.no
[1] Forskerne baserer dette på at kjeven er deformert.
[2] https://www.youtube.com/watch?v=9btN6H7H3Rg
[3] Tiden for når menneskene begynte å beherske ilden er fortsatt under diskusjon. De aller fleste er imidlertid enige om at det skjedde mye senere enn da de første georgierne migrerte ut av Afrika.
[4] Med funn av 5 hodeskaller, 50 menneskebein, 900 redskaper og 17 000 dyrebein blir det sagt at Dmanisi er en av de aller mest spennende arkeologiske utgravninger noensinne.
[5] Nye funn i Kina og Midtøsten indikerer at menneskene reiste ut av Afrika for mer enn to millioner år siden. Kanskje allerede for 2,6 millioner år siden (ved inngangen til kvartær tid). Vi må derfor ikke bli overrasket om framtidig forskning vil dytte utvandringen enda lenger tilbake i tid.
[6] Det er godt dokumentert at Homo erectus utvandret til Asia. De eldste fossilrestene er funnet på Java i Indonesia og er 1,8 millioner år gamle. Flere funn er gjort i Kina.