Røttene ligger i Afrika

I en serie artikler har jeg skrevet om klimaendringer før og under kvartær (Istiden) og mulige årsaker til dem. Det er på tide å se litt nærmere på hvordan mennesket utviklet seg, og hvordan de opplevde et omskiftelig klima. Alle artiklene finner du her.

Vi mennesker (Homo sapiens) er alle en (foreløpig) siste brikke i en sju millioner år lang historie[1]. Den startet i det varme Afrika – langt unna det til tider iskalde Europa. I et behagelig klima – i miocen – utviklet de første menneskene seg først fra menneskeaper (familien Hominidae/menneskefamilien[2]), og deretter fra afrikanske aper (underfamilien Homininae).

Da vi skilte lag med sjimpansene

Da nedbørsmengdene i Afrikas sentrale strøk begynte å minke og tørre gressletter erstattet skogen, utviklet de afrikanske apene (Homininae) seg i to forskjellige retninger, til to forskjellige slekter.

• Den ene retningen har gitt verden sjimpanser og dvergsjimpanser (slekten Pan).
• Den andre retningen ga verden menneskene (slekten Homo).

Uløste spørsmål

Det hersker stor usikkerhet om når menneskeapene splittet opp i orangutanger og afrikanske aper (Homininae), samt når de afrikanske apene splittet opp i mennesker og sjimpanser. For de av oss som ikke er utdannet paleoantropologer (de som studerer fortidsmenneskene), er dette ganske forvirrende. Årsaken til forvirringen er mangel på fossiler fra denne tiden (miocen). Ett av få unntak er et fossil som er 13 millioner år gammelt («Alesi», en gibbon funnet i Kenya i 2014).

Den ene greinen (slekten) – sjimpansene og dvergsjimpansene (bonoboer) – står menneskene nært. De er våre nærmeste slektninger. Både genetiske og anatomiske studier forteller dette. Til forskjell fra menneskene foretrekker sjimpansene å bevege seg i trær, og når de går på bakken, bruker de både armer og bein. Sjimpansene er i dag utbredt i Vest- og Sentral-Afrika.

Barnas helt var sjimpanse

Julius i Dyreparken i Kristiansand, kjendisen med barnetekke fra 1980-tallet, er en sjimpanse. Som hovedperson i en fjernsynsserie demonstrerte han at sjimpanser er intelligente på nivå med en treåring. Sjimpansene samarbeider om jakt. De er også en av få arter som kan bruke redskaper.

Den andre greinen ble til menneskene. Slektsnavnet Homo stammer fra latin og betyr «mann», «menneske» eller «person». Det er altså langs denne aksen at vi – Homo sapiens – oppstod.

Mange likheter

Savanner er tørre gressletter med spredte trær. De finnes i tropestrøk med markert tørketid og regntid, og danner overgangen mellom stepper og regnskog. Dagens savanner – brunsvidde etter tørke, frodige etter regntiden – minner om det landskapet der de aller første menneskene bodde og jaktet. De utgjør fortsatt et godt habitat for både beitedyr (for eksempel gnu, sebra, antiloper, elefanter, giraff), rovdyr (løver, leoparder, sjakaler), åtseletere (hyener), fugler, så vel som en mengde insekter (gresshopper, sirisser, termitter).

Afrika er arnestedet

Mennesket utviklet seg fra menneskeaper (Hominidae[3]) på de store savannene i midtre og sørlige deler av Afrika.

Det var i Afrika vi lærte å gå på to bein, det var der vi lærte å lage og bruke enkle redskaper, det var der vi lærte å beherske ilden, og det var der hjernen begynte å vokse slik at vi kunne kommunisere gjennom symboler, utvikle et språk[4], danne sosiale mønstre (vennskap og hierarki) og tenke abstrakt («den imaginære virkelighet», Yuval Harari, 2011).

Det er disse egenskapene som skiller oss fra de andre slektene blant menneskeapene (sjimpanser, gorillaer og orangutanger).

Det er de mulighetene disse egenskapene gir som gjør oss totalt overlegne i dyreverdenen.

De aller første redskapene og verktøyene av stein symboliserer menneskenes unike muligheter til å beherske og overvinne naturen. De representerer begynnelsen på en kultur som kom til å forandre verden.

To forskjellige hypoteser

Forskerne har lenge vært av den oppfatning at tobeint gange oppstod fordi våre forfedre flyttet ned fra trærne og ut på savannen.

Å gå oppreist er den mest effektive måten å bevege seg på i store, åpne landskaper. De som stod på to bein utnyttet kroppslengden og fikk også bedre utsikt, og dermed ble det lettere å få øye på både byttedyr og fiender (rovdyr[5]). Oppreist gange tillot i tillegg at hendene ble frigjort til å lage og bruke redskaper.

Tobeint gange ble en måte å overleve på. Klimaendringene tvang dem til å tilpasse seg et nytt miljø med åpne sletter i stedet for tett skog. Dette er kjent som savannehypotesen.

Charles Darwin foreslo dette allerede i 1871. I boka The Descent of Man kobler han evolusjonsteorien (utviklingslæren) til utviklingen av mennesket.

Evolusjon

Kort sagt er evolusjon den prosessen hvor organismer endrer seg gjennom generasjoner. Nøkkelen til evolusjon er «det naturlige utvalg». Det betyr at innenfor én art vil de individene som er best tilpasset til miljøet overleve, formere seg og føre sine gener videre. Charles Darwin er uløselig knyttet til evolusjonsteorien gjennom boka «The origin of species by means of natural selection». Her fremsetter han påstanden om at alt liv på Jorda er i slekt og stammer fra samme livsform, samt at utviklingen styres av det naturlige utvalg.

Samtidig med at de første menneskene lærte seg å gå på to bein, beholdt de evnen til å klatre i trær. De behersket livet på savannene, og de behersket livet i skogene. De kunne derfor operere i forskjellige habitater.

En annen hypotese («the variability selection hypothesis») tar utgangspunkt i de utfordringene som det varierende klimaet i Afrika ga.

Det gjorde at mennesket måtte tilpasse seg flere miljøer i stedet for å spesialisere seg på kun ett miljø. De måtte mestre mer enn de tørre savannene, og opp gjennom tiden ble de stadig flinkere til å mestre mange ulike habitater.

Enkelt forklart

Hvordan kan vi vite at menneskene utviklet seg fra å ha en kropp som egnet seg til å klatre i trærne, til en kropp som egnet seg best for gange og løping. Smithsonian National Museum of History gir en god forklaring.

Også i Afrika

Ved inngangen til den geologiske perioden kvartær for 2,6 millioner år siden begynte isen å legge seg på nordlige breddegrader. Innlandsisen vokste og la under seg stadig større områder. Både flora og fauna trakk sørover for å redde seg unna det stadig kaldere klimaet. Jorda var på vei inn i den Istiden vi fortsatt befinner oss i. Klimaet var imidlertid langt fra stabilt («Klimaets gåtefulle variasjoner», «Et langvarig og gigantisk klimakaos»), og som vi skal se i en senere artikkel, var det også i Afrika – styrt av storskala endringer i paleogeografi – store forandringer i klimaet.

 Alle – unntatt én – døde ut

Spredte funn av knokler har vist at menneskets utvikling ikke har skjedd langs en rett linje (sammenlign figur i begynnelsen av artikkelen). I stedet må vi se på utviklingen som et slektstre. Vi kan tenke oss menneskeapene (Hominidae/menneskefamilien) som roten. Fra denne har det gått fire trær (slekter). Ett ble til orangutangene (Pongo), ett til gorillaene (Gorilla), ett til sjimpansene (Pan) og ett til menneskene (Homo).

«Storfamilien» (med fire slekter) har åtte gjenlevende arter: tre er orangutanger, to er gorillaer, to er sjimpanser (sjimpanser og dvergsjimpanser) og én er mennesker (Homo sapiens). Slektstreet viser at sjimpansene er menneskets nærmeste slektning.

Paleoantropologene vet svært lite om hva som skjedde kort tid etter at menneskene skilte lag med sjimpansene for sju millioner år siden. Det er alt for få fossilfunn til å trekke vidtrekkende slutninger. Tidligere var det vanlig å kalle dette «kunnskapshullet» det manglende mellomledd («missing link»). Paleoantropologene misliker imidlertid uttrykket og har tatt det ut av vokabularet. I stedet er det nå vanlig å bruke uttrykket «siste felles stamfar».

Det som egentlig menes med «missing link» er manglende felles utgangsform for to eller flere utviklingslinjer.

Slekten Homo omfatter mer enn 20 arter. Som alle vet, er det bare vi – Homo sapiens – som fortsatt eksisterer. Alle de andre artene har dødd ut, og det har vært en rekke evolusjonære blindgater.

Den siste overlevende arten var neandertalerne (Homo neanderthalensis) som forsvant før siste istids maksimum[6]. Gåten om hvorfor de alle sammen forsvant, har ikke forskerne løst (vi kommer tilbake til dette i en senere artikkel).

De første bevisene

Sahelmennesket – Sahelantrophus tschadensis – var, så langt forskerne har forstått, det aller første mennesket. Arten levde for sju til seks millioner år siden (sent i miocen).

De lignet på våre slektninger sjimpansene, og de var like flinke til å klatre i trær som til å bevege seg på flat mark. Særlige smarte var de ikke. De fulgte nok nedarvede instinkter mer enn logisk tankegang. Sahelmennesket var like fullt det første mennesket – den første arten – i slekten Homo (homininene)

Hva som skjedde de neste to millioner årene er uklart. Men i pliocen oppstår flere slekter (Ardipithecus, Australopithecus, Kenyanthropus og Paranthropus), og flere av dem lever samtidig.

Funnet av Ardi – Ardipithecus ramidus – i Gona, Etiopia i 1992, kastet nytt lys over tidslinjen for menneskets utvikling. Ardi levde i et afrikansk skoglandskap for 4,3-4,5 millioner år siden, og anatomien tilsier at hun både kunne gå på to bein på de åpne slettene og benytte fire lemmer for å klatre i trærne. Noen paleoantropologer hevder at hun bygger bro mellom menneskeapene og menneskene.

Et par tiår før funnet av Ardi var det Lucy (Australopithecus afarensis, 3,2 millioner år gammelt fossil fra Hadar i Etiopia, funnet i 1973) som stjal overskriftene. På et tidlig stadium i utforskningen av menneskets utvikling, ble hun en viktig brikke i å forstå slektstreet som ledet fram til Homo sapiens.

Lucy ga også støtte til en eksisterende teori om at australopithecinene gikk på to bein. Hun hadde store likhetstrekk med apene, men evnen til å gå oppreist plasserte henne som et ledd fra aper til mennesker.

Uklart slektskap

Slekten Australopithecus eksisterte gjennom tre millioner år, altså lenger enn vår egen slekt Homo (2,6 millioner år, så langt). Den lengstlevende arten (Australopithecus africanus) klarte seg gjennom 900 000 år (for 3 850 000 til 2 950 000 år siden, andre kilder sier 1,2 millioner år).

I hvilken grad de forskjellige artene i disse slektene forholdt seg til hverandre, er fortsatt uklart. Forskerne tror imidlertid nå at Homo stammer fra én art i slekten Australopithecus. Men de kan ikke si hvilken.

Eller som noen uttrykker det: “…proposals for the specific ancestral-descendant relationships and for the process leading to humans tend to be speculative”.

Ved inngangen til kvartær, da slekten Homo oppstår, eksisterer fortsatt flere andre slekter (Australopithecus og Paranthropus). Begge disse forsvinner imidlertid i god tid før klimaet blir betydelig kaldere og tørrere for en million år siden, i forbindelse med den midt-pleistocene overgang^[7].

Gjennom hele den lange tiden siden Sahelmennesket har «mennesketreet» – med ett unntak – hatt flere greiner samtidig. Det har m.a.o. alltid vært mer enn én slekt av mennesker på Jorda. Unntaket oppstod for 1,0-1,4 millioner år siden, da Homo ble den eneste slekten etter at sørafrikanske Paranthropus robustus forsvant fra Jordas overflate.

En lang vei å gå

Bakteppet for menneskets utvikling er et uopphørlig kaldere og omskiftende klima som igjen førte til kontinuerlige endringer i miljøet. Om og om igjen var det nødvendig å forholde seg til nye betingelser. Enten ved at artenes egenskaper sakte endret seg for å bli tilpasset nye forhold, eller ved å migrere til nye områder med lignende miljøer som de forlatte.

I mange tilfeller var det siste ikke mulig. Derfor var det de som tilpasset seg best som klarte seg best. Det kunne for eksempel være en fordel både å kunne klatre i trærne og bevege seg på bakken. Da var det mulig å utnytte våte perioder med skog så vel som tørre perioder med savanne.

Siste ord i historien menneskets utvikling fra aper er langt fra sagt. Det er store hull i vitenskapen, og paleoantropologene jobber med å tette dem. Nøkkelen til ny forståelse ligger i nye fossilfunn, og spesielt verdifulle vil de funnene være som kan DNA-analyseres. Samtidig skal vi være oppmerksomme på at både forskere og medier lever av oppmerksomhet. Hvis vi for eksempel en morgen våkner til nyheten om en sensasjonell oppdagelse, med vidtrekkende implikasjoner, er det lurt å ta den med en klype salt, og avvente kommentarer fra andre forskere før ny erkjennelse blir skrevet i stein.

PS

Paleoantropologi er en ung vitenskap som startet med et funn av menneskeknokler i Tyskland i 1856. Ganske raskt ble de identifisert som tilhørende en ny art (Homo neanderthalensis, neandertaler). Bare tre år senere publiserte Charles Darwin sin banebrytende teori om artenes opprinnelse. Med den la han grunnlaget for å forstå at mennesket er en liten brikke i en lang evolusjonshistorie gjennom «et naturlig utvalg». Vitenskapen fikk et oppsving med funnet av menneskefossiler i Afrika på 1920-tallet (Australopithecus africanus), og siden har antallet fossilfunn nærmeste eksplodert. Et nytt oppsving kom med DNA-teknologien og var som et paradigmeskifte å regne. I 2022 fikk Svante Pääbo Nobelprisen i medisin/fysiologi for å ha sekvensert neandertalers arvemateriale.

“Paleoanthropology studies the prehistoric ancestors of humankind. The discipline often overlaps with geology as well as with botany, biology, zoology, and ecology—fields concerned with life forms and how they interact.” NewWorldEncyclopedia.

Jeg våger påstanden om at paleoantropologi ikke er en eksakt vitenskap.

(Jeg er godt kjent med at «enarmede geologer» har det enklere enn toarmede. De slipper som kjent å uttrykke forskjellig synspunkter på denne måten: «on the one hand …, on the other hand …». Men i det tilgrensende fagfeltet paleoantropologi, er det mye verre, de fagfolkene burde ha langt mer enn to armer. Årsaken til alle spekulasjonene de tillater seg tror jeg ligger i at det generelle kunnskapsnivået ligger langt tilbake for det nivået geologien har nådd.)

For det første er det ytterst få fossilfunn å basere diskusjonene og – ikke minst – konklusjonene på. Det er for eksempel ikke funnet fossiler av hominider (menneskeaper) for perioden mellom 6 og 13 millioner år siden, altså i den lange tiden før sjimpansene og homininene splittet opp i to forskjellige slekter.

For det andre er fossilfunnene svært mangelfulle. Det hører med til de absolutte sjeldenhetene å finne komplette skjeletter. For Ardipithecus kadabba, som levde i Etiopia for mellom 5,8 og 5,2 millioner år siden, er det for eksempel bare funnet noen få tenner og enkle biter av skjelettet. Til og med Lucy (Australopithecus afarensis), som vi finner mange bilder og modeller av, var bare 40 prosent komplett, og hun manglet hode.

Da hjelper det ikke på troverdigheten at paleoantropologene generelt ser ut til å ha god fantasi, at noen har anlegg for gode PR-framstøt, at mange ser ut til å være forutinntatte, og at fossilene ofte gir grunnlag for mange tolkninger. Alle tolkninger av menneskets utvikling er derfor spekulative og må tas med en god porsjon skepsis. Historien viser også at ett enkelt funn kan snu opp-ned på tidligere konklusjoner.

(For oss amatører hjelper det heller ikke på forståelsen at paleoantropologene er særdeles upresise i bruk av terminologi. Ett eksempel er at med homininer mener én forfatter (Roberts, 2018) «the lineage that diverged from that of chimpanzees between 10 and 7 million years ago», mens både New World Encyclopedia og Wikipedia også inkluderer slekten Pan (sjimpanser) i begrepet, «a member of the tribe Hominini: extinct and extant chimpanzees and humans». Oppslagsverket snl.no har en helt annen definisjon som i tillegg er vanskelig å forstå. I denne artikkelen benytter jeg Roberts definisjon.)

To forhold har de siste 70 år hjulpet paleoantropologenes med å trekke vitenskapelige konklusjoner. Det ene er utviklingen av dateringsmetoder i siste halvdel av 1900-tallet. Mitt eget hjertesukk er at ingen publikasjoner opererer med det samme aldersspennet på de forskjellige artene i slekten Homo. Det andre er DNA-teknologien som har kommet dette fagfeltet til gode på 2000-tallet. Her ligger det en stor begrensning i at DNA ikke er tilgjengelig i fossiler som har vært utsatt for sterk forvitring.

 Terminologi som er benyttet i denne artikkelen

Hominoidea (hominoider): Superfamilie med gibboner (de mindre apene, «lesser apes»), orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker.

Hominidae (hominider, menneskefamilien, de store apene, «great apes»): orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker.

Homininer: alle arter i slekten Homo gjennom sju millioner år (Roberts, 2018). Bare noen av dem er våre forfedre, og mange forsvant uten å gi opphav til nye arter.

Homininae (afrikanske aper, aller arter som oppstod etter at orangutangene splittet opp fra de store apene): mennesker, sjimpanser og gorillaer.

 

Kilder

Tre artikler/bøker er hovedkilder for denne artikkelen:

Alice Roberts. Evolution. The Human Story. 2018

Yuval Noah Harari. Sapiens. En kort historie om menneskeheten. 2011.

New World Encyclopedia. Human Evolution.

Neste artikkel

Noen hundre tusen år før Istiden satte inn (for 2,6 millioner år siden), vandret noen få mennesker for første gang ut av Afrika, fra det kjente til det ukjente. Midt mellom Svartehavet og Det kaspiske hav fant de en ideell boplass.

Kommentarer til denne teksten er velkomne: halfdan@geo365.no.

Sahelmennesket

Det aller første mennesket som forskerne har kunnskap om – Sahelantrophus tchadensis – har fått navn etter de sparsomme restene av ni mennesker som ble funnet i Tsjad i 2001.

Sahel er et tørt og flatt savanneområde sør for Saharaørkenen som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet, fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst, mens antrophus er gresk og betyr menneske.

Forskerne vet lite om Sahelmennesket. Funnene fra Tsjad omfatter bare biter av hodeskaller og hakepartier. Det flate ansiktet skiller dem fra apene, mens den markante øyenbrynryggen minner om neandertalerne. Hjernens størrelse var bare en fjerdedel av vår (320-380 cm³). Uten beinrester fra kroppen er det vanskelig, kanskje umulig, å si hvor store de var.

Det er også stor usikkerhet om hvilken tid de levde i. Absolutte dateringer finnes ikke. Men forskerne antar at arten oppstod og døde ut for sju til seks millioner år siden. Inntil flere funn gjøres, vil Sahelmennesket forbli et stort mysterium.

 

Fotsporene avslørte dem

Øst-Afrika 1976. Det er den andre sesongen i utgravninger under vulkanen Sadiman (2 879 moh.) som ligger rett vest for Ngorongorokrateret i Tanzania.

Arkeologene trosser den trykkende heten og sitter dagen lang dypt konsentrert med sine redskaper og graver i eldgamle avsetninger. Med Mary Leakey (1913-1996) som leder, er de på jakt etter spor av de aller første menneskene.

En rolig kveld vandrer noen av arkeologene rundt og leker seg med å kaste tørkete elefantekskrementer på hverandre. Da en av dem bøyer seg ned for å unngå å bli truffet, får han øye på noen fossile fotspor. Ganske raskt gikk det opp for forskergruppen at de tilhørte mennesker.

Senere dateringer – nå kjent som Laetoli-fotsporene – viste at de var 3,7 millioner år gamle, og at de er de absolutt eldste bevisene for tobeint gange. De har blitt bevart fordi de ble satt i seig gjørme og like etter ble dekket av aske fra vulkanen. Antagelig har vi her å gjøre med fotspor etter Australopithecus afarensis («sørlige ape fra Afar»).

Først og fremst forteller dette funnet av fotspor at noen av de første menneskenes tidlig gikk på to bein. Lenge før Istiden satte inn. I tillegg er det svært interessant at formen på føttene er helt lik vår. Leakey mente selv at det derfor var en direkte linje fra disse menneskeapene til det moderne mennesket. Ettertiden ser ut til å gi henne rett.

På denne tiden hadde menneskene ennå ikke begynt å vandre ut av Afrika. Men grunnlaget var altså lagt for det som skjedde mer enn én million år senere.

Bare to år tidligere hadde amerikanske arkeologer, med Donald Johanson i spissen, gjort et annet sensasjonelt funn i Etiopia – Lucy – som døde for 3,2 millioner år siden. Også hun tilhørte Australopithecus afarensis, og på det tidspunktet hun ble funnet, ble hun en viktig brikke for å forstå menneskenes utvikling fra menneskeapene. Siden har hun blitt en ikonisk figur innen paleoantropologi.

---

[1] Egentlig starter menneskenes historie for nesten fire milliarder år siden. Charles Darwin (1809-1882) var den første som forstod at livet på Jorda har gjennomgått en utvikling fra encellede organismer til avanserte livsformer. I 1859 publiserte han verket Artenes opprinnelse som kom til å revolusjonere menneskenes forståelse av både livet på Jorda og seg selv. Hovedpoenget hans var at alt liv på Jorda har ett felles opphav, og at alle organismer er i slekt med hverandre. Menneskenes historie er altså like lang som livets historie.

[2] Paleoantropologene har et uklart begrepsapparat. Mens Wikipedia i utgangspunktet skriver at Hominoidea (menneskeapene) deler seg i Hominidae (menneskefamilien) og Hylobatidae (gibbonaper), der idae betyr familie, presiseres det også at Hominidae også kun brukes om orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker, og hvor gibbonene altså ikke regnes med. Oppslagsverket snl.no har samme definisjon, at Hominidae (menneskefamilien) kun omfatter orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker.

[3] Menneskeaper (Hominidae) som her omfatter familien med orangutanger (Pongo), gorillaer (Gorilla), sjimpanser (Pan) og mennesker (Homo).

[4] Våre forfedre utviklet et språk som funksjon av både endret anatomi (utvikling av tungebåndet), gener og en bedre hjerne. Med utviklingen av språket utviklet også de sosiale egenskapene seg.

[5] Om de forskjellige menneskeartene så på hverandre som fiender, har ikke paleoantropologene kunnskap om.

[6] Enkelte populærvitenskapelige artikler og videoer på YouTube indikerer at Homo erectus kan ha eksistert fram til siste istids maksimum, og kanskje enda lenger, altså like lenge eller lenger enn neandertalerne. En forskningsartikkel publisert i Nature slår derimot fast at siste kjente forekomst (på Java i Indonesia) er mellom 117 000 og 108 000 år gammel (rett etter siste mellomistid, eem).

[7] I løpet av noen hundre tusen år endret istidene frekvens fra 41 000 år til 100 000 år. Se figur i begynnelsen av artikkelen.