Teknologi til fjells er ikke noe nytt. Dens inntog i fjellet skjedde for om lag 2500 år siden som følge av at kunnskap om en metallurgisk prosess nådde Norge. Kunnskapen om hvordan det var mulig å fremstille jern av myrmalm kom fra utlandet, fra Lilleasia, og hadde brukt lang tid, tusen år kanskje, på å nå frem til vår nordlige avkrok.
Dette medførte et historisk tidsskifte. Våpen og redskaper kunne fra nå av lages av jern, og vi fikk en overgang fra bronsealder til eldre jernalder.
Myrmalm er en uren form av jernhydroksid som kan hentes ut av myrer for fremstilling av jern. Brunlig eller rødaktig farge på myra (skyldes dannelse av rust) er et tegn på at det finnes myrmalm. Myrmalmforekomstene finnes for det meste til fjells, og de fleste spor etter virksomheten, som kullgroper og slagghauger, er funnet over tregrensen.
Å utvinne myrmalm og lage ferdige produkter av jern, er en lang og møysommelig prosess. Denne før-industrielle jernproduksjonen kom til å vare i mer enn tusen år, gjennom eldre og yngre jernalder, vikingtid og middelalder, frem til godt ut på 1700-tallet. Ja, i Folldal på Dovre ble det faktisk produsert jern på denne eldgamle måten frem til 1850. Da var metodene for industriell utvinning og produksjon av jern for lengst tatt i bruk.
Teknologien bak den industrielle jernproduksjonen kom til Norge fra Tyskland i siste halvdel av 1500-tallet, og dannet grunnlaget for de om lag 30 jernverkene som ble bygget rundt om i landet, basert på rikelig tilgang på ved til produksjon av trekull og store vannhjul i fosser som drivkraft for blåsebelgene. Denne norske trekullbaserte jernproduksjonen varte til slutten av 1800-tallet, men kunne da ikke lenger konkurrere med billigere jern fra utlandet, produsert med masovner som brukte koks.
Kobbergruvene satte spor
De store sporene etter gruvedrift i norske fjell skyldes imidlertid ikke jerngruver, men stammer fra gruvene som ble drevet først og fremst på kobber- og svovelkis. Gruvedrift på de store kobberforekomstene i Trøndelag kom i gang på begynnelsen av 1600-tallet.
Kvikne kobberverk kom i drift i 1630, etterfulgt av Røros kobberverk i 1644, Løkken Verk i 1652, Selbu kobberverk i 1713 og Folldal Gruver i 1731.
For å bygge opp virksomheten ble både fagfolk og kapital til å begynne med hentet fra Tyskland, men med årene ble det også gradvis bygget opp norsk kompetanse, ikke minst gjennom Bergseminaret som ble opprettet på Kongsberg i 1757. Bergseminaret var den første høyere læreanstalten i Norge (GEO 06/2007; «Bergseminaret – forløperen til NTH», «250 år med kunnskap»).
Fra ca. 1700 og frem til 1960-tallet fremsto bergverkene rundt om i landet som hjørnesteinsbedrifter med stor betydning for landets økonomi. Virksomhetene satte imidlertid tydelige spor etter seg. Store områder omkring gruvene ble i årenes løp avskoget for å skaffe nødvendig trevirke til fyrsettinger og smelteovner. Omkring Røros har fjellbjørka nå gjenerobret vidda, men den storvokste furuskogen som fantes der før kobberverket kom i drift, er borte. Om den noen gang vil komme tilbake, og hvor lang tid det eventuelt vil ta, er et åpent spørsmål.
Byen som ble bygget opp omkring gruvedriften på Røros – Bergstaden – er i vår tid en levende turistattraksjon med nærmere én million besøkende i året (GEO 04/2002; «Malmen som bygde en by»). Både byen og det berørte området omkring – Cirkumferencen – er inntatt på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Et besøk i museet i den gamle smeltehytta, og en omvisning i den bevarte Olavsgruva, gir besøkende en opplevelse av mer enn 300 års gruvehistorie.
Forsvaret rydder
Fysiske spor etter den meget omfattende virksomheten som gruvedriften var, er svært synlige den dag i dag, både på Røros og andre steder, men på Dovrefjell er alle spor etter Tverrfjellet gruver på Hjerkinn borte. Virksomheten ble drevet på en stor forekomst av kobberkis, svovelkis og sinkblende, men ble nedlagt i 1993, etter at forekomsten var tømt. Gruven var en av Europas mest moderne, 680 meter dyp, og på det meste arbeidet det 400 mann her.
Like ved foregår opprydningen etter en annen omfattende virksomhet – Forsvarets skytefelt på Hjerkinn. Feltet ble etablert i 1923 og nedlagt i 2005 etter at det nye Regionfelt Østlandet på Rena ble tatt i bruk. Opprydningen er meget omfattende og tidkrevende, men skal etter planen fjerne alle spor etter den militære virksomheten innen sommeren 2020.
Jernbaner over fjellet
I siste halvdel av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det bygget en rekke jernbaner som berørte fjellstrøkene. Rørosbanen, åpnet 1877, var den første norske jernbanestrekningen over fjellet. Senere har vi fått Meråkerbanen (1881), Bergensbanen (1909), Dovrebanen (1921) og Nordlandsbanen som krysser Saltfjellet (1962).
Den definitive høyfjellsbanen er naturligvis Bergensbanen, som går over Hardangervidda og ved Finse er oppe i 1222 meter. Byggingen av banens fjellstrekning var en stor utfordring. Linjen skulle legges i et ugjestmildt terreng langt over havet, på steder uten veier og hvor det vinterstid var flere meter med snø. Særlig var byggingen av den 5311 meter lange Gravhelstunnelen problematisk. Det ble jobbet tre skift hver uke i seks år for å få tunnelen ferdig (GEO 07/2009; «En geologisk utfordring»).
Bortsett fra en ganske opphetet debatt om den første jernbanen mellom Oslo og Trondheim skulle gå over Dovrefjell eller Røros, har det vært få konflikter knyttet til jernbaneutbyggingen til fjells. Banene gjorde det mulig å reise bekvemt og hurtig mellom de store byene og landsdelene, men at det skulle bli mulig å reise med tog over Norges tak var nok bare noen tiår før Rørosbanen ble bygget ganske utenkelig. Den kjente forstmester Jacob B. Barth, som besøkte Dovrefjell i 1845, betraktet i hvert fall den fuglerike Fokstumyra nærmest som vernet bare i kraft av sin beliggenhet. Ifølge Barth behøvde myra ikke å være redd for at «den travle Agerdyrker i Tiden løb skal bortlede dens Vand, og den altomformende Ploug forandre dens Udseende, heller ikke, at nogensinde Larmen af en hurtigrullende Dampvogn skal forstyrre dens vante Ro.» Men slik ble det altså ikke.
Norge tidlig ute med vannkraft
Den uten tvil mest omstridte teknologiske bruken av fjellet er utbyggingen av den elektriske vannkraften. Før elektrisitetens tid måtte fabrikker basert på vannkraft legges ved en foss og maskinene kobles mekanisk til et vannhjul. De erfaringer og kunnskaper som Norge hadde tilegnet seg på denne måten gjennom flere hundre år (vannsaga ble for eksempel tatt i bruk omkring 1550), var en viktig årsak til at Norge raskt så de muligheter som lå i bruk av vannkraft til produksjon av elektrisk kraft.
Det første e-verket i Norge ble bygget i 1877, og åtte år senere ble elektrisitet tatt i bruk som drivkraft for industrivirksomhet. De første kraftverkene var rene elvekraftverk, men snart – tidlig på 1900-tallet – ble innsjøer tatt i bruk som magasiner, og vann ble ført i rør ned til kraftverkene.
Da andre verdenskrig var slutt, var det fremste politiske målet å få landet på fote igjen så snart som mulig. Utbygging av den elektriske vannkraften spilte her en sentral rolle med staten som en aktiv og sentral tilrettelegger for etablering av ny kraftkrevende industri i Norge. Denne industrien hadde før krigen selv produsert sin egen kraft, men skulle nå få elektrisitet levert av kraftverk som ble bygget og eid av staten. Samtidig skulle produksjonen av elektrisk kraft til vanlig forbruk økes gjennom utbygginger av kommunale, interkommunale og fylkeskommunale kraftverk.
Kollisjon med verneinteressene
Store kraftutbygginger ble satt i gang med etablering av store vannmagasiner i fjellet. Denne utviklingen kom etter hvert, og særlig fra midten av 1960-tallet, i konflikt med naturverninteressene. Trondheim Elektrisitetsverks utbygging av Nesjøen i Sylene ble den første store kollisjonen med verneinteressene, blant annet fordi området var blitt fredet allerede i 1917. Stortinget opphevet imidlertid i august 1968 fredningen for den delen av verneområdet som ville bli satt under vann og utbyggingen ble fullført i 1971.
Andre store vannkraftkonflikter var knyttet til utbygginger i Aurlandsdalen, Mardøla i Eikesdalen og kulminerte med utbyggingen av Altavassdraget i begynnelsen av 1980-tallet.
Vindmøller neste utfordring?
Gruvedrift, jernbanenettet, vannkraftutbygging og andre virksomheter som hyttebygging, har de siste 60 årene ført til en betydelig bygging av veier i fjellet. Mange av fjellveiene, som den gjennom Litjdalen (en sidedal til Sunndalen) er i seg selv praktfulle og spektakulære opplevelser, men bidrar samlet til å gjøre den urørte delen av fjellet mindre.
Enkelte av veiene fungerer også som sperrer for villreinen. Veiene, jernbanene, vannkraftmagasiner, kraftledninger, hyttefelt og fotturisme har i det hele tatt ført til at villreinens leveområder i det norske høyfjellet nå er oppstykket og fragmenterte, noe som på sikt kan innebære et problem for opprettholdelsen av stammene.
Den neste utfordringen for alle som ønsker å bevare fjellnaturen så urørt som mulig av teknologiske inngrep, blir kanskje utbyggingen av vindmøller. Om det blir noe av, og i så fall i hvilken grad, gjenstår å se. Kanskje vil planene føre til en like opphetet debatt med aksjoner som da striden om vannkraftutbyggingen var på sitt heteste.
Uansett, vi kan konkludere med at fjellkjeden har vært og fortsatt er en betydelig ressurs for det norske folk på grunn av de mulighetene som teknologiske fremskritt gir.
Skrevet av Karl H. Brox