Vannmannen som ble oljemann

Han ler godt når han forteller dette, Fredrik Hagemann. Han er norsk oljehistories og oljeindustris «grand old man», og en av svært få som var med på det nye industrielle eventyret fra den spede starten, først som byråkrat i Industridepartementet, deretter som Oljedirektoratets øverste sjef fra opprettelsen og frem til 1997.

Da Oljedirektoratet ble etablert i 1972, var første kapittel allerede skrevet. Den første oljen var pumpet opp av Ekofisk, og Norge var i ferd med å bli en oljenasjon. De mest visjonære visste at det kunne bli stort. Veldig stort. Men det hastet med å bygge institusjoner som skulle forvalte og utnytte ressursene på den norske sokkelen. Resultatet ble et klart skille mellom politiske, forretningsmessige og forvaltningsmessige funksjoner. Industridepartementet fikk ansvaret for å trekke opp de prinsipielle retningslinjene for politikken, og Statoil ble opprettet for å ivareta statens forretningsmessige interesser. Oljedirektoratet ble etablert for å forvalte ressursene på sokkelen. Det betydde at de fikk ansvaret for å utforme regelverket for oljevirksomheten, sette reglene ut i livet og ivareta sikkerheten i den nye næringen.

Det var ikke rart at Hagemann fikk en lederrolle i den offentlige forvaltningen av de norske petroleumsressursene. På det tidspunktet da de nye institusjonene ble bygd, hadde han allerede lenge spilt en sentral rolle på feltet.

– Jeg ble ansatt på Oljekontoret i Industridepartementet i 1966. Det kom i gang på tampen av 1964, og juristen Nils B. Gulnes var i over ett år den eneste heltidsansatte i norsk oljeadministrasjon. Politikerne og byråkratene ville se tiden an før administrasjonen ble styrket. Men da prøveboringen kom i gang sommeren 1966, og geologiske kjerneprøver etter hvert hopet seg opp i kjelleren i departementet, måtte de knytte til seg noen med geologisk kompetanse. Jeg ble dermed Oljekontorets første geolog, forteller Hagemann.

Med egen spritkvote

Karrieren begynte imidlertid et helt annet sted. Etter å ha avlagt hovedfagseksamen i geologi ved Universitetet i Oslo, der halve oppgaven var mineralogi og den andre paleontologi, og arbeidet som vitenskapelig assistent hos professor Leif Størmer på Geologisk museum, ble han i 1957 ansatt som statsgeolog ved hydrogeologisk seksjon ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). Denne avdelingen ble igjen i Oslo da resten av staben ved NGU flyttet til Trondheim i 1961, og Hagemann rykket på det tidspunktet opp til leder av Oslo-avdelingen. Men da departementet trengte en geolog til Oljekontoret, og utlyste en stipendiatstilling, søkte han permisjon fra NGU og begynte i departementet.

– Mine daværende kolleger i NGU syntes jeg var meget dristig som foretok et slikt valg. Enkelte mente vel rett og slett at jeg var dumdristig.

– For det første hørte jeg til den lille gruppen av NGU-ere som fikk bli igjen i Oslo, og akkurat det misunte mange av kollegene som nylig hadde flyttet til Trondheim meg. For det andre hadde de ikke noen tro på at olje var fremtiden, og derfor møtte jeg liten forståelse for at jeg valgte det ukjente og midlertidige fremfor en trygg tilværelse som statsgeolog. Men jeg har alltid vært fascinert av oljeindustrien og dynamikken i denne næringen, så da sjansen for å bygge opp en slik næring i Norge bød seg, ville jeg være med, sier Hagemann om starten på sitt nesten 30 år lange arbeid med norsk oljeforvaltning.

I departementet ble den lille staben ved Oljekontoret også mottatt med undring. Der var de ikke vant til laboratorier, mikroskoper og hammer som arbeidsredskap. Størst forundring vakte det imidlertid da departementet måtte søke om egen spritkvote for at geologene skulle kunne foreta sine undersøkelser. Det hadde ikke byråkratene opplevd tidligere.

– Men vi ble fra første stund godtatt i det departementale system, og statsrådene stolte på oss. Jeg hadde inntrykk av at vi ble betraktet som en slags severdighet som ble vist frem ved festlige anledninger. Etter hvert utviklet det seg også et geologisk miljø innenfor byråkratiets vegger, ikke minst ved at vi hadde et godt samarbeid med oljeselskapenes geologer.

Det første funnet

Oljekontoret var likevel lenge en midlertidig organisasjon. Myndighetene hadde liten tro på at det fantes olje på norsk sokkel, og politikerne interesserte seg heller ikke. De trodde lenge at denne satsingen ville bli en fiasko. Oljekontorets ansatte fikk derfor muligheter til å legge til rette for virksomheten på en ubyråkratisk og ukomplisert måte, og uten innblanding fra noen.

Om andre tvilte på at det fantes olje i Nordsjøen, hadde det lille teamet på tre stor tro på det de drev med. Men det var travle dager som ofte strakk seg til langt på natt.

– Til gjengjeld hadde vi det moro. Vi var en ivrig gjeng og kjemien mellom oss stemte. Entusiasmen var derfor stor. Det trengtes også, for vi skulle dekke et stort felt, og trekke opp retningslinjer for sikkerheten for en eventuell oljevirksomhet, gjøre mest mulig for å skaffe oss en oversikt over ressurssituasjonen og finslipe et juridisk regelverk for de som først skulle bore i Nordsjøen.

Så gjorde de også en jobb som snart viste seg å bli svært betydningsfull for landet. I følge Arve Johnsen har sjelden «så få utrettet så mye for Norge i løpet av så kort tid, og med så usedvanlig teknologiske og økonomiske resultater».

For innsatsen ga, som alle vet, resultater. Lille julaften 1969 fikk oljekontoret bekreftet den mistanken som gradvis hadde vokst frem utover høsten, at det fantes olje i Nordsjøen. De tok juleferie med en spennende visshet innabords om at Norge var i ferd med å bli en oljenasjon.

Nordsjøen – et laboratorium

Fra da av økte interessen for petroleum blant politikerne betydelig. Statsminister Borten satte hele regjeringen på skolebenken, det samme gjaldt Stortingets industrikomité. Oljekontorets stab var politikernes lærere.

– Oljefunnet inntraff da norsk shipping var på vei ned. Norge hadde den maritime kunnskapen, sjøfolk som var vant til å være ute, og dyktige ingeniører. Det var derfor mange ledige personer som kunne gå rett inn i oljeindustrien og delta i utbyggingen og utviklingen av en ny næring. Nordsjøen, med sine vanskelige forhold, har fungert som et enormt laboratorium for hele oljeindustrien, sier Hagemann.

Det er også én av grunnene til at norsk oljehistorie både fremstår som et økonomisk og teknologisk eventyr, og at Norge på drøye 40 år har utviklet en høyteknologisk kunnskapsindustri som er den suverent største bidragsyteren til verdiskapingen i samfunnet.

Politi – og en mulig røver

Hagemann er stolt over å ha fått være med på viktige deler av denne prosessen, og over den organisasjonen han bygde. Hans lederstil var mild og elskverdig, slik han selv også er som person. Kolleger forteller dessuten at direktøren var flink til å delegere ansvar og samtidig holde en raskt voksende organisasjon sammen. Dessuten var han i utstrakt grad en samarbeidets mann som la vekt på å bygge gode relasjoner til oljeindustrien.

– Vi skulle jo forvalte ressursene sammen med oljeselskapene og da måtte ikke Oljedirektoratet bli oppfattet som en motpol eller dirigent, presiserer han.

Men det er samtidig ingen tvil om at Hagemann og hans stab i direktoratet av og til måtte være myndige og bestemte. For helt knirkefritt gikk det slett ikke når Oljedirektoratet skulle utforme regelverket for oljeindustrien og, ikke minst, sette dem ut i livet i forhold til oljeselskap som ønsket å hente ut mest mulig av verdiene på de områdene de hadde konsesjon til å drive. Det var ikke uten videre gitt at en slik målsetting alltid var i samsvar med nasjonen Norges mål om å se den nye ressursen i et samfunnsmessig helhetlig perspektiv.

Én av de første utfordringene direktoratet møtte, var likevel ikke i forhold til de internasjonale oljeselskapene, men i spørsmålet om hvilket forhold statens forvaltningsorgan skulle ha til det statlige oljeselskapet.

– Oljedirektoratet var jo et slags politi, som skulle få tilgang til all relevant informasjon fra de oljeselskapene som var engasjert på norsk sokkel. På den måten bygde vi opp en bred kunnskap om strukturer og seismiske data i Nordsjøen, og vi var en pådriver for at mest mulig av informasjonen etter en tid skulle bli tilgjengelig for alle. Direktøren i statens eget oljeselskap, Arve Johnsen, mente derimot at informasjonen som de andre selskapene gav til Oljedirektoratet, først automatisk skulle tilfalle Statoil. Det tillot vi ikke, sier Hagemann bestemt.

– En slik forskjellsbehandling ville gå utover direktoratets troverdighet, og gjøre det til et spesialinstrument for Statoil, og det ønsket vi slett ikke å bli. Forslaget deres ble derfor avvist, noe som bidro til å berolige de andre selskapene – og styrke Oljedirektoratets tillit. Takket være det samarbeidsklimaet vi etablerte, tror jeg også vi fikk tilgang til mer materiale enn det selskapene var i utgangspunktet pliktig til å avlevere.

En annen stridssak gjaldt forholdet til Norske Veritas. De hadde siden forslaget om opprettelse av Oljedirektoratet forelå, ment at sikkerhetsarbeidet i forbindelse med oljeletingen i Nordsjøen burde ligge hos dem, og Veritas´mektige leder, Egil Abrahamsen, foreslo flere ganger at hans selskap skulle overta dette ansvaret.

– Det takket vi og statsråden nei til hver gang. Selv om Veritas utvilsomt satt på ekspertkompetansen på dette feltet, var det staten som skulle ha det selvstendige ansvaret for alle sikkerhetsmessige forhold på sokkelen. Vi var derfor fast bestemte på at Oljedirektoratet skulle ha frihet til å bruke de konsulenter direktoratet selv fant nødvendig. Og selv om Veritas stadig forsøkte å overta hovedansvaret for sikkerhetsarbeidet, greide vi til slutt å overbevise dem om at det var Oljedirektoratet som skulle være den førende parten. Veritas fikk spille annenfiolin, konkluderer Hagemann.

Et dyrt brev

Sikkerhetshensynet var også utgangspunktet for en annen sak som virkelig skapte bruduljer, og som direktoratet og dets styre måtte kjempe igjennom. Det handlet om Statfjord B som skulle bygges ut i siste halvdel av 1970-tallet. Statoil og Mobil var rettighetshavere på feltet, og de hadde, etter mønster fra Statfjord A, planlagt å bygge produksjonsanlegg og boligkvarter på en plattform. Oljedirektoratet motsatte seg dette.

– Mine medarbeidere hadde funnet ut at kombinasjonen av produksjons- og boligplattform kunne være direkte farlig. Dersom det skjedde en utblåsning eller ble brann, bodde oljearbeiderne så å si oppå en primus. Direktoratet krevde derfor at det skulle bygges en separat boligplattform på Statfjord B, eller at boligkvarteret ble langt bedre beskyttet mot en eventuell utblåsning, forklarer Hagemann, og fortsetter:

– På det tidspunktet hadde oljeselskapene allerede kommet langt i planleggingen av Statfjord B, og kravet vårt vakte mildt sagt oppstandelse. Det ble et voldsomt rabalder, og vi ble utsatt for knallhardt press fra både oljeindustrien og politisk hold. Statoil og Mobil var fortørnet over at den løsningen som gjorde at de produserte jevnt og trutt fra A-plattformen ikke var god nok for neste plattform, og at de i stedet måtte bygge en ny der avstanden mellom boligseksjonen og prosessområdet økte.

Kravet vårt kostet dem mye. Ett år ekstra tok det før plattformen kunne settes i drift, og derfor er det kanskje ikke så rart at Statoil siden ofte har minnet oss på at hvert ord i det brevet kostet dem 25 millioner kroner. Det faktum at forsinkelsene kom på et tidspunkt med lavkonjunktur, og så å si hele industrien langs norskekysten gikk og ventet på oppdrag, gjorde ikke akkurat situasjonen enklere, forteller Hagemann og smiler godmodig når han tenker tilbake på den kritikken kravet deres skapte.

En uhyggelig påminnelse

– Men det var langt fra morsomt mens det sto på altså, understreker han.

– Politikere og representanter fra oljeindustrien var på tråden nesten konstant, for å få oss til å snu. Men vi var overbeviste om at dette måtte gjennomføres for at sikkerheten skulle bli god nok, og sto på vårt. Da plattformen Piper Alpha i 1988 eksploderte og tok fyr i britisk sektor av Nordsjøen, og 167 mennesker omkom, fikk vi også en uhyggelig påminnelse om at den løsningen vi drøye ti år tidligere krevde for Statfjord B var riktig.

Høy i hatten var han heller ikke da han kom til det årlige seminaret som samler internasjonale topper på Sanderstølen en gang på 1980-tallet. Like før samlingen hadde Oljedirektoratet krevd at Phillips måtte bygge om alle sine plattformer fordi de etter 20 års drift var for gamle.

– Verdien av Phillips sank så å si umiddelbart med 4,5 milliarder kroner på New York-børsen. Og er det noe som gjør inntrykk på amerikanerne, er det børsverdien. Toppsjefen kom derfor bort til meg med én gang jeg ankom seminaret, for å fortelle meg hva han mente om dette kravet. Han var ikke nådig i sin kritikk, smiler Hagemann.

Med gulrot og pisk

Forholdet til Phillips ble satt på en annen prøve også. De var operatør på det store Ekofisk-feltet og tok lenge ut bare om lag 18 prosent av den tilgjengelige oljen og gassen. Oljedirektoratet mente derimot at det burde gå an å sprøyte vann inn i oljereservoaret, for på den måten å opprettholde trykket og presse mer olje ut. Metoden var velkjent og velprøvd, og enklest i oljereservoarer i sandstein. I krittlag, som på Ekofiskfeltet, var usikkerheten større. Oljedirektoratet ønsket likevel at Phillips skulle begynne med vanninjisering.

– De motsatte seg forslaget, dels fordi de tvilte på om metoden ville fungere, dels fordi det selvsagt ville kreve store investeringer, og at effekten av investeringene ikke ville vise seg før lenge etter at de var gjort. Forhandlingene med Phillips ble derfor krevende, og de tok lang tid. Til slutt ble også myndighetene involvert og oppfordret til å endre avskrivningsreglene for selskapet. Da fant Phillips det forsvarlig å sette i gang.

Ved hjelp av gulrot og pisk fikk altså direktoratet likevel Phillips med på prosjektet til slutt. Det er nok et eksempel på at Hagemanns og Oljedirektoratets samarbeidslinje var mer virkningsfull enn rene pålegg.

Vanninjiseringen på Ekofisk ble starten på et nytt kapittel i norsk oljehistorie, der produksjonen gradvis økte og i dag gir 30 prosent mer olje og gass enn før vanninjeksjonene begynte på 1980-tallet.

– Denne historien er et typisk eksempel på en vinn-vinn-situasjon, sier Hagemann fornøyd. Staten fikk på den ene siden mye mer ut av ressursene på sokkelen. For Phillips var det på den andre siden et lykkekast som ga dem langt større gevinst av det store feltet de opererte på.

Historien tjener dessuten som et eksempel på hvor viktig det er å ha et myndighetsorgan som på statens vegne forvalter oljeressursene, og som sørger for at de selskapene som får konsesjon til å utnytte dem, gjør dette på en best mulig måte. Fredrik Hagemann har i høy grad vært med på å sikre at denne forvaltningen ble solid og at samarbeidet mellom staten og oljeselskapene ble godt. Det korte brevet som ble sendt til operatørene på Statfjord B, som han fikk i glass og ramme da han i 1989 gikk av som direktør i Oljedirektoratet, minner om noen av de utfordringene som måtte overvinnes for å få dette til.