Denne artikkelen er én av flere som omhandler innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
En tidlig høstmorgen i 1931 var den engelske fiskebåten Colinda i arbeid på fiskefeltet utenfor østkysten av England. Da mannskapet tok opp trålen, var den som vanlig fylt opp med all slags «rusk og rask» – så som skjell, bein og torv – i tillegg til fisk. Og som vanlig ble alt ikke-spiselig kastet på sjøen. At trålen var fylt opp med gjenstander som i verste fall kunne ødelegge den, var mannskapet godt kjent med. Så langt var alt rutine.
Men et uvanlig stort stykke med torv inne i den velfylte trålen vakte oppmerksomhet, og kapteinen bestemte seg for å undersøke det nærmere. Overraskelsen var stor. En 21,6 cm lang pil- eller harpunspiss, formet i bein eller horn, dukket opp. Tilbake på land, ga kapteinen pilen videre til båtens eier, og han ga den igjen videre til Britisk museum. Men da museumsvokterne ikke ønsket å beholde den, de hadde et par stykker fra før, endte pilspissen til slutt, etter en litt omflakkende tilværelse, opp på et museum i Norwich. Året etter fikk nysgjerrige forskere studere den nærmere.
Arkeologer kunne etter hvert slå fast at pilspissen var flere tusen år gammel. Senere dateringer, C14-metoden ble først tatt i bruk på 1950-tallet, har vist at pilspissen antagelig er 14 000 år gammel, og at den derfor stammer fra varmeperioden bølling i siste del av istiden (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»). Forskerne begynte da å spekulere på om gjenstanden fortalte om et forsvunnet – druknet – landområde som gjennom tusener av år kunne ha huset en jeger-, fisker- og sankerkultur. Det var jo lite sannsynlig – mente ekspertene – at fiskerne mot slutten av istiden dro så langt ut som 50 km på det til tider ugjestmilde havet. At den var funnet i torv, vitnet også om at den hadde var tapt innenfor havet.
Vel så viktig for forståelsen av hva funnet av pilspissen betydde, var en ny retning innen arkeologi. Mens arkeologene tidligere var mest opptatt av å katalogisere funn og tolke dem isolert, prøvde noen få fremsynte blant dem – på samme tid som funnet ble gjort – å forstå hvilket miljø gamle gjenstander kan ha tilhørt.
Studier av plantepollen – palynologi – bidro fra da av til tverrfaglig forskning, og da torven som pilspissen lå i ble analysert, førte dette raskt til et svært overraskende gjennombrudd. Pollenanalysene viste at den hadde blitt mistet i et område med ferskvann. Vedkommende som hadde mistet gjenstanden, må ha befunnet seg på et landområde.
Med ett stod forskerne med det endelige beviset for at Nordsjøen en gang for veldig lenge siden hadde vært tørt land der steinaldermennesker sanket, fisket, jaktet og bodde, samt at England hadde hengt sammen med Europa. Det så ut til å kunne være et landskap der mennesker kunne leve hele livet med god tilgang på kjøtt og planter til mat, samt skinn og bein til klær og redskaper. Landområdet ble først kjent under navnet Nordsjøfastlandet.
For de som bodde på den tørrlagte Nordsjøen (Nordsjøfastlandet) var reinen det viktigste byttedyret:
Det vitenskapelige miljøet hadde blitt tatt fullstendig på sengen. Funnet av pilspissen og den forskningen det foranlediget, ble et vendepunkt og en katalysator for videre studier av steinalderkulturen i Nordvest-Europa.
Ideen om et forsvunnet landområde ble etter dette sakte rotfestet. Det landområdet som en gang var, ligger nå flere meter under havbunnen, tildekket med unge sedimenter, som igjen ligger 50-60 meter under havoverflaten. Det gamle Nordsjøfastlandet er altså dekket med vann og sedimenter.
Det var likevel ikke før i 1998 at navnet Doggerland ble foreslått og akseptert basert på et større arbeid gjort av den britiske professoren Bryony Coles. Hun hadde da studert alt tilgjengelig materiale som til da var beskrevet, og dette gjorde henne i stand til å fremstille fire kart over Nord-Europa der hun gjorde anslag over hvor det var tørt land på fire forskjellige tidspunkter: siste istids maksimum, en varmeperiode mot slutten av istiden (bølling-allerød), og to fra tidlig holocen.
Navnet tok hun fra fiskefeltet Doggerbank, en stor sandbanke som deles av Storbritannia, Danmark, Tyskland og Nederland, som igjen har navnet sitt fra det gamle nederlandske ordet dogger, en type fiskebåt som ble brukt på 1600-tallet.
Tonnevis med gjenstander
Etter at tråling ble vanlig utover 1900-tallet, har fiskerne funnet tonnevis med bein, jeksler, støttenner og annet fra de store dyrene som levde og døde på tundraen, som for eksempel mammut, rein, sabeltanntiger, ulv, ullhåret neshorn og urokse. Ikke nok med det, steinredskaper laget av mennesker, for eksempel pilspisser, økser og hammere, er funnet i hopetall. Nederlandske fiskere har sågar funnet to godt bevarte mammuthodeskaller, mens danskene har funnet en gravplass, og i enkelte borekjerner har det blitt påvist torv, en klar indikator på tørt land. Nederlenderne har også vært flinke til å samle gjenstander på strendene, og arbeidet med å forsterke diker og holde vannveien inn til Rotterdam åpen, har bidratt godt til en anselig samling av bein, tenner og andre gjenstander som stammer fra Doggerland.
Kartografi: ICEMAP interactive
Mammuteksperten som fant menneskekjeve
I 1985 gjorde amatørarkeologen Dirk Jan (Dick) Mol et sensasjonelt funn. I forkant hadde han overtalt nederlandske fiskere til å ta vare på bein og andre interessante gjenstander som de fant da trålen kom opp på dekk, samt notere den geografiske posisjonen der funnet ble gjort. Nå satt han plutselig med en kjeve fra et menneske der jekslene fremdeles var i behold. Basert på C14-datering kunne han slå fast at kjeven var 9 500 år gammel. Ideen om et forsvunnet land ble naturlig nok forsterket. Mol var egentlig på jakt etter tenner og støttenner fra mammut, og har siden blitt en anerkjent ekspert på disse forhistoriske dyrene. Som ledd i forskningen har han samlet enorme mengder mammutbein. I løpet av seks-sju år, mellom 1997 og 2003 samlet han 57 tonn med mammutbein.
En nysgjerrig forsker
Oppdagelsen av Doggerland var imidlertid en langt mer langdryg affære enn den som er beskrevet ovenfor. Historien starter på 1800-tallet basert på en mengde funn av rester av trær (røtter, greiner og stammer) helt ned til laveste fjære utenfor østkysten av England, og også enda dypere ute i havet. Flere steder har hele utdødde skoger kommet til syne under vann. Og ikke bare trær. Beinrester etter bjørn, ulv og bever har også blitt tatt opp fra bunnen. Dette må jo ha fortonet seg svært merkelig på den tiden. Ingen plausibel forklaring lå i dagen. Likevel var det få forskere som interesserte seg for dette fenomenet[1].
I ettertid kan vi slå fast at engelskmannen Clement Reid (1853-1916), ansatt ved Her Majesty’s Geological Survey, var den som aller først hadde den revolusjonerende ideen om et forsvunnet land. I boka Submerged Forests fra 1913, kombinerer han sine arkeologiske og geologiske øyne og ser nærmere på de druknede skogene. Først avviser han flere av de forklaringene på hvorfor de har eksistert, og deretter dødd ut, og ender så opp med å argumentere for at den eneste mulige årsaken er at havnivået har steget og oversvømmet dem. Han så videre for seg at elvene i England må ha rent ut over en slette som lå 12-16 meter under den nåværende landoverflaten.
Funn av bein utenfor østkysten av England av for lengst utdødde dyr, var på Reids tid blitt helt vanlige, og mengden funn økte etter hvert som trålerteknologien ble utviklet og gjorde det mulig å fiske på stadig dypere vann. Ett område – Doggerbank – var for Reid spesielt interessant. Dette er en sandbanke som ligger 20-30 meter grunnere enn havområdene rundt. Her var funnene av forhistoriske bein tallrike. I tillegg fikk fiskerne mye torv i trålen. Faunaen som beinene stammet fra inkluderte bjørn, ulv, hyene, bison, hest, ullhåret neshorn, mammut, villsvin, bever, hvalross, elg, rådyr og hjort. Samlet sett konkluderte forskeren med at de måtte stamme fra et druknet landområde.
Men Reid gikk enda lenger i sine tolkninger. For det første fremstilte han et kart over datidens kystlinje basert på at det innsunkne landområdet kan ha dekket store deler av Nordsjøen. For det andre gjorde han antakelser om hvor datidens elver gikk, og hvordan de hang sammen med nåtidens elvesystemer som Themsen og Rhinen. For det tredje fastslo han at klimaet må ha vært mye kaldere enn i dag.
Ideen om Doggerland stammer altså fra 1913, og det er ingen tvil om hvem som først oppdaget dette landområdet som vi aldri kommer til å få oppleve på nært hold. Det tok likevel mange år før det tilfeldige funnet av en pilspiss støttet Reids ideer om et nedsunket land, og på den måten inspirerte til ny forskning som skulle bevise at Nordsjøens vann dekker et tapt landområde.
Store datamengder
Inntil nylig var kart over Doggerland kun basert på lite annet enn informert gjetning. Gjennombruddet kom da medlemmer av North Sea Palaeolandscapes Project kunne vise at omfattende seismiske undersøkelser, utført for helt andre formål, kunne brukes til å kartlegge topografien i et oversvømt, forhistorisk landskap. Analysene av de øverste sedimentlagene har også resultert i kart som viser åser, elver, innsjøer, våtmarker, myrer, elvemunninger, kystlinjer og våtmarker over en stor del av Doggerland, noen ganger i svært stor detalj. I 2013 ble arbeidet til prosjektgruppen, ledet av Vincent Gaffney, belønnet med European Archaeological Heritage Prize. Kartleggingen er hovedsakelig gjort ved hjelp av 3D-seismikk donert av PGS (Petroleum Geo-Services) fra deres Southern North Sea Mega Merge. Datasettet kombinerer mer enn 60 forskjellige seismiske undersøkelser.
Oppsving med ny teknologi
Da navnet Doggerland ble foreslått, 85 år etter Reids oppdagelse, førte Coles studier fra 1998 til fornyet interesse for dette forsvunne og nesten glemte landet. Problemet var at det ikke fantes metoder for å gjøre arkeologiske undersøkelser så langt til havs og på så dypt vann. Forskningen stod i stampe. Så nært, men likevel så fjernt. Tidlig på 2000-tallet skulle dette endre seg.
En forskergruppe ved Universitetet i Birmingham i England hadde lenge interessert seg for hvordan ny teknologi kunne tas i bruk for å bedre den arkeologiske kunnskapen. Ideen om å bruke seismiske data kom opp. Da hadde denne typen data med stor suksess blitt brukt av geologer for å lete etter olje og gass dypt nede i undergrunnen[2].
Heldigvis hadde det norske seismikk-selskapet PGS mengdevis med 3D-data over deler av Doggerland, og selskapet stilte velvilligst 23 000 km2 til rådighet. Uhorvelig mye sett fra en arkeologs ståsted. Men om dataene kunne brukes til å tolke lagene rett under havbunnen, var slett ikke opplagt. Dataene var nemlig samlet inn for å forstå geologien flere tusen meter under havbunnen, mens arkeologene kun var interessert i de øverste meterne rett under havbunnen.
The project covered approximately 23,000km² of the Southern North Sea, from the Norfolk coast to the Doggerbank, and represented what is probably one of the largest continuous areas of geophysical data ever used for archaeology.
Disse begrensningene stoppet ikke arkeologene, og etter kort tid var North Sea Palaeolandscape Project en realitet. Deretter tok det ikke mer enn en måneds tid før bilder av en 10 000 år gammel elv trådte frem på dataskjermen. Det er ikke vanskelig å forestille seg at forskerne ble nærmest ekstatiske. Potensialet for en radikalt forbedret forståelse av Doggerland var i emning.
Andre moderne vitenskapelige metoder ble også tatt i bruk. Først og fremst grunne boringer ment for geotekniske undersøkelser i forkant av utbygging av vindkraft. Forskerne har med alle disse dataene vært i stand til å tegne et detaljert tredimensjonalt bilde av topografien, samt at de har klart å gjenskape landskapsutviklingen inntil landområdet forsvant under bølgene.
Gjenoppdagelsen av Doggerland var godt i gang.
I denne artikkelen har vi fortalt historien om hvordan Doggerland ble funnet. I neste ukes artikkel ser vi nærmere på Doggerland som et frodig område der både dyr og mennesker trivdes.
[1] Vincent Gaffney, Simon Fitch og David Smith: Europe’s lost world. The rediscovery of Doggerland. 2009.
[2] Seismikk ble første gang brukt på norsk sokkel tidlig på 1960-tallet. Amerikanske oljeselskaper begynte da å interessere seg for muligheten til å finne olje og gass utenfor det norske fastlandet.