Hardangerjøkulen Del 1: Geologisk og arkeologisk attraksjon

I tidligere artikler har jeg skrevet om steinalderens mennesker som oppholdt seg langs kysten. I denne artikkelen gir jeg en kort oppsummering av Hardangerviddas geologi med fokus på området rundt Hardangerjøkulen, for i neste artikkel er å se hvordan vidda ble tatt i bruk av mennesker da innlandsisen endelig var i ferd med å forsvinne.

Mens stien vestover fra Finse ledet oss høyere opp i terrenget, endret landskapet med ett karakter. Underlaget med de grå, glattskurte svabergene forsvant. I stedet gikk vi på brunt, oppfliset fjell. Det var helt tydelig at vi hadde tråkket over en geologisk grenseflate. Ved å ta i bruk det geologiske berggrunnskartet fra Norges geologiske undersøkelse (NGU), fikk vi ved hjelp av sterke farger raskt en god forklaring. Vi hadde gått fra grunnfjellets harde bergarter til overliggende skifer og fyllitt. En annen tanke slo meg samtidig. Kunne denne bergarten som delte seg i store, skarpe flak ha vært egnet som redskap for steinaldermenneskene? Det er nemlig slått fast at mennesker drev jakt på reinsdyr oppunder Hardangerjøkulen i eldre steinalder.

En vid flate

Hardangervidda. Navnet gir nasjonalromantiske assosiasjoner. Vi trekkes mot fortiden. Både den fjerne og nære. Se for deg skinnkledde jegere som tusener av år tidligere med pil og bue følger reinflokkens vandringer (7000 fvt.) eller Brudeferd i Hardanger (1848 evt.). Et hav av tid skiller disse øyeblikksbildene. Men naturgrunnlaget er i all hovedsak uforandret, og klimaet er noenlunde likt.

Ordet vidde har røtter i det danske og norrøne språket. Det er avledet fra vid og betyr vid, bred eller rommelig. Hardangervidda er altså – som navnet tilsier – ganske vid, bred og flat. Om enn med unntak av noen markante fjell, for eksempel Hardangerjøkulen, Hallingskarvet, Hårteigen og Sandfloeggi.

Bokstabelen på Hardangervidda

I all enkelhet forteller fagfolkene at Hardangervidda består av tre geologiske «lag» av forskjellige aldre stablet over hverandre (geo365.no: «En stabel med stein»).

Nederst i stabelen ligger grunnfjell som består av bergarter (gneis dominerer) dannet under den svekonorvegiske fjellkjededannelsen for om lag én milliard år siden, i urtiden (prekambrium). Mot slutten av urtiden ble denne fjellrekken slitt ned til et slettelandskap som dekket store deler av både Norge, Sverige og Finland. Geologene refererer til det subkambriske peneplanet. Vi kan se for oss et flatt terreng omtrent som det indre av Australia i dag. De som vandrer på Hardangervidda, vil ha disse eldgamle steinene som underlag på det meste av turen.

Senere – etter urtiden – flommet havet inn over flatlandet, hvorpå leire, sand og karbonater (avsetningsbergarter/sedimentære bergarter) ble avsatt gjennom kambrium, ordovicium og silur (kambro-silur). Da sedimentene under den kaledonske fjellkjedefoldningen (silur) ble utsatt for høyt trykk, ble leiren til leirstein, fyllitt («skrotfjell» eller »råtafjell»[1]) og glimmerskifer, sand til sandstein og kalk til kalkstein. De fleste geologer refererer til laget midt i stabelen som fyllitt.

Fyllitt skiller seg markant ut fra under- og overliggende metamorfe bergarter av gneis og granitt. Steinalderfolket la selvsagt merke til denne kontrasten. Det mest framtredende var at fyllitt var lett å bryte opp. Dette til forskjell fra gneis og granitt som ikke er lett å slå i stykker og forme til redskaper. Fyllitten kan i stedet ha vært ettertraktet fordi den deler seg selv i tynne flak og derfor kan være anvendelig ved for eksempel tilberedning av skinn. Men også i det daglige kjøkkenstellet kan vi se for oss at steinen kan ha erstattet redskaper av tre[2]. Det siste var det som kjent lite av på vidda i tidlig steinalder. Det var derimot mer enn nok av denne bergarten som ligger som en ring rundt Hardangerjøkulen. Ressursen var uendelig.

I boka Oppdagelser på Hardangervidda (2014) forteller arkeolog Svein Indrelid at han fant pilspisser av skifer på Storholmen i Halnefjorden. Det lå faktisk så mange i jorda at han mente det måtte være et steinbrudd i nærheten. Blikket falt på Storholmnuten (1 288 moh.) som ligger mindre enn et par kilometer mot vest og består av leirskifer og fyllitt «av nøyaktig samme slag som på boplassen». For moro skyld lekte Indrelid håndverker og klarte i løpet av en halvtimes tid å slipe en pilspiss. «Det er i Storholmnuten steinalderfolkene har hentet råstoff til skiferpilspissene sine,» konkluderer Indrelid. Og igjen, ressursen var uendelig, kan vi legge til.

Fyllitten er også interessant fordi den bidrar til næringsrik jord. Årsaken er at den forvitrer lett og frigjør næringsrike mineraler som apatitt med det viktige grunnstoffet fosfor. Plantelivet er derfor mer mangfoldig der den finnes, og det er gjerne på denne bergarten vi finner gamle setergrender. I eldre steinalder – da pionerplantene strevde med å slå rot på et karrig jordsmonn – kan reinen ha fråtset i gress, starr, urter, lyng, vier og sopp (geo365.no: «Istidsdyret som overlevde Istiden») på dette underlaget.

Jeg tenker at reinen av den grunn kan ha foretrukket å trekke på fyllitt framfor det gode grunnfjellet hvor vegetasjonen kom senere. På den måten er fyllitten de norske fjellenes et slags svar på de danske tunneldalene (geo365.no: «Nordens eldste spor etter mennesker»). Der trakk reinen i konsentrerte flokker og gjorde det enklere for jegerne å legge ned byttet. Men, som vi skal se i neste artikkel, det var ikke i det åpne fjellet at reinen ble felt.

Over hele Norge

Grenseflaten mellom urtidsbergartene («Det subkambriske peneplanet») og de overliggende metasedimentære bergartene omtales som Norges viktigste geologiske grenseflate. Den strekker seg fra Ryfylke i sør til Finnmark i nord. Den er svært tydelig mange steder på Hardangervidda, for eksempel på Hårteigen og Hardangerjøkulen.

Øverst i stabelen ligger igjen urtidsbergarter (granitt dominerer) som ble dannet på store dyp i jordskorpen og langt vest for det som skulle bli Norge. Store krefter var i sving. For under den kaledonske fjellkjededannelsen ble de skjøvet opp til flere hundre kilometer inn over kambro-silurbergartene.

Et stridstema

At det ligger eldre bergarter over yngre bergarter var lenge en gåte for geologene og skapte heftige diskusjoner blant de lærde. Teorien om skyvedekker ble framsatt av en svensk geolog på slutten av 1800-tallet, men ble ikke fullt ut akseptert før mye senere. Flere framtredende norske geologer hadde vanskelig for å godta de nye tankene. Historien er fortalt av Arne Bjørlykke (geo365.no: «Skyvedekkenes nordiske far»).

I all enkelhet kan vi altså se på Hardangerviddas geologi som en kake med tre lag. Det øverste laget (den uspiselige pynten) står opp som høyder og landemerker. Det midterste laget er det velsmakende (fruktbare), så det er på dette underlaget vi finner gamle setervoller. Det underste laget er selve fundamentet (den litt for harde kakebunnen) og dekker det største arealet.

Skulpturert av vann og is

Da Istiden gikk mot slutten, lå innlandsisen som et tjukt teppe over Hardangervidda. Men med den eksplosjonsartede temperaturøkningen som begynte for 11 700 år siden (geo365.no: «Yngre dryas. Et nytt kaldgufs»), forsvant isen over landet i løpet av et par tusen år. Landet var ikke til å kjenne igjen. Det hvite teppet ble i første omgang erstattet av grå stein. Senere kledde gress, blomster og trær landet (geo365.no: «Langsomt ble landet levende»).

Den tertiære landhevning løftet de vestlige deler av landet vårt opp mot 1 500 meter, og la på den måten grunnlaget for den senere nedbrytingen av landskapet. Den endelige utformingen av vidda skjedde gjennom kvartær. Vannets og isens krefter spilte hovedrollene da dalene og fjordene på Vestlandet fikk sine uttrykk.

Vannet grov i gamle svakhetssoner, og da det ble kaldere mot slutten av kvartær, og innlandsisen flere ganger vokste, fortsatte isen å rive opp landskapet og frakte med seg løsmateriale ut til havet. Den som forstod dette først, var den dansk-norske geologen Jens Esmark (geo365.no: «Jens Esmarks veier til Istiden»).

Isen var gjennom kvartær den store landskapsarkitekten, og da denne var borte, hadde landet vårt langt på vei fått den formen det har i dag. Vann i bekker og elver har bare lagt en siste finpuss. Den store endringen gjennom holocen – menneskenes tid i Norge – er at landet har blitt grønt og frodig. Over det faste fjellet gir morenerygger, grusavsetninger, steinurer, eskere og flyttblokker sammen med skuringsstriper informasjon til å forstå og forklare hvordan isavsmeltingen foregikk.

Bunnmorener er den mest vanlige formen for avsetning på vidda. Materialet i dem er vanligvis korttransportert, gjerne mindre enn noen få kilometer, og særlig gjelder dette der morenedekket er tynt. Det vanligste er også at bunnmorenene er ganske tynne – under én meter i snitt – i høyereliggende områder. Det betyr at morenematerialet er konsentrert til forsenkninger, mens betydelige arealer av berggrunnen er blottet (geo365.no: «Vår mest utbredte jordart»).

Takk til professor Haakon Fossen for korrigeringer og presiseringer.

I neste artikkel vil jeg etter hvert vie oppmerksomheten så langt tilbake som det har vært mennesker i de norske fjellene. Tilbake til eldre steinalder da rein utgjorde en viktig ressurs i husholdningen for de aller første nordmennene (geo365.no: «En overlever fra Istiden»; geo365.no: «Butikken»).

Den store inkonformiteten

På Hardangervidda er det flate landskapet (det subkambriske peneplanet) som eksisterte for 550 millioner år siden fortsatt bevart. Da lå det imidlertid like over havnivå, og inn i kambrium steg havnivået, og grunnfjellet ble dekket av slam og leire.

Her finner vi også Norges viktigste geologiske grenseflate. Den store inkonformiteten. Det er hva geologene kaller denne grensen mellom urgammelt grunnfjell (lagdelt gneis) og yngre sedimentære bergarter (konglomerat, fyllitt, sandsteiner og kalksteiner) som strekker seg fra Ryfylke til Finnmark.

Ikke langt unna turstien mellom Hallingskeid og Ulvik finner vi denne grensen godt bevart. I små forsenkninger i dette landskapet lå det noen steder litt grus og stein som også ble dekket av leiren.

Under den kaledonske fjellkjedefoldningen kolliderte «Norge» og «Grønland», og enorme bergflak ble skjøvet flere hundre kilometer mot øst over både grunnfjellet og havbunnsleiren. Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen er alle rester etter skyvedekkene. Leiren ble i denne prosessen sterkt deformert og omdannet til den metamorfe bergarten fyllitt. Grunnfjellet under var derimot stivt og sterkt, og forble nokså upåvirket (geoforsking.no: «Hardangervidda nasjonalpark»).

Haakon Fossen

Fottur på fyllitt

For mange fjellvandrere står tredagersturen rundt Hardangerjøkulen høyt på ønskelisten. Turen starter på Finse, med første overnatting på Rembesdalsseter og den neste på Kjeldebu, før runden avsluttes tilbake på Finse (til sammen 64 km). Det geologiske kartet viser at Hardangerjøkulen er «omringet» av (leirstein og) fyllitt. Heldigvis går det meste av turen de to første dagene på denne bergarten. Det betyr at stien er jevn og fin uten små og store steiner å snuble i. Årsaken er at fyllitt lett knuses og slik lager et jevnt underlag. Tredje dagen – fra Kjeldebu til Finse – består underlaget kun av grunnfjell. Derfor er stien pepret med stein og ur og gir mye vanskeligere fremkommelighet. Den sliter også mer på ankler og hofter. Men la oss ikke glemme det arkeologiske aspektet som du kan oppleve ved å ta en omvei på fem kilometer. Reiseliv.no skriver dette: «En av de mest anbefalte rutene går fra Finse via Finnsbergvatnet og videre mot Krækkja. Langs denne strekningen får du oppleve både tydelige spor etter istiden, områder med tidlig menneskelig aktivitet og rester av fangstanlegg og gamle ferdselsveier.»

Kilder:

Finn P. Nyquist (red.). Hardangervidda. 1981.

Bjørn G. Andersen. Istider i Norge. Landskap formet av istidens breer. 2000.

Halfdan Carstens. En stabel med stein. 2014.

Svein Indrelid. Oppdagelser på Hardangervidda. 2014.

William Helland-Hansen (red.). Landskapet forteller. 100 historier om norsk geologi 2024.

Roy Gabrielsen og Håkon Rueslåtten: En kort geologisk-topografisk turguide for Hardangervidda (nettartikkel, geologi.no).

[1] Klengenavnene skyldes at den lett sprekker opp.

[2] Her kan det innvendes at fyllitt gir fra seg glimmer som kanskje ikke egner seg i maten.