Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Doggerland var en gang hjem for et stort antall steinaldermennesker. Det bølgende istidslandskapet har blitt beskrevet som et paradis for datidens fiskere, jegere og samlere. Så gikk landet tapt. Gjennom tusenvis av år ble det langsomt invadert og til slutt druknet av et stigende hav. Tilbake lå Nordsjøens bølger – og under dem, godt skjult, et skattkammer av arkeologiske spor.
Men – som vi lærte i forrige artikkel (geo365.no: «Arkeologisk gjennombrudd med ny teknologi») – hemmelighetene om dette forsvunne landområdet er i ferd med å bli avdekket. Da forskere tidlig på 2000-tallet analyserte 3D-seismiske data fra den sørlige delen av Nordsjøen, trådte et helt nytt landskap fram. Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike hadde hengt sammen med Storbritannia – både under – og i flere tusen år etter siste istid. Da innlandsisen over Nord-Amerika smeltet, steg det globale havnivået, og til slutt ble Doggerland oversvømt.
Mens istidslandskapene på land langt på vei er ødelagt av menneskenes kultivering siden yngre steinalder, da jordbrukskulturen avløste jegerkulturen, har forskerne – med de mulighetene som 3D seismiske data har gitt – en unik mulighet til å studere et istidslandskap slik det opprinnelig var. For dagens forskere betyr seismiske data derfor at de kan studere det som ofte omtales som verdens best bevarte arkeologiske landskap.
Enormt antall funn
Opp gjennom årene har det fra Doggerland blitt gjort utallige arkeologiske funn. Det interessante er at mens arkeologiske funn på land fra steinalderen alle er av stein, består funnene ute i havet av både steiner, bein, tenner, horn og gevirer, samt redskaper av tre. Årsaken er at de har ligget i lag av torv og leire og derfor verken har forvitret eller råtnet.
Klimaendringer var bakteppet
Historien om Doggerland dreier seg først og fremst om hvordan voldsomme klimaendringer gjennom sen- og postglasial tid forandret Europas geografi og demografi. Historien kan derfor kun forstås med bakgrunn i et stadig bedre klima, nedsmeltingen av innlandsisen over Nord-Europa og den medfølgende globale havnivåstigningen etter siste istids maksimum.
Doggerland var under angrep. Da isen begynte å smelte etter at siste istid kulminerte for 20 000 år siden, steg det globale havnivået år for år, på det meste fire cm per år (40 mm per år, mot 3-4 mm i dag). Landet ble sakte, men sikkert oversvømt, og fra generasjon til generasjon ble jaktmarkene mindre og mindre. Steinaldermenneskene må ha følt trusselen fra havet sterkt.
Men historien om Doggerland dreier seg i høyeste grad også om steinaldersamfunn som nøt godt av rike naturresurser, men som også måtte takle et stadig skiftende klima – kaldt og varmt, eller tørt og vått – i kampen for tilværelsen.
I en tidligere artikkel har jeg fortalt om hvordan klimaet etter siste istids maksimum (og spesielt gjennom bølling-allerød) ble betydelig varmere. Innlandsisen over Danmark, Doggerland og Storbritannia trakk seg raskt tilbake. Det åpnet for at Nordvest-Europa i senglasial tid utviklet seg til et nytt og næringsrikt landskap for steinaldermenneskene. Innvandringen fra Sør- og Mellom-Europa kunne begynne.
Av de nordiske områdene kom pionerene naturlig nok først til Danmark i den milde bølling-allerød-perioden (14 700-12 800 år siden) – og før den etterfølgende kuldeperioden yngre dryas (12 800-11 700 år siden), deretter kom de til Sør-Sverige, før de til slutt nådde Norge etter yngre dryas. Til England kom menneskene omtrent samtidig med at de kom til Danmark. Når de kom til Doggerland, vet ikke forskerne sikkert, men – med tanke på at vi hadde å gjøre med et sammenhengende nordvesteuropeisk landområde – må vi anta at de kom dit på samme tid som de kom til Danmark og England. Det er derfor god grunn til å anta at Doggerland var bebodd for senest 14 -15 000 år siden.
Den opp mot 100 km (og ned mot 30-40 km) brede og 700 meter dype Norskerenna, som følger kystlinjen fra Ytre Oslofjord til utenfor Nord-Vestlandet, skilte vårt eget land fra det europeiske kontinentet. For steinaldermenneskene i senglasial tid må det åpne havområdet ha fremstått som en ugjennomtrengelig barriere av kaldt, frådende vann og ustabil, farlig is. Kanskje var det likevel noen dristige menn som våget seg ut på havisen når denne så fast og trygg ut? Kanskje var det noen som fikk øye på et land langt der nord og fikk lyst til å utforske det? Det skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel.
Et mangfoldig landskap
Som følge av klimaendringene (geo365.no: «Et langvarig og gigantisk klimakaos») og den globale havnivåstigningen i etterkant av siste istids maksimum, gjennomgikk Doggerlands geografi og biologi dramatiske og kontinuerlige endringer over korte og lange tidsrom. Med korte mener jeg at temperaturen kunne endre seg raskt og mye over bare noen årtier.
Kysten krøp stadig lenger inn over land, landområdet ble mindre og mindre – år for år. Med havnivåstigning på 40 mm per år på det meste (det blir omtrent én meter i løpet av 25 år!), skjedde endringene gradvis, til og med innenfor én generasjon eller to, men i høyeste grad over hundreder av år. For de som holdt til der, var omstilling derfor en del av livet. Verden var i stadig endring. Men at klimaendringen og issmelting var årsaken, visste steinaldermenneskene selvsagt ikke. Jeg overlater til antropologene å forklare hvordan de kan ha reagert basert på sin religiøse tro. Like fullt kan vi se for oss at besteforeldre og oldeforeldre kunne fortelle etterkommere at verden var «bedre før».
Utgangspunktet er at landskapet på Doggerland var formet av den store isbreen som dekket Norden og det meste av både Storbritannia og Nord-Tyskland så vel som det mellomliggende Doggerland. Lange og brede tunneldaler (subglasiale erosjonskanaler), langstrakte morenerygger, ryggformede eskere, runde dødisgroper og flyttblokker var vanlige, samt innsjøer, elver med stadig nye løp og estuarier. Sirkulære høyder (utsiktspunkter) forklarer geologene derimot med flere hundre millioner år gamle saltdiapirer som sakte beveger seg fra dypet opp mot overflaten.
Det druknede landområdet var altså på ingen måte helt flatt. Skal vi forstå Doggerlands geografi, er det beste å dra til Danmark. «Det paddeflate» landet er slett ikke så flatt som ryktet sier, og innimellom jordbruksteigene finner vi fortsatt frodige våtmarker, idylliske elver og fredelige skoger. Den virkelig store forskjellen fra det opprinnelige istidslanskapet er kultiveringen som har skjedd siden yngre steinalder, og at det mangfoldige dyrelivet er forsvunnet. Kommer du derimot til vår idylliske nabo en vårdag, kan du ved å lytte til fuglesangen få en liten anelse av gammel tid.
Et steppelandskap under Istiden
Forskerne forteller at vi mot slutten av Istiden (bølling-allerød) må se for oss Doggerland som et treløst steppelandskap. Gjennom rant både Themsen, Rhinen og andre store europeiske elver før de tømte seg i havet. Elvesletter, brede dalfører og gressletter med et mangfold av spiselige urter, forunderlige myrer og fiskerike innsjøer utgjorde et ypperlig jaktterreng. Ingen trær som forstyrret utsikten for jegerne. Bare enkelte busker sørget for skjulesteder. Så var det heller ikke flust med brensel for å holde liv i bålets grådige flammer. Dyreknokler fra de mange kadavrene gjorde nok derfor ganske sikkert nytte for seg.
Tidlig på sommeren, da reinrosen (dryas octopetala) blomstret, lå et hvitt teppe over tundraen og varslet menneskene om en god tid. Kaldt var det likevel. Temperaturene var flere grader lavere enn i vår tid.
Funnene av dyrebein og tenner fra Doggerland er så tallrike at forskerne har konkludert med at det i lange perioder under Istiden var attraktivt å bo der. Da, som nå, er tilgangen til ressurser nøkkelen til overlevelse.
På grunn av nærheten til tykke benker med kritt, med flint i tynne lag (slik som på østkysten av Sjælland, på sørkysten av England og nordvestkysten av Frankrike), var det var god tilgang på flint som steinalderfolket benyttet til redskaper og våpen. Flint var en viktig bergart fordi den gir sylskarpe kanter – skarpere enn moderne stålkniver, sies det – når den splittes opp. Viktig er det også at flint er svært hard og lett å forme.
Under Istiden dominerte den solfylte mammutsteppen og det våtere tundralandskapet. Her regjerte den pleistocene megafauna med planteetere som ullhåret mammut, ullhåret neshorn, sabeltannkatt (mammutens skrekk), rein (steinaldermenneskenes «supermarked»), steppebison (forløper til den amerikanske bison), irsk kjempehjort (det største hjortedyret som noensinne har levd), moskus og hest, samt rovdyr som hulebjørn (opptil to meter høye), huleløve (større enn dagens løver), hulehyene (dobbelt så stor som dagens afrikanske hyener) og ulv. (Av de 14 artene som er listet ovenfor, er 8 utdødd, merket med fet skrift.)
Vi kan levende forestille oss et mangfoldig dyreliv som må ha pirret det sterke jaktinstinktet hos datidens steinaldermennesker, men også skapt frykt. Rovdyrene var en reell fare for mennesker med enkle våpen, og de kunne dukke opp hvor som helst. Selve jakten på de tunge og sterke beitedyrene var også krevende og farlig. De kunne helt sikkert slå fra seg i kampens hete.
For tidlige steinaldermennesker kan Doggerland ha vært det mest attraktive landskapet i Nordvest-Europa. Kanskje var det derfor også kontinentets tettest befolkede region på den tiden. Med de nærmest uuttømmelige matressursene som da fantes, kan menneskene ha vært tilnærmet bofaste, i sterk kontrast til jegernes og fiskernes omflakkende tilværelse.
Skogen overtar etter Istiden
For 11 700 år siden, da istiden tok slutt, ble det brått mye varmere. Temperaturen steg med flere grader i løpet av bare noen få tiår, og langt raskere enn den gjør i dag. Men ikke bare økte temperaturen, det ble også fuktigere fordi stadig mindre mengder med vann var bundet opp i isbreer.
Planter og trær spiret – bjørk, furu, eik, hassel og alm – og mektige skoger bredte seg ut over landskapet sammen med svære våtmarker. Av trærne kom først bjørk, furu og hassel, deretter eik, og alm.
Dyrelivet endret seg også. Med et varmere klima forsvant de siste restene av den pleistocene megafaunaen. Gigantene forsvant og ble erstattet av mindre rovdyr. Bjørn, ulv og rev hersket over elg, rådyr, hjort, villsvin, bever, oter og fugler, og i havet kunne jegerne søke etter hval, hvalross og sel, ikke å forglemme fisk, for eksempel laks i elvene. Vi kan ved tidlig i holocen (boreal tid) derfor se for oss et frodig skoglandskap med rik tilgang på næring for både dyr og mennesker, både til lands, til havs og i luften. Steinaldermenneskene var rike på naturressurser.
Kostholdet endres
Ved Tybrind Vig, noen hundre meter utenfor vestkysten av Fyn i Danmark, har arkeologene dokumentert hvordan kostholdet mot slutten av eldre steinalder endret seg fra ferskvannsfisk til saltvannsfisk. Forklaringen er enkel. Som respons på at havet steg, endret landskapet seg over noen hundre år fra skog med innsjøer, senere myrer, så til fjorder og til slutt til åpent hav. Analysen av Tybrind-kvinnen viste et usedvanlig høyt C-13 innhold. Dette er til og med mer enn den norske steinalderkvinnen Sol og tyder på at hun stort sett har levd på mat fra havet.
Agderia
Geologene kan fortelle oss at Doggerland strakk seg inn i norsk sektor av Nordsjøen, og mye tyder på at det var tørt land helt opp til Norskerenna gjennom senglasial tid (18 000-11 700 år siden). Med bakgrunn i at vi da er utenfor Agder, og at det der har blitt gjort interessante arkeologiske funn (geo365.no: Et eldgammelt skjelett), har denne nordlige utstikkeren av Doggerland fått navnet Agderia[1].
Godt dokumentert
Forskerne tror isen forsvant fra Doggerland noen få tusen år etter siste istids maksimum (geo365.no: «Et land uten liv»), og at de første menneskene kom dit under klimaforbedringen i bølling tid, altså for mindre enn 15 000 år siden. Men da det meste av innlandsisen over Nord-Amerika hadde smeltet, for ca. 7 000 år siden, skylte havet inn over de siste restene av Doggerland. Det betyr at Doggerland antagelig har vært bebodd i opp mot 8 000 år.
Vi snakker om en verden som ikke lenger eksisterer. Som ingen av oss noen gang har sett. Likevel er bevisene ubestridelige. Det har blitt gjort flere geologiske og arkeologiske funn både i engelsk, dansk og nederlandsk sektor som forteller at det har vært tørt land der Nordsjøen i dag ligger, og at mennesker har levd der gjennom mange tusen år.
I neste artikkel skal vi gå langt fram i tid. Vi skal tilbake til en av de mer dramatiske episodene i norsk natur- og kulturhistorie, da en gigantisk tsunami spredte død og fordervelse langs kysten, og i samme rennet druknet de siste restene av Doggerland.
Var Doggerland Atlantis?
Mens Atlantis fortsatt ikke er funnet, og kanskje bare er en myte, er Doggerland en realitet. Det var den greske filosofen Platon som fortalte i et av sine verker om Atlantis – landet som forsvant i havet. Mange har prøvd, men ingen har klart å finne ut hvor dette landet lå, hvis det i det hele tatt har eksistert. Ingen har heller kommet opp med en troverdig forklaring på hvordan det kunne forsvinne. Med tanke på at Atlantis bare i løpet av ett døgn – ifølge fortellingen – ble skyllet bort fra jordoverflaten av jordskjelv og oversvømmelse, er det selvsagt fristende å spekulere i at Doggerland var Atlantis.
[1] Øyvind Hammer med flere. Agderia – a postglacial lost land in the southern Norwegian North Sea. 2016.