Et merkelig, lite krek

Det vrimler av vernesko, hjelmer og gule vester. Ingen tvil om at det er hektisk inne i det grå, ruvende bygget på den gamle Vestbanetomta. Det forstår seg, med tanke på at det bare er litt over ett år til Norges siste tilskudd til ikoniske bygninger – Nasjonalmuseet – skal åpne.

Gulvet er på plass. For en stor del er det dekket med «levende» kalkstein fra et steinbrudd i Tyskland. Vi skriver «levende» fordi det ikke er monotont hvitt eller grått. Hver stein har sin egenart og er verdt en liten studie inn i en steinverden som ble skapt av planter og dyr en gang i trias.

For litt siden dukket det opp en merkverdighet, og dermed rullet ballen over til geologene, der den selvfølgelig allerede skulle vært for lenge siden.

– Én av dem som jobber her var litt mer enn middels interessert i det spesielle gulvet. Plutselig så han rett ned på en ganske spesiell form i steinen – ikke så veldig stor, bare som en stor reke – men likevel, dette hadde han ikke sett før. Da var veien kort til å varsku fotografen som kontinuerlig dokumenterer byggingen, forteller Birgitte Bye, kommunikasjonsleder for Statsbygg i Prosjekt Nytt Nasjonalmuseum.

– Fotografen, Ken Opprann, lot seg ikke be to ganger og gikk umiddelbart inn på Naturhistorisk museums nettsider. Med mistanke om at det her dreide seg om et fossil, fant han raskt fram til professor Hans Arne Nakrem. Professoren trengte heller ikke betenkningstid. Han kom sporenstreks ned til byen for å undersøke saken, smiler Bye, hun har funnet stor glede i å bli bedre kjent med Oslos nye paleontologiske raritet.

Med lupe (ikke hammer) i hånden tok Nakrem på alle fire et dypdykk inn i tyske kalksteiner fra Stuttgart-området. Her var det mye å se på, og ganske raskt begynte han å fable om å ta både studenter og erfarne geologer med på en liten geologisk ekskursjon. Medlemmer av Norsk geologisk forening kan bare glede seg.

For de som kjenner trias stratigrafi, dreier det seg om Muschelkalk som ble dannet for 230-240 millioner år siden (midtre trias, øvre anis-tidlig ladin), og som hovedsakelig består av kalkstein og dolomitt. Dette er karbonatbergarter som kun består av organisk materiale («biologisk stein», i all hovedsak oppknuste skjell og skall). For de kunnskapsrike er det derfor mye å fordype seg i.

Steinen snakker til oss

– Vi har flyttet norsk grunnfjell til byen, har arkitekten Klaus Schuwerk tidligere sagt (GEO 02/2015; «Norsk stein mest sannsynlig»).

Referansen går til kvartsittskiferen som nå pryder fasaden både på utsiden og publikumsarealene på innsiden.

Det var rundt bruk av fasadesteinen diskusjonen gikk for fem-seks år siden. Arkitekten var helt bestemt på at det måtte norsk stein til. Et Nasjonalmuseum kledd i kinesisk eller østerriksk stein hørtes ikke bra ut, og med tysk standhaftighet fikk han det som han ville. Oppdalskifer med sine grå nyanser – opprinnelig avsatt som sand i urtiden (prekambrium), og senere omdannet til sandstein og deretter kvartsitt – ble et naturlig valg. Det utvendige resultatet kan vi allerede i dag beundre, for ikke å si, ta og føle på.

I dette norske perspektivet er det kanskje ikke helt stuerent at gulvet i store deler av publikumsarealene er belagt med tysk kalkstein og tysk gammeleik. Men slik er det blitt, uten noen form for diskusjoner i offentligheten. Så da får vi bare gjøre det beste ut av det, og det er nettopp det Birgitte Bye og Hans Arne Nakrem har gjort. De er begge opptatt å få frem at gulvet faktisk snakker til oss.

Nakrems rolle er å oversette til forståelig norsk, og med stor iver legger han ut om fortidens hav og kontinenter, avsetningsmiljøer og dyreliv, tidsepoker og sammenhengen mellom dette karbonatbassenget og avsetningsforholdene lenger nord.

Slektning fra ordovicium

– Dette er et levende fossil, forkynner Nakrem.

Med det mener han at det lille krypet i gulvet hører med til en dyregruppe som har eksistert opp gjennom store deler av den geologiske historien, og som fortsatt finnes i vår tid.

– «Krypet» er en sjølilje (krinoide) som ikke er en plante, men en slektning av dagens kråkeboller og sjøstjerner. Hele organismen besto av et festeorgan, en «stilk» og en «krone» på toppen, med mange armer, nesten som en slangestjerne på stilk. Den viftet næringspartikler inn mot munnen og var avhengig av klart vann, den ville blitt kvalt av tilførte sand- og siltpartikler. Derfor finner vi dem ikke i klastiske avsetninger.

– For dette eksemplarets vedkommende finner vi nålevende slektninger i dyphavet enkelte steder i verden, men i tillegg kan vi også finne fire meter (!) lange eksemplarer på Malmøya i Oslofjorden. I motsetning til dagens sjøliljer levde de forhistoriske (ordovicium-trias) i ganske grunne havområder, ofte bare de øverste ca. hundre meterne.

At dyregrupper skifter fortrukket habitat, er ofte en utfordring i fagretningen paleoøkologi. Nakrem må derfor medgi at det derfor ikke alltid er slik – som vi lærte på universitetet – at fortiden er nøkkelen til nåtiden. (Uttrykket «the present is the key to the past» viser til aktualitetsprinsippet (uniformitarianism) som opprinnelig ble utformet av James Hutton (1726-1797).)

Kalksteinen i gulvet i Nasjonalmuseet er altså frå trias. Nakrem forteller hvorfor vi vet dette.

– Dateringen av Müschelkalken er bl.a. basert på ammonoideer (ceratitter), palynologi og conodonter. Dermed kan vi korrelere museumsgulvet med sandsteiner i Nordsjøen, for eksempel Lundeformasjonen, og den organisk rike skiferen i Botnheiaformasjonen på Svalbard. De marine forbindelsene gjorde det altså mulig for dyrelivet å migrere over store områder, forteller Nakrem.

En beskjeden plakat

Vi står og kikker ned på tverrsnittet av en sjølilje fra førhistorisk tid (og vel så det). Det har paleontologen fastslått. For en legmann er den i utgangspunktet kun en litt underlig «flekk» som ikke er til å bli klok på. For Birgitte Bye er den en kuriositet som setter ekstra farge på hverdagen der det skal informeres om framdrift og tekniske løsninger.

Sent neste år vil tusener av mennesker sette foten sin på det lille kreket. Noen få av dem vil stoppe opp og undre seg. Hva kan dette være?

Da hadde det vært flott om det henger en liten, beskjeden plakat på veggen, med følgende tekst: «LEVENDE FOSSIL. Kronen på en sjølilje (en slektning av sjøstjernene) som levde i Tyskland for 240 millioner år siden. Sjøliljene hører med til en dyregruppe hvor tidlige slektninger levde på Malmøya innerst i Oslofjorden for 450 millioner år siden, og hvor senere slektninger fortsatt lever i verdenshavene den dag i dag.»

Utfordringen går til Nasjonalmuseet. Det må jo også gi plass til omtale av naturens egen kunst.