Jeg fortsetter fortellingen om innvandringen til Norge med å se på hvordan det stod til i Europa under og like etter siste istids maksimum. Tidligere artikler i denne serien finner du her. Tidligere har jeg skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Det moderne mennesket vandret inn i Europa for 54 000 år siden[1]. Uten gode fjellstøvler og regntette skalljakker, slet de seg vestover – gjennom tette skoger og over høye fjell, på varme sommerdager og iskalde vinterdager – mot det fullstendig ukjente. Paradoksalt nok skjedde innvandringen midt under siste istid. I et værlag som var betydelig kaldere og mer blåsende enn det vi kjenner fra vår tid (geo365.no: «Et land uten liv»).
«Homo sapiens ancestors had migrated from the warm African heartland into northern European and Eurasian latitudes severely impacted by the sinking temperatures. Armed with big, creative brains and sophisticated tools, though, these early modern humans—nearly identical to ourselves physically—not only survived but thrived in their harsh surroundings.»
history.com (2025)
Hvorfor forlot disse menneskene et antatt godt klima i Midtøsten? Det var nemlig derfra de kom, etter først å ha vandret ut av Afrika. Det er naturlig å gjette på at de lette etter et velfylt kjøleskap. På mammutsteppen fant de nettopp det. En uendelighet av store pattedyr. Beitedyr så vel som rovdyr oversvømte det kalde og tørre, men likevel næringsrike landskapet. Jaktmulighetene var mange. Vi må tro at arbeidsdagen like fullt var krevende. Våpnene var primitive, og dyrene var store. Det var ikke bare rå kraft som skulle til for å legge ned en urokse eller et reinsdyr. Det var nødvendig med en god plan basert på kunnskap om hvordan dyrene forflyttet seg.
Det ustyrlige klimaet på den tiden (Faktaboks 2: Istider og Istiden) skapte dertil enorme utfordringer for innvandrerne. Hvordan de faktisk forholdt seg til temperaturforskjellene, endringer i vegetasjon (skog ble for eksempel avløst av stepper, og omvendt, om og om igjen) og byttedyrenes vandringer (som betød stadig nye endringer i jaktstrategi), er det umulig å vite. Forskere antar derimot at befolkningen minket dramatisk. Noen har hevdet at det på det kaldeste bare var noen få tusen mennesker igjen i Europa.
Mammutsteppen
Istidens Europa var dominert av et kaldt, tørt og åpent landskap. Den treløse steppen – gjerne kalt mammutsteppen – var det største sammenhengende økosystemet i pleistocen. Det strakte seg fra Vest‑Europa, gjennom Sibir og helt til Alaska og Canada i Nord-Amerika. På tross av et tørt klima og permafrost, dominerte næringsrik vegetasjon med mye gress dette økosystemet. Det var derfor gode vilkår for store planteetere og rovdyr: for eksempel mammut, mastodont, ullhåret neshorn, irsk kjempehjort, kjempebever, bison, hest, rein og ulv. Mammutsteppen var rett og slett kjennetegnet av et yrende dyreliv vi knapt nok kjenner maken til i dag. Et datidens Serengeti[1]. Det tørre klimaet ga snøfattige vintre som gjorde det mulig for planteetere å finne føde gjennom hele året. Mammutsteppen forsvant da Istiden tok slutt. Noen få områder i Sibir, Mongolia og Nord-Amerika har imidlertid tørre, åpne landskaper som minner om Istidens stepper. Nord for mammutsteppen – nærmere iskanten – strakte det næringsfattige tundralandskapet seg. Preget av både kaldere og fuktigere forhold, var dyrelivet her derfor langt mer sparsommelig enn i områdene lenger sør.
[1] Serengeti (betyr «endeløse sletter») er et savanneområde i Øst-Afrika og kjennetegnes av et stort antall arter av pattedyr (70) og fugler (500) og enormt mange individer.
Menneskenes Europa
Gjennom de siste 40-45 000 år av Istiden utviklet steinaldermenneskene den kulturen som ledet fram til det bondesamfunnet som begynte å ta form for 12 000 år siden. Redskaper, våpen og jaktteknikker ble mer effektive. Men det tok tid. Lang tid. Framskrittene fra generasjon til generasjon var knapt nok merkbare. Men smått om senn ble teknologien forbedret, og gjennom etterlatte spor (redskaper og våpen av stein, i all hovedsak flint) har arkeologene vært i stand til å definere en kulturell utvikling. På dette grunnlaget er så menneskenes forhistorie i Europa (øvre paleolitikum) delt inn i flere kulturstadier som hver holdt stand gjennom flere tusen år.
Gjennom siste istids maksimum er denne kulturelle utviklingen knyttet til Sør-Europa og i mindre grad til Mellom-Europa. Alt liv hadde rømt sørover da det gradvis ble kaldere i forkant av den store nedisingen. Derfor er kulturstadiene i tabellen lite kjente her hjemme.
| Istidskulturer i Frankrike, Spania og Portugal | ||
| 17 000-12 000 | Magdalénien
«Magdalénien-folket» |
Senglasial tid.
«Reinens tidsalder» |
| 22 000-17 000 | Solutréen
«Solutré-folket» |
Siste istids maksimum-eldste dryas |
| 33 000-21 000 | Gravettien
«Gravette-folket» |
Et stadig kaldere klima fram mot siste istids maksimum |
| 43 000-28 000 | Aurignacien
«Aurignac-folket» |
Den tredje bølgen med sapiensene. Disse er våre forfedre. |
| 45 000-33 000 | Châtelperronien
«Châtelperron-folket» |
Den andre bølgen med innvandring til Europa |
| 54 000-? | Neronian | Den første bølgen med innvandring til Europa |
| 160 000-40 000 | Mousterian | Neandertalernes kultur før det moderne mennesket ankommer Europa |
Den som søker i litteraturen, vil oppdage at tidsintervallene varierer fra kilde til kilde. Til forskjell fra geologene som har presise angivelser av tid (https://stratigraphy.org/chart/), har ikke arkeologene/paleoantropologene vært i stand til å enes om en enhetlig tidsinndeling. Her har jeg benyttet Wikipedias tider.
Livreddende grotter
Under siste istids maksimum strakk innlandsisen seg helt ned Berlin. I forkant fikk steinaldermenneskene som da holdt til innunder isen problemer. Det var så kaldt og blåsende at de levde på et eksistensminimum. Noen få hardføre pattedyr holdt liv i noen ytterst få mennesker. Mange omkom likevel av sult og kulde. Få barn vokste opp. Europas befolkning minket faretruende. Den eneste utveien for å overleve infernoet var å rømme sørover.
Redningen ble de mange kalksteinsgrottene vi finner i flere søreuropeiske land (Frankrike, Spania og Italia)[3]. Menneskene søkte tilflukt i det som forskerne kaller refugier. Der var det – nært opp til Middelhavet – fremfor alt varmere. I tillegg var det rikelig tilgang på vann, mengder av dyr å jakte på og grotter til å oppholde seg i. Kort sagt: Livet var enklere i sør enn i nord.
Tenk deg at du kommer vandrende fra nord. Kulden er skarp, og det åpne landskapet gir ingen ly mot de kraftige vindene. Alt du eier bærer du med deg. Det er om å gjøre å finne en leirplass til deg selv, familien og flokken. I beste fall et sted å slå seg ned permanent. Ut på ettermiddagen kommer du inn i en skogkledd dal. Sola står fortsatt høyt på himmelen. Vinden løyer. Vannet flyter stille i en liten, buktende elv. I dalsiden ser du huler som kanskje kan beskytte deg mot både uvær og rovdyr. Det faller lett å ta en rask beslutning. Her må det være godt å bo. Den lange reisen er over.
Vézèredalen i Sør-Frankrike, noen timers kjøring øst for Bordeaux, var et slikt sted. Dermed ikke sagt at flyktningene kom til et varmt klima. Gjennomsnittstemperaturen om sommeren var bare seks grader, omtrent som i Longyearbyen i dag[4], men det var likevel langt bedre enn kuldegradene på den tundrabefengte mammutsteppen lenger nord.
Klima som i Longyearbyen? Det må ha vært bitende kaldt. Skal vi se for oss disse menneskene en blåsende høstdag, må vi kle dem i tunge, isolerende skinnplagg fra topp til tå, godt rustet mot kulden som presset på fra nord. Kalksteinshulene var sannsynligvis uvurderlige som varmestuer. De ga nødvendig ly mot vind og nedbør. Temperaturen steg merkbart jo lenger inn i de mørke grottene de kom, men da ble det også fuktigere. Det er derfor sannsynlig at steinaldermenneskene oppholdt seg i nærheten av huleinngangen, og hvis den ikke var for stor, kan de ha sydd sammen skinn til store dører. Nær huleåpningen var det også god trekk for bålet. Ildstedet hadde mange formål: oppvarming, steking av kjøtt, koking av grønnsaker og skremme rovdyr. Boligmangelen var antagelig ikke-eksisterende, for gjennom millioner av år har kalksteinslagene fra jura- og krittiden blitt gjennomhullet av rennende vann og skapt en uendelighet av trygge boplasser.
At befolkningen like fullt skrumpet inn under siste istids maksimum, er ikke til å undres over. Ett anslag er at folketallet i Europa var nede i 50 000, og at forventet levealder var 22 år[5]. Hvis denne siste antakelsen er riktig, rakk de altså knapt nok å bli voksne før livet ebbet ut …
Om grottene var helårsboliger, vet vi ikke[6]. Arkeologer hevder i alle fall at «huleboerne» ikke var bofaste, men at de forflyttet seg i henhold til årstider og jaktsesonger. Grottene ble da erstattet av telt dekket med skinn, der for eksempel støttenner fra mammut dannet rammeverket.
«… there’s strong evidence that ice age humans made extensive modifications to weatherproof their rock shelters. They draped large hides from the overhangs to protect themselves from piercing winds and built internal tent-like structures made of wooden poles covered with sewn hides. All of this was situated around a blazing hearth, which reflected heat and light off the rock walls.»
history.com (2025)
I Vézèredalen ligger også den lille, sjarmerende landsbyen Les Eyzies, stedet der Cro-Magnon‑menneskene ble funnet – de første kjente fossilene av moderne mennesker, antagelig rundt 30 000 år gamle. Funnene ble gjort i en hule i 1868, og betegnelsen Cro-Magnon var lenge den vanligste betegnelsen på våre forfedre. I dag brukes imidlertid navnet Homo sapiens, eller rett og slett sapiens.
I den grønne dalen kunne steinaldermenneskene jakte på blant annet mammut, irsk kjempehjort, ullhåret neshorn, urokse og bison. Ikke å forglemme rein, den mest populære middagsretten, der ett enkelt dyr kunne holde en familie i live gjennom en hel uke. Ganske sikkert holdt jegerne seg langt unna ulv, hulebjørn og huleløve. Faren for selv å ende opp som et bytte for de raske og spenstige firbeinte var jo alltid overhengende.
Unike hulemalerier
Langs en strekning på 30-40 km er det i Vézèredalen blitt påvist nærmere 20 grotter med fargerike malerier. Men ikke bare hulemalerier. Ingen andre steder i verden har det blitt funnet så mange steder med spor fra steinalderens siste 400 000 år. Dalen smykker seg derfor med den uoffisielle tittelen «International Capital of Prehistory». Den er selvsagt på UNESCOs verdensarvliste.
Maleren Pablo Picasso (1881-1973) var angivelig mektig imponert. Da han besøkte Lascaux-grotten i Vézèredalen i 1948, skal han ha blitt fullstendig overveldet og sagt at «Vi har ikke lært noe siden Lascaux», eller «Ingen av oss kan male som dette». Med dette mente han at selv ikke moderne kunst overgår det steinaldermenneskene skapte for nær 1 000 generasjoner siden. Det høres jo flott ut, men kanskje er historien en myte, heller enn at den forteller om faktiske utsagn fra den meritterte kunstneren. Det er i alle fall det som blir påstått i en vitenskapelig artikkel fra 2005[7].
De fleste maleriene ble malt for mellom 15 000 til 20 000 år siden og tilhører solutréen-kulturen og magdalénien-kulturen som kulminerte under siste istids maksimum.
For menigmann er kunstverkene i Lascaux-grotten uansett praktfulle. Den egentlige hulen (Lascaux I) er stengt for besøkende for å unngå at maleriene forvitrer. Franskmennene har i stedet bygd en helt identisk replika (Lascaux IV, The International Center for Cave Art) som gir en ekte følelse av å besøke steinalderfolket.
Fargene er eksepsjonelle i seg selv. Kunstnerne har brukt gul, rød og brun oker (pigment bestående av leire med jernholdige mineraler), jern og magnesiumoksid. Ved å blande dem, hadde de 20 forskjellige farger til rådighet.
I dag teller Lascaux-grotten 1 963 kunstverk som ble malt eller risset inn i fjellet under og like etter siste istids maksimum. Vézèredalen er også kjent for å ha den største konsentrasjonen i verden av øvre paleolittiske[8] grotter med vegg- og takmalerier.
Museet er svært godt besøkt. I et godt år kan mer enn en halv million være innom. Selv har jeg knapt nok vært på et flottere museum. En guide tar deg gjennom grotten og forklarer historien så vel som kunstverkene. Jeg tar høyde for at jeg er mer enn vanlig interessert i steinalderen, men tør likevel påstå at ingen går herfra uten å være merket.
Grotten i Lascaux er langt fra den eneste med malerier. I Sør-Frankrike og Nord-Spania har det blitt oppdaget mange titalls, og i tilknytning til flere av dem er det bygget museer. Det fineste av de spanske ligger rett utenfor middelalderbyen Santillana del Mar, omtrent en og en halv times kjøring vest for Bilbao. Heller ikke denne tålte fuktighet og CO2 som besøkende pustet ut. Maleriene forduftet. Grotten ble derfor stengt for besøkende i 1977. I stedet kan vi beundre kunsten i en replika i National Museum and Research Center of Altamira. Der er det også en utstilling som forteller om menneskets utvikling.
Nye dateringer viser at de eldste maleriene i Altamira er mer enn 33 000 år gamle (aurignacien), mens andre er mye yngre og tilhører tiden for siste istids maksimum (gravettien). Dateringene bekrefter mistanken om at kunsten i Altamira‑hulen ikke ble skapt på ett enkelt tidspunkt, men over flere tusen år. Ulike generasjoner av forhistoriske kunstnere satte sitt preg på hulen – fra de tidligste abstrakte symbolene til de berømte flerfargete dyremaleriene fra magdalénien-perioden (for rundt 14 000 år siden).
Våre innovative forfedre
Hulemaleriene i Lascaux og Altamira tjener som eksempel på at steinaldermenneskene var intellektuelt på høyde med nåtidens mennesker. Med Picassos ord i mente kan vi slå fast at de flinkeste kunstnerne blant dem hadde evner som ikke står tilbake for noen.
Det helt spesielle er at hulemaleriene i Lascaux og Altamira ble til da det var som kaldest i Europa. Så til tross for at det var ganske så hustrig (!), også i Sør-Frankrike og Nord-Spania, hadde menneskene der et overskudd av energi som ble kanalisert til høyverdig kunst.
Vi kan tolke dette som et tegn på at tilgangen på mat var god. Dyrelivet i de skogkledde dalene – med furu, bjørk, or og selje som ga ly mot vinden, samt varme fra den høye sommersolen – sørget for rikelig med næring til en liten befolkning. Kjøledisken var alltid åpen. Her kunne de meske seg med kjøttet fra rein, ullhåret neshorn, huleløve, irsk kjempehjort og mammut.
Det er interessant å reflektere over at menneskene som holdt til i grottene i Frankrike og Spania er våre forfedre. For da det ble varmere i været for 14 700 år siden (magdalénien-perioden), ved innledningen til bølling tid [Faktaboks 1: Botanisk tid][9], reiste mange av «huleboerne» nordover og fant et utkomme på mammutsteppen. Der var det imidlertid ingen muligheter til å utøve den kunsten de hadde foredlet i de franske, og spanske fjellområdene. I stedet kan de ha tydd til for eksempel tre- eller beinskjæring. Men det aller meste av organisk materiale fra denne tiden har råtnet opp. Om de hadde dette som kunstnerisk aktivitet, vet vi derfor ikke, og vil heller ikke få vite det, om det ikke blir gjort overraskende funn.
Vi kan med stor sannsynlighet anta at menneskene som vandret nordover fra Sør-Europa, gjennom Danmark og til slutt nådde norskekysten, bar med seg en intellektuell arv og evne til innovasjon. De tilpasset seg nye landskap og utfordringer på veien. Om denne antakelsen stemmer, kan bare fremtidige arkeologiske funn – skjult i bunnen av innsjøer eller myrer – gi oss det endelige svaret.
Artikkelen er lest av professor emeritus Stein Erik Lauritzen. Han går god for innholdet som omhandler klima, kalkstein og kalksteinsgrotter.
[1] Ludovic Slimak. The three waves: Rethinking the structure of the first Upper Paleolithic in Western Eurasia. PLoS ONE 18(5): e0277444. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0277444. 2023.
[2] Serengeti (betyr «endeløse sletter») er et savanneområde i Øst-Afrika og kjennetegnes av et stort antall arter av pattedyr (70) og fugler (500) og enormt mange individer.
[3] Kalksteinsgrotter med karst er langt fra uvanlig i Europa. Totalt er mer enn to millioner km2 med karst utgående. Karst er svært vanlig i for eksempel Frankrike, Spania, Østerrike, Italia, Slovenia, Romania og Hellas. De dinariske alper (som går gjennom mange land) er også kjent for et omfattende karstlandskap.
[4] https://www.timeanddate.com/weather/norway/longyearbyen/climate?utm_source=copilot.com
[5] Claude Pommerau. Lascaux. 2016
[6] Elle Clifford og Paul Bahn. Everyday life in the ice age. 2022. s. 120
[7] Paul Bahn. A Lot of Bull? Pablo Picasso and Ice Age cave art. 2005.
[8] Øvre paleolitikum er Homo sapiens tid i Europa fra for 45 000 år siden fram til istiden tar slutt for 11 700 år siden.
[9] Det aller meste av Norge var da fortsatt dekket av innlandsisen.