I en serie artikler har jeg etter beste evne oppsummert kunnskap om klimaet, årsaken til klimaendringer og smakebiter fra menneskenes utvikling gjennom fem millioner år. Det er på tide å bli bedre kjent med det eneste dyret som vi med sikkerhet vet var her i landet under Istiden.
Mammuten – denne ullhårete kolossen med lang snabel, imponerende støttenner, pukkelformet rygg og melankolsk utseende – er selve symbolet på Istiden. [1]
Mammuten var Kongen i istidsfaunaen. Det er forståelig, for blant alle istidsdyrene på den eurasiske steppen (mammutsteppen) var det ingen som kunne måle seg i størrelse. De mest velvoksne oksene kunne veie opptil fem tonn[2] og ha en skulderhøyde på tre og en halv meter, mens hunnen veide noe mindre. Som nyfødt veide mammutungene imponerende 90-100 kg, mer enn en fullvoksen mann. Likevel reiste den seg opp på fire bein rett etter fødselen.
På mammutsteppen, som strakte seg fra Spania og Storbritannia i vest til Alaska og Canada i øst, antar forskerne at det fantes mange millioner mammuter.[3]
Tilpasset kulde
De nyfødte mammutene var allerede fra fødselen beskyttet av dekkhår. Fram til voksen alder vokste de i tykkelse og ble etter hvert seks ganger tykkere enn menneskehår. Lange var de også, oppimot én meter for voksne dyr, og de var omgitt av en hinne av fett og talg som gjorde at de var vannavstøtende.
Tjukke og lange dekkhår var imidlertid ikke nok for å holde varmen. Innerst hadde mammuten et fettlag som var åtte til tolv cm tjukt, utenfor der lå det et lag med én til tre cm tjukk hud, og utenpå der igjen et ti cm tjukt lag med ull. Med fire beskyttende lag kan vi slå fast at den ullhårete mammuten hadde tilpasset seg et liv der vinter var den dominerende årstiden, og hvor kulde og vind var normalen. I et arktisk klima med temperaturer ned mot 40-50 minusgrader hjalp det også å ha små ører og hudklaffer som dekket både endetarmsåpningen og åpningene ytterst på snabelen.
En DNA-studie av en 43 000 år gammel mammut viser i tillegg at de hadde «frostvæske» i blodet. Det samme har dagens moskus og rein.
De staselige støttennene kunne hver bli opp mot 80-90 kg hos de største oksene. Normalvekten var halvparten. På samme måte som hos nålevende elefanter vokste støttennene gjennom hele livet og ble mellom to og tre meter lange. De lengste som er funnet er mer enn fire meter lange.
Litt morsomt er det at mammuten hadde melketenner som falt ut etter to-tre år.
De var tilpasset et røft liv der søken etter mat var en del av hverdagen. Denne Istidens bulldoser brukte støttennene til å feie vekk det lille som kom av snø som dekket til matfatet. På samme måte som reinsdyrene måtte den komme ned til gresset under snølaget.
For oksene spilte støttennene også en rolle for å markere posisjon og styrke overfor andre hanner når parringen var i gang.
Den ullkledde kjempen hadde ingen fiender, i alle fall ikke de voksne dyrene, da bortsett fra mennesket: først neandertalerne, senere sapiensene. Både neandertalerne og sapiensene så verdien i både kjøtt, fett, skinn og bein. Forskerne vet likevel ikke hvor viktig mammutene var for matauk i forhold til hest og reinsdyr. Sannsynligvis var det lettere å få has på de mindre, om enn raskere planteeterne, enn mammuten.
Verre var det med de forsvarsløse ungene. De kunne fort bli ofre for glupske rovdyr som måtte skaffe kjøttmat til både seg selv og ungene sine. Sabeltanntigeren og huleløven (begge døde ut mot slutten av Istiden) var for eksempel en evig trussel.
Lett offer
Jekslene (kinntennene) – det var fire av dem, en i hver kjevehalvdel, over og under – var også imponerende. For gamle dyr kunne vekten av én tann komme opp i tre til fem kg. Omtrent som en velfylt handlepose.
Formen skiller seg fra elefantenes jeksler og speiler at mammuten ble tvunget til å spise stivt gress og urter i et kaldt klima. Slitasjen gjorde at den måtte bytte tenner seks ganger i løpet av et langt liv. Det siste settet kom ikke før mammuten var rundt 30 år gammel. Hvis de levde så lenge at det siste settet også ble slitt helt ned, og de derfor ikke kunne ta til seg fast føde, sultet dyret rett og slett i hjel. Før det rakk å omkomme av matmangel, var det nok en god sjanse for at et av de mange rovdyrene overlistet det utsultede og svekkede dyret.
Den som ikke kunne spise, ble selv spist.
Tidvis slunkent matfat
Når mattilgangen var liten, kom den litt underlige «hatten» på toppen av hodet til nytte. Fettpukkelen ga både næring og vann når det røynet på. Også de nyfødte kalvene hadde fettpukkel da de tidlig på våren så dagens lys for første gang. Innholdet kom godt med på en tid hvor naturen enda ikke hadde våknet skikkelig etter den lange vinteren.
Mammuten var vegetarianer. Gress var viktigste næringskilde. Samt litt urter, mose og blader av busker her og der. Gjennom vinteren, da bakken var dekket av snø, kunne den også måtte ty til næringsfattige kvister av forskjellige tresorter som den måtte støte på under sin evige vandring.
En dagsrasjon kunne veie 150-200 kg, og da er det lett å se for seg at den brukte de fleste av døgnets timer til å spise. Stort mer kunne den ikke rekke, og stort mer var det vel strengt tatt heller ikke å gjøre, bortsett fra å vandre, hvile, sove og holde sabeltannkatten på avstand.
God næringstilgang om sommeren var derfor svært avgjørende for å komme gjennom den lange og kalde vinteren.
De karrige beiteforholdene hadde også betydning for hvor lenge mammutungen diet moren. Gjennom hele fem år fulgte de hverandre tett, tre år lenger enn elefanten. Etter hvert som støttennene vokste og ble lengre, satte de en stopper for diingen.
Snabelen var helt nødvendig for å få i seg mat. Den var en sammenvoksing av nese og leppe og hadde livsviktige funksjoner som å puste, spise, drikke, suge, gripe, løfte, føle, lukte og lage lyd. Vi kan vel også se for oss at den ble brukt til omfavnelser. Attpåtil ble den brukt som et redskap. Vi har vel alle også sett at elefanten bruker snabelen til å kjøle seg ned ved å skylle kroppen. Mammuten må ha gjort det samme på varme sommerdager.
Mammut i Norge
Bevisene er der. Til sammen 24 stykker spredt oppover Gudbrandsdalen. Fordelt på bruddstykker av jeksler, støttenner og knokler som uomtvistelig stammer fra istidsikonet.
Norge lå i ytterkant av den gigantiske mammutsteppen. Men det finnes altså bevis for at den ullhårete mammuten har vært på besøk her under Istiden. Kanskje flere ganger under noen få korte varmeperioder.
De aller fleste funnene (22) er gjort i Gudbrandsdalen, og de to øvrige i fortsettelsen av isdreneringssystemet som går gjennom Gudbrandsdalen og ned til Romerike. Nesten alle (22) er også gjort i elve- eller isbreelveavsetninger.
Restene etter mammutene bærer sterkt preg av at de har blitt knust opp da de ble flyttet og «tråkket» på av de tunge isbreene. De fikk nok også hard medfart mens de fulgte med isbreelver da innlandsisen begynte å smelte for 18 000 år siden.
Noen få jeksler er de eneste som er fullstendig bevarte. Dette står i sterk kontrast til mammuter som har blitt gravd opp sør for iskanten. Restene av dyrene som levde på steppene og tundraen lenger sør i Europa og Asia har berget mye bedre. Det samme gjelder funn av knokler og støttenner i Sibir, nordvestre Canada og deler av Alaska som var isfrie under Istiden. I tillegg er det fortsatt tundra disse stedene. Derfor dukker det innimellom opp komplette, dypfrosne kadavre.
Vi kan se for oss at mammuten trasket rolig bortover tundraen der det øverste laget tinte midt på sommeren. Noen kan ha glidd ut i vann, elver og gjørmehull og omkommet. Sent på sommeren kom frosten tilbake og de døde dyrene ble «lagt i fryseboksen». Tusener av år senere kommer varmen tilbake. Is smelter, og elver graver i løsmassene. Nye skrenter dukker opp, og da dukker også kadavrene opp. Det samme skjer i de bratte skråningene der landet møter havet i nord. Bølger og tidevann vasker bort jorda, og nye skjeletter og kadavre dukker opp.
Men hvorfor finner vi spor av mammut bare i Gudbrandsdalen? Hva med alle de andre høyfjellsområdene som preger Nordryggen (fjellkjeden gjennom landet vårt), og hva med alle dalene som ligger imellom? Ifølge geologene er det ingen ting i veien for at mammuten kan ha holdt til på for eksempel Rørosvidda, Dovre, Valdresflya og Hardangervidda, så vel som i Østerdalen og Hallingdalen.
Manglende bevis kan skyldes at vi ikke har gjort tilstrekkelig mange naturinngrep (for eksempel sand- og grustak) som kan avdekke tenner og skjelettdeler. Østerdalen er for eksempel langt tynnere befolket enn Gudbrandsdalen. Den har derfor mindre infrastruktur. Østerdalen har også vært utsatt for sterk erosjon. Alle spor etter mammut kan ganske enkelt være forsvunnet med flomvannet da Jutulhogget ble dannet (geo365.no: «Da syndfloden rammet Østlandet»).
Mammutparadiset som forsvant
At mammuten under Istiden levde i beste velgående i Sibir, samtidig som isen lå tjukk over vårt eget land, skyldes at det der var isfritt. Høytrykket hadde bitt seg fast, og det var lite nedbør. Langt øst i Russland hadde mammuten derfor gode vilkår. Funnene er mange, og salg av støttenner har vært en næringsvei.
Dessuten er det påvist bortimot fullstendige skjelettfunn i både Polen (en av Europas største mammutkirkegårder)[4] og Tyskland.
Når det gjelder skjelettfragmenter, biter av støttenner og jeksler, kan ingen steder måle seg med Doggerland (området mellom Norge/Danmark og Nord-Europa som var tørrlagt under siste istid fordi havnivået hadde falt opp til 130 meter). Vi snakker om tonnevis med knokler, jeksler, støttenner, hover, og så videre. Det enorme antallet fossile rester av istidspattedyr er mudret opp fra bunnen av Nordsjøen eller kommet med i trålen. De forteller oss at det forsvunne landområdet var et eldorado for både mennesker (neandertalere og sapienser), mammut og andre dyr som tilhørte den pleistocene megafauna. Det meste dateres til slutten av pleistocen (et sted mellom 100 000 og 10 000 år siden).
De enorme mengdene mammutrester i Nordsjøen tyder på at store flokker streifet rundt i området: hundretusener av dyr, over tid. De mest tallrike restene er jeksler. De er så harde at de ikke lett blir knust.
Overfloden av de siste jekslene avslører også at dyrene oppnådde høy alder, noe som tyder på god helse. Likevel er rester av unge dyr også et vanlig fenomen.
Dessverre er det aldri funnet komplette skjeletter i Nordsjøen. Noen ganger finner fiskerne matchende fossiler i garnene når de tråler havbunnen etter flatfisk. For eksempel kan over- og underkjeven til samme individ bli funnet sammen. Dette indikerer at dyret må ha levd og dødd i dette området og ikke blitt transportert dit med elver eller is over store avstander fra fastlandet til havet.
Tilpasset seg et kaldt klima
Mammuten er et snabeldyr på lik linje med elefanten. De har samme «stamfar» langt tilbake i tertiær (paleogen). I begynnelsen av miocen (for 23 millioner år siden) skilte de lag, og når vi kommer til kvartær (Istiden), de siste 2,6 millioner år, har tre arter funnet seg til rette: Mammuthus primigenius (den ullhårete mammuten), Mammuthus trogontherii (steppemammuten, en forløper til den ullhårete mammuten), og Mammuthus columbi (den «amerikanske» mammuten som antagelig stammer fra steppemammuten).
Selv om mammuten og elefanten utviklet seg i hver sin retning, levde flere av dem samtidig, både i Afrika og Europa.
For knapt fire millioner år siden, lenge før nedkjølingen i kvartær, tok mammuten de første forsiktige skrittene ut av Afrika. På vei nordover vandret den i flere retninger og endte blant annet opp i Sibir, og det var her steppemammuten for 700 000 år siden utviklet seg videre til ullhåret mammut.
Gjennom millioner av år har altså det varmekjære elefantdyret tilpasset seg et klima som med tiden bare ble kaldere og kaldere («Klimaets gåtefulle variasjoner»).[5]
Fra Sibir vandret den ullhårete mammuten videre i mange retninger. Til Europa kom den for 400 000 år siden, og til Nord-Amerika for 100 000 år siden[6]. I Europa levde steppemammuten og den ullhårete mammuten sammen i 200 000 år før førstnevnte måtte kapitulere.
Reisen til Nord-Amerika foregikk da det var som kaldest og Beringstredet lå tørt. Årsaken til tørrleggingen var at mye is var bundet opp rundt polene, og at havnivået derfor stod mer enn hundre meter lavere enn hva det gjør i dag.
Takket være funn av kadavre med pels og mageinnhold intakt, nedfrosset i den sibirske og nordamerikanske tundraen, foruten funn av skjeletter, jeksler, støttenner og avføring, har forskerne vært i stand til å forstå hvordan de forskjellige mammutartene så ut, hvordan de levde og hvordan de livnærte seg.
Den siste amerikanske mammuten
Mammuten har blitt tilegnet tittelen Alaskas statsfossil. Med stigende temperatur, tok istiden slutt. Det ble mye våtere i været og de tørre steppene ble erstattet av myrer og våtmarker. Den ullhårete mammuten kan derfor rett og slett ha sultet i hjel av mangel på gress. De kunne heller ikke flykte tilbake til Sibir, for da isen smeltet, forsvant også landbroen over Beringstredet.
Mammutene på fastlandet i Alaska døde ut for 10 000 år siden (menneskene kom via Beringstredet senest for 14 000 år siden).
På St. Paul Island, en liten vulkansk øy i Beringhavet, nord for Aleutene, holdt en liten stamme ut helt fram til for 5 700 år siden. Gjennom flere tusen år klarte den seg uten å ha samkvem med andre mammuter. Uten kontakt med mennesker, er det naturlig å tro at dramatiske endringer i miljøet tok knekken på dem. Alternativt, eller i kombinasjon med klimaendringer, nådde bestanden en kritisk lav størrelse.
Elefant vs. mammut
Mammuten var på størrelse med elefanten, men avviker blant annet i form med en fettpukkel på toppen av hodet, en karakteristisk pukkel fremst på ryggen, ved at ryggen skråner nedover mot bakenden, og at den har langt mer imponerende støttenner.
Forsvunnet – men hvorfor?
Mammuten har dødd ut. Mot slutten av Istiden var den i all hovedsak borte. Hovedstammen forsvant for 11-12 000 år siden, da det raskt ble varmere og isen over Nord-Europa var i ferd med å smelte bort.
De yngste restene – en liten bestand av svært små mammuter på Vrangeløya nord for Sibir, langt øst i Russland – er 3 700 år gamle, fra en tid da det ikke var mennesker der. Det samme gjelder mammuten på St. Paul Island som døde ut for 5 700 år siden, lenge før menneskene kom dit (se faktaboks lenger opp i artikkelen).
Men hvorfor døde dette livskraftige dyret ut?
Blant forskerne hersker to hovedteorier.
Den ene er at neandertalerne sammen med det moderne mennesket utryddet mammuten gjennom jakt. Den var kilde til mat, klær, redskaper, våpen og boliger. Faktisk også brensel. Det har blitt dokumentert at støttenner har blitt brukt til å holde bålet ved like. Ikke så rart kanskje, med tanke på at det ikke vokste trær på tundraen eller mammutsteppen. Funn av skjeletter i massegraver støtter opp under at istidsmenneskene var for grådige og ikke var i stand til å etterleve en økologisk balanse. I samme retning peker det faktum at det var de store dyrene i den pleistocene megafaunaen som forsvant.
Den andre er at klimaet ble våtere og varmere, med raske omvekslinger. Det hadde gått millioner av år siden mammuten utvandret fra Afrika, og under Istiden ble den godt tilpasset et klima svært forskjellig fra der den opprinnelig kom fra. Det kan være at den rett og slett ikke mestret endringer i leveforholdene der stepper med gress og små busker i et kaldt klima ble erstattet av myr og skog i et varmt klima. At mammuten forsvant over store områder på omtrent samme tid, støtter opp under denne teorien. Motargumentet er at den hadde klart seg gjennom mange istider gjennom flere hundre tusen år.
Etter min oppfatning er det sannsynlig at menneskene har bidratt sterkt til å redusere bestanden kraftig gjennom jakt. Kanskje til og med nedslakting og utryddelse. Økologi var ikke deres greie.
Litt enklere sagt: Mennesket hadde skylden[7]. At mammuten døde ut, på linje med mange andre arter i den pleistocene megafaunaen, viser at den sjette store masseutdøingen var godt i gang.
Takk
En stor takk til Ole Nashoug som har vært kilde til inspirasjon og mye kunnskap. Uten boka («Istidsikonet som forsvant») som han tok initiativ til og er førsteforfatter for, hadde denne artikkelen sett svært annerledes ut. Boka kan bestilles her: onashoug@gmail.com.
Alle kommentarer til denne artikkelen er velkomne: halfdan@geo365.no
Neste artikkel
Gjennom flere artikler har jeg formidlet menneskenes utvikling fram til neandertalerne befolket Europa. Et kaldt og omskiftelig klima var bakteppe. Det er på tide å se nærmere på samspillet mellom klima og mennesker.
Mammuthus – museum fra Istiden
Nordlyset flakker over den snøkledde Hedmarksvidda på en kald vinterdag. To mammuter – far og datter – vandrer bortetter på sin evige vandring etter noe å spise. I det lille geologiske museet Mammuthus i Vangsåsen ovenfor Hamar, er disse to hovedattraksjonen.
Fortidsdyret som dominerte det arktiske landskapet for titusener av år siden, er plassert i en atmosfære hvor de kan beundres i sitt rette element. Navnet på museet har en dobbeltbetydning. For det første er dette et hus med to mammuter, og for det andre er Mammuthus det latinske navnet på mammutslekten. Huset er bygget for å hedre dette fortidsdyret. Se også GEO 04/2007: «Mammutmannen – en attraksjon i seg selv».
Inne i Mammuthus finner du en kopi både av Berezovka-mammuten fra Sibir, som i 1900 helt tilfeldig ble funnet av en jeger som bare var interessert i tennene, og Dima-mammuten, også fra Sibir, som i 1977 ble funnet av en gullgraver som var i ferd med å høvle vekk det øverste jordlaget. Beresovka-mammuten ble 35-40 år gammel og døde i en ulykke for 44 000 år siden. At det var en ulykke, bevitnes av brukne ribbein og en skulder ut av ledd. Den hadde tolv kg med planterester i magen, og menyen var svært lik plantelivet vi finner i våre egne fjelltrakter i dag. Kopien av Berezovka-mammuten er kledd med 14 moskusskinn fra Grønland. Dima-mammuten døde for 40 000 år siden og ble bare 9 måneder gammel.
Mammutdalen – bruddstykker fra en istid
I Norge er de fleste fragmenter av jeksler, støttenner og beinknokler av ullhåret mammut funnet i breelvavsetninger, deltasletter, morener og rasmasser. Det betyr at de har blitt fraktet med vann fra smeltende isbreer i fjellområdene og avsatt sammen med sand og grus i lavereliggende områdene, eller blitt tatt med av breen mens den i kalde perioder rykket fremover. Funnstedene i dalen er altså forskjellige fra der de levde og døde. Hele skjeletter er ikke funnet i vår natur.
Det første funnet i Norge ble gjort i 1886 i Vågå. Geologene kunne da for første gang slå fast at den ullhårete mammuten hadde vært innom Norge under Istiden. Da var det allerede gjort mange mammutfunn flere steder nedover i Europa.
De fleste norske funnene er gjort i «mammutgruva» på Haugalia ved Kvam og i Myhre grustak på Fåvang. Av mammutentusiaster har Gudbrandsdalen derfor blitt omdøpt til Mammutdalen.
Dateringene er litt usikre, men forskerne er nå enige om at tann- og beinrester stammer fra en tid med periodevis mildt klima og lite is for mellom 57 000 og 29 000 år siden. I tusener av år før og etter var landet dekket av en iskappe, og da var det for kaldt og for mye is for at dyr og mennesker kunne leve på det landområdet som senere skulle bli Norge.
I korte perioder med mildere klima, hvor det meste av isen over landet kan ha smeltet bort, må derfor mammuten ha vandret vestover langs den eurasiske mammutsteppen til isfrie områder med et fristende matfat. Da det igjen ble kaldere, og iskappen på nytt la seg over landet, vandret mammuten sør- og østover tilbake til områder i Russland der det falt mindre snø, og den kunne finne beite på næringsrikt gress. Men den kom ikke tilbake da isen begynte å forsvinne mot Istidens slutt. Kanskje fordi det var få eksemplarer igjen, og den allerede var på vei til å dø ut.
[1] Filmen Ice Age (2002) har bidratt sterkt til denne ærerike posisjonen. Vi møter Manny (eller Manfred), en ullhåret, sindig, sarkastisk og litt gretten mammut, Sid, et pratsomt og vennlig dovendyr, naiv og uten sosiale antenner, men med godt humør, og Diego, en klok, lojal og fryktinngytende sabeltannkatt med grusomme huggtenner og stor selvtillit. Trekløveret samarbeider om å finne familien til en menneskebaby som de har funnet ute i isødet, men blir utsatt for diverse kalamiteter som skaper en mengde humoristiske scener. Filmene gir oss også et morsomt lite innblikk i istidsklimaet. Mellom 2002 og 2016 ble til sammen fem filmer laget om disse utdødde istidsdyrene.
[3] Mye av faktakunnskapen i dette kapitlet er hentet fra boka Mammut og menneske (2023) forfattet av Ole Nashoug og Johan Petter Nystuen.
[4] Nært til Krakow sør i Polen (Og rett sør for datidens iskant) har arkeologene gravd frem knokler fra mammuter som døde for 25 000 år siden. Pilspisser av flint er utvetydige bevis for at dyrene ble drept av mennesker. Mennesker og mammuter oppholdt seg her da det var på det absolutt kaldeste (se grafikk lenger opp i artikkelen).
[5] Danske forskere har ved hjelp av DNA-undersøkelser vist at to mammutarter levde side om side i Sibir for 1,2 millioner år siden.
[6] Den møtte her den columbianske mammuten (Mammuthus columbi) som nedstammer fra steppemammuten som da hadde vært i Nord-Amerika i 1,5 millioner år.
[7] Ole Nashoug, vår fremste mammutekspert, er ikke enig i denne formuleringen. Han mener at klimaendringene har hovedskylden for at mammuten forsvant, men at menneskene kan ha bidratt til utryddelsen der det var mange av dem. I boka Mammut og menneske skriver forfatterne dette: «Overbeskatning var ikke en generell og direkte årsak til at mammuten og andre medlemmer av megafaunaen døde ut. Mennesket påvirket faunaen med sin atferd, bruk og overforbruk av landskapet og naturen over lang tid».